– Alle hvite er rasister

Skyskraperne reiser seg mot himmelen i Central Park, og i det vestlige hjørnet pågår en demonstrasjon. Skilt påmalt «we shall overcomb» kommer til syne, og demonstrantene roper: «Hey, ho! Donald Trump has got to go!» i kor.

Jeg sykler langs parken før jeg ankommer destinasjonen: Et hus omlag 40 gater lenger sør. Claudia Rankine sitter bak et skrivebord vendt mot store vinduer og skriver på en artikkel. Hva handler den om? spør jeg. Hun svarer «Administrasjonen». Mannen med det andre tårnet, tenker jeg på Tolkien-vis.

– Jeg er redd. Det har vi alle grunn til å være, sier hun.

Claudia Rankine er en av USAs mest framgangsrike og høyst aktede poeter. Boka hennes, Citizen – an American Lyric, kommer snart ut i Sverige under tittelen Medborgare – en amerikansk dikt. Hun underviser ved toppuniversitetene Yale og Princeton, og skriver for flere av USAs tyngste publikasjoner.

Boka handler om rasisme, hudfarge og om hvordan man behandles som svart i USA.

Citizen er en blanding av dikt og essayer bestående av fotografier og kunstverk. Rankine ville opprinnelig inkludere et bilde fra da kulturminister Lena Adelsohn Liljeroth, i 2012, skar i kunstneren Makode Lindes kake bakt i form av en svart kvinne. Fotografen krevde imidlertid for høy betaling.

Boka handler om rasisme, hudfarge og om hvordan man behandles som svart i USA. Hovedfokuset er rettet mot de hverdagslige hendelsene: Hvite kvinner som ikke setter seg ved siden av svarte menn på T-banen, vennen som plutselig kaller deg «you nappy headed hoe», akademikerkollegaen som sier at du har fått jobben på grunn av hudfargen. Noen av tekstene omhandler større nasjonale og internasjonale hendelser.

I august 2005 nådde stormen Katrina Louisianas kyst med vindkast på opp til 95 meter per sekund. Den herjet New Orleans og rev byen i stykker. Dikene brast, og vannet strømmet inn.

Totalt 1 millioner mennesker ble hjemløse som følge av stormen, og 5 millioner var uten strøm. Over 1800 individer omkom, mange av dem i New Orleans. Etter stormen viste mediene bilder av borgere som var forlatt på hustakene i byens fattige deler. De rike, hvite, hadde blitt evakuert. Rankine sier de fattige, svarte, hadde blitt etterlatt for å dø.

– For mange var de store klasse- og raseforskjellene sjokkerende, men det synes ikke jeg det var. Det er typisk at folk ikke forstår hvordan rasisme fungerer, at de ikke er klar over at svarte mennesker er unnværlige i dette landet, og det er det som er sjokkerende, sier hun.

Hverdagsrasisme kan reduseres dersom samfunnet får en bedre forståelse for hvordan den er konstruert.

Hun bestemte seg for å skrive en bok om hvordan hverdagsrasismen virker. På den måten mener hun folk kan få en bedre forståelse av hvordan det påvirker samfunnet.

– Når en stor nasjonal katastrofe som Katrina inntreffer, kan folk innse at det er det uunngåelige resultatet av en langvarig, systematisk rasisme. Skulle jeg skrevet boken i dag, ville jeg ha skrevet om Flint, Michigan. Eller om valget, sier hun.

Rankine har en tyngde i personligheten, og en urokkelig ro over seg. Tryggheten setter seg i pausene hennes, og gjør dem til behagelige stillheter.

– Er rasisme et instinkt?
– Jeg tror vi er programmerte, og at hvithet er noe som ble konstruert. Universitetene har skapt falske vitenskaper for å bevise at hvithet er overlegent. Da det senere ble motbevist, spilte det ingen rolle. Innen den tid var det bygd inn i hele systemet. Det finnes i tankesettet, litteraturen, sangene, bildene og i hvem som er privilegerte.

Hvite mennesker tror de er den dominante rasen. Det er bygget inn i deres identitet, sier Rankine. Hun mener at identiteten hvit ikke handler om hudfarge, men om noe som er konstruert.

Hvite med opphav i Storbritannia satt på makten i USA, og de kalte de irlendske, greske og polske for svarte. Disse folkegruppene ble ikke inkludert i hvithetsbegrepet før omkring 1939-1940. Ku-Klux Klan angrep katolikker, derav det brennende korset.

Hvithet er programmert, og hvite mennesker tror at de er den dominante rasen.

– Tror du forandring er mulig?
– Ja. Vi skapte det, så vi kan skape noe annet. Jeg tror at det som har ført til at høyreekstremismen befester makten sin her og i Europa, er redselen om å miste grepet om det de anser som hvite rom. En frykt for å miste eiendeler og rettigheter.

Rankine sier høyreekstreme tror at de svarte overkjører dem. Hvis et rom ikke er helt hvitt, oppfatter de at de invaderes, og at de ikke lenger har frihet til å gjøre og si som de vil fordi rommet overvåkes av en bevissthet. Hun mener vi må begynne å snakke om hvithet, studere hvithet.

– Hvorfor finnes det ingen bøker om hvit kunst? Hvite mennesker må begynne å forstå rasismen sin. De må begynne å forstå at alle hvite mennesker er rasister. Uansett hvor mye de identifiserer seg som gode mennesker. For de er fortsatt del av en dominant kultur, og en del av den dominansen er forutsetningen om at de eier rommet.

Derfor har hun grunnlagt the Racial Imaginary Institute, en plattform for kunstneres arbeid som skal undersøke rase og rasisme. De første prosjektene kommer til å fokusere på hvithet.

Vi kan ikke overlate demonstrasjonene til demonstrantene.

– Hvithet er en kilde til uimotsagt makt, samtidig føler de hvite seg seg utrydningstruet. Hvithet er en utrolig viktig faktor i den eksisterende rasismen, men det diskuteres og undersøkes nesten aldri. Hva betyr det å være hvit? Å vokse opp som hvit? Hvordan former det deg?

Store deler av USA preges av en enorm uro, og blant motstanderne til Donald Trump prates det om sivilsamfunnets rolle, engasjement i lokalpolitikken og om å demonstrere.

Rankine sitter alene og bekymret i et tårn og skriver, og noe av det siste hun sier før intervjuet er over, er at hun snart blir nødt til å forlate det.

– Jeg arbeidet med dette før denne administrasjonen, og jeg kommer til å gjøre det etterpå. Men som samfunnsborger opplever jeg en endring. Jeg pleide å tenke at aktivistene gjør som de gjør. Jeg er en kunstner som gjør hva jeg gjør. Kanskje må jeg nå være begge to? Kanskje aktivistene trenger meg også nå? Dette er ikke en tid til å legge byrden på noen andres skuldre.

(Oversatt fra svensk av Sigrid Strømmen).