FOTO: LSE (London School of Economics)

Kan arbeiderklassens kvinner kobles på den politiske feminismen?

– Forskjellen mellom å brenne i hjel i sosiale boligblokker og det å tilhøre en gruppe som legger press på staten er enorm, sier den feministiske sosiologen Beverley Skeggs.

Den britiske sosiologen og professoren Beverley Skeggs er anerkjent som en av de fremste, feministiske sosiologene i verden. I boka Formations of Class and Gender fra 1997 beskriver Skeggs hvordan den hvite arbeiderklasse-kvinner i Storbritannia ikke vil vedkjenne seg klassebegrepet fordi de forbinder arbeiderklasse med å være mindre verdt. Hun gjør et poeng av at nettopp derfor er klasseperspektivet viktig å løfte fram.

Skeggs skriver: «Klasse er ikke relevant for dem som har hatt mulighet å tenke den vekk.» De siste årene har sosiologen jobbet med tradisjonelle og sosiale medier, men alltid med utgangspunkt i klasseperspektivet. Skeggs er leder for the Atlantic Fellows for Social and Economic Equity programme ved London School og Economics (LSE), men har tidligere også ledet to av Storbritannias ledende avdelinger for sosiologi ved Goldsmiths University of London og The University of Manchester.

Når du sier «arbeider» til meg nå, så tenker jeg faktisk mer på kvinner.

Tidligere i høst var Skeggs invitert til globaliseringskonferansen i Oslo for å snakke om hvordan vi selges i det skjulte via sosiale medier, men også om global feminismen og veien videre. Vi møtte henne etter konferansen for å snakke om feminisme og klassekamp.

Kvinnen som arbeider

M: Hva har kvinnebevegelsen oppnådd og hvor feiler de?

B: Jeg tror det er både mange seire, men også mange tap. Og fordi de blir vunnet og tapt på så mange forskjellige områder så er det litt vanskelig å svare: Det er dette vi har fått til. Noen ting har vi fått til, mens mange ting har vi også bare tapt. Man tror at #Metoo bevegelsen skal bli et enormt skifte, og så plutselig dukker menn som Kavanaugh opp. Et steg framover, ti steg tilbake. I Storbritannia har vi ganske mange utfordringer med sparepolitikk. Angrep på mennesker som ofte går under samlebetegnelsen «uproduktive». Funksjonshemmede, arbeiderklasse, kvinner og spesielt sorte og asiatiske kvinner har blitt hardt rammet.

M: Jeg tenker at en utfordring kvinnebevegelsen har foran seg er å knytte klassekampen sterkere sammen kvinnekampen, men også omvendt. I Norge har vi kanskje hatt en tendens til å se på arbeideren som først og fremst en mann. Hvordan er det i Storbritannia?

B: I Storbritannia har akkurat det bildet forsvunnet for lenge siden. Nederlaget etter gruvearbeiderstreiken ble nesten også slutten på bildet av den hvite, mannlige heroiske arbeideren. Ødeleggelsen av det industrielle produksjonsarbeidet og det økende behovet for servicearbeidere innen finansbransjen gjør at når du sier «arbeider» til meg nå, så tenker jeg faktisk mer på kvinner. 

Jeg har argumentert ganske sterkt mot en del journalister som kanskje føler seg litt skamfulle etter at resultatene kom ut

M: Når jeg selv snakker om kvinner som arbeider så tenker jeg også på det reproduktive arbeidet som har blitt gjort, og som til dels fortsatt også blir gjort. Jeg ser på henne som en arbeider, men jeg tror en del mennesker ikke nødvendigvis gjør det samme?

B: Jeg vet, og det er en av de største kampene våre. Å ta reproduksjonen, som tross alt sørger for at det er liv i oss, på alvor. Det er veldig viktig!

Trump, Brexit og arbeiderklassen

M: At Trump kunne skje har jo blant annet blitt årsaksforklart i sinte, hvite arbeiderklassemenn?

B: Ja, og det er så feil! Både i USA og i Storbritannia i kjølvannet av Brexit er den årsaksforklaringen feil, om man ser på statistikken. Jeg vet det fordi jeg var med å utarbeide den. Det finnes en briljant geograf som heter Danny Dorling, som har gjort en fantastisk visualisering over hvor de som stemte for Brexit befinner seg. To tredjedeler av de som stemte for Brexit kom fra middelklassen, hovedsakelig lokalisert i sør. Det samme skjedde i USA med Trump, han er en middelklassens mann. I Storbritannia var det bare 22 prosent av arbeiderklassen som stemte overhodet, fordi de har et så desillusjonert forhold til staten og det politiske systemet. De har blitt fremmedgjorte over lang tid. Så det er absolutt ikke arbeiderklassen som har skylda, men de har fått skylda av middelklasse-journalister.

Å påstå at identitetspolitikk står i et motsetningsforhold til arbeiderklassen er lett, mens om du forsøker å si noe litt mer komplisert og utfordrende så vil det ikke være like effektivt

M: Så problemet er egentlig sånne som meg?

B: Haha! Ja, på en måte. Jeg har argumentert ganske sterkt mot en del journalister som kanskje føler seg litt skamfulle etter at resultatene kom ut. Det går ikke an å forklare vekk tallene. De har likevel brukt et helt år på å skylde på arbeiderklassen og det var feil.  Og det samme har skjedd i USA. Jeg har akkurat snakket med en statistiker i Michigan og han fortalte akkurat det samme. Journalister nekter å se det på en annen måte, kanskje fordi de har brukt den forklaringen så lenge nå at det er vanskelig å komme seg ut av den.

Klassekamp og kvinnekamp?

M: En del av debatten i Norge skylder på identitetspolitikken, og som en del av det også kvinnebevegelsen . . .

B: Ja, det er et globalt fenomen det der.

Det å ydmyke folk har blitt en form for profitt og underholdning

M: For meg føles det ofte som om de setter kvinnebevegelsen i en motsetning til klassekamp?

B: Akkurat. Og det er fordi de har posisjonert debatten på den måten. Det funker å sette kvinner opp mot arbeiderklassens menn. Men det er jo langt mer komplisert enn som så. For det er mange allianser mellom mennesker på tvers av klasse og kjønn. Når jeg ser sånne saker blir jeg alltid usikker på om det bare er en journalist som trenger likes og re-tvitring. Alle sensasjonelle og slurvete saker er et forsøk på å lage seg et rykte, eller å få oppmerksomhet. Det er det samme som skjer når du melder deg på reality-TV. Å påstå at identitetspolitikk står i et motsetningsforhold til arbeiderklassen er lett, mens om du forsøker å si noe litt mer komplisert og utfordrende så vil det ikke være like effektivt. Det er problemet.

Reality-TV og journalistikk

M: Problemet vårt (journalister) er jo at når vi ikke vet om vi har en jobb å gå til om to måneder så er vi jo pent nødt til å lage oss et navn, man er avhengig av oppmerksomheten.

B: Ja. Og det er akkurat sånn reality-TV funker også. Du må iscenesette sensasjoner som vil bli dekket av media, og så bygger du ryktet ditt opp på den måten. Og så får du deg jobber på den måten, og da må du fortsette å toppe oppmerksomheten.

Akkurat nå så er forskjellene i verden helt ekstreme

M: Prosjektet ditt om reality-TV. Hva handler det om?

B: Jeg har sett på den moralske økonomien. Altså degraderingen og ydmykelsen av arbeiderklassen og hvordan det å ydmyke folk har blitt en form for profitt og underholdning.

M: Var det et kjønnsaspekt ved prosjektet?

B: Absolutt! Det handler om hvordan man angriper arbeiderklassens kvinner, i hovedsak hvite, fordi tv-produsenter er nesten utelukkende liberale så de vil ikke framstå som rasister. Men de bryr seg ikke om å være fullstendig misogynister.

Arbeiderklasse-kvinnens spesifikke kamper

M: Hvem er arbeiderklasse-kvinnen i Storbritannia?

B: Hun er kvinnen som jobber på nulltimers kontrakter. Det har vært et enormt skifte i landet vårt mot midlertidig, usikkert arbeid. For meg er arbeiderklasse-kvinnen den kvinnen som har blitt utsatt for innstramminger i velferden, som har mistet enorme summer inntekt som skulle gått til blant annet barnetrygd. Nå lever hun under enkle kår og jobber, men under dårlige forhold. Hun jobber antakelig i en eller annen form for servicearbeid, i omsorgsarbeid eller i en butikk.  

M: Hvordan kan feministbevegelsen jobbe for å koble på arbeiderklassens kvinner i større grad?

B: Det er en del protester i Storbritannia blant arbeiderklassens kvinner. De er veldige spesifikke og handler om ting som bolig, interne flyktninger (vold mot kvinner), velferd og utdanning. De er også veldig lokale, men bringer ofte kvinner med forskjellig kulturell bakgrunn, sammen. Men jeg tror at disse protestene er veldig frakoblet fra de feministiske, politiske kravene om endring fra staten. Gruppene som krever oppmerksomhet fra staten lever kanskje i en tro av at staten er en bra ting og faktisk vil gi dem oppmerksomhet, mens disse gruppene som jeg nevnte først blir brutalisert av nettopp staten. De blir sultet. Utsatt for det vi kaller en sakte død. Så de kommer fra et helt annet ståsted og har et helt annet forhold til politiske krav. Jeg klarer ikke helt å se hvordan disse to gruppene skulle kunne møtes på midten.

Jeg har alltid tenkt at man bør spørre hvor feminismen er og ikke hva feminisme er

M: Så det går ikke å koble dem på hverandre?

B: Trenger de det egentlig? Om vi ser på kvinnekamper gjennom historien så er de av vesentlig forskjell. Kvinner har kjempet for helt forskjellige ting, på forskjellige plasser i verden. Jeg tror også at når folk spiller ut forskjellene sine på helt forskjellige måter så er det vanskelig å få dem til å komme sammen. Og akkurat nå så er forskjellene i verden helt ekstreme. Forskjellen mellom å brenne i hjel i sosiale boligblokker og det å tilhøre en gruppe som legger press på staten er enorm.

Men en ting som har vært veldig fint i de lokale protestene er at det av og til har kommet til kvinner fra middelklassen med ekspertise for å hjelpe til med organisering av rettighetsarbeid. Som med brannen i Grenfell Tower f.eks, da kom det en del fantastiske, feministiske advokater. Så noen ganger funker det.

Å lokalisere feminismen

M: Så problemet her er kanskje mer medias syn på hva feminismen bør eller skal være?

B: Dere har jo mye mer feminisme i media enn her enn hos oss, men jeg har alltid tenkt at man bør spørre hvor feminismen er og ikke hva feminisme er.

Vi er nødt til å ha håp

M: Ok. Så hvor er feminismen?

B: Overalt! Det er den ene tingen som jeg synes har forandret seg helt i løpet av min generasjon. Jeg har lyst til å være optimistisk, det er hardt å leve i konstant fortvilelse. Vi er nødt til å fortsette med å peke på områder hvor ting skjer. Vi er nødt til å ha håp.