FOTO: / ILLU: Jonas Alexander Larsen

– Asylpolitikk er det vanskeligste

– Møtet mellom enkeltskjebner og nødvendigheten av et stringent regelverk, er det vondeste å måtte forholde seg til som politiker, sier Sps Anne Beathe Tvinnereim.

Hvem eller hva var det som gjorde deg interessert i politikk?
– Jeg var tolv–tretten år og så Anne Enger argumentere mot EU-medlemskap og for folkestyre, miljø og solidaritet på tv. Det viktigste var kanskje at internasjonal solidaritet gikk hånd i hånd med drømmen om levende distrikter og lokalt sjølstyre. Alt falt på plass. Samfunnsengasjementet mitt hadde vært der lenge, men nå var det lett å finne partipolitisk tilhørighet. Anne er fortsatt forbildet mitt – måten hun møtte mennesker på og det brennende, men kontrollerte engasjementet.

– Noen ganger har jeg tenkt at jeg skulle engasjere meg mer i ensaksorganisasjoner, og slippe å forholde meg til den krevende partipolitikken. Men jeg får det ikke til. Alt henger sammen med alt. Er du opptatt av å bekjempe økonomisk ulikhet, må du engasjere deg i arbeidslivsspørsmål og integrering, og da må du bry deg om kommuneøkonomi og skatt og EØS. Og så videre og så videre.

Nevn en politiker som du er uenig i, men som du likevel beundrer og lytter til.
– Torbjørn Røe Isaksen. Da jeg første gang møtte ham for omtrent 20 år siden, var han ungdomspolitiker med et smårufsete raddisutseende, men en dyktig retoriker og ideologisk sylskarp. Han har skjerpet stilen siden den gang, men jeg liker at han fortsatt er så tydelig ideologisk forankret. Samtidig er han klok og kunnskapsbasert, sånn at man stoler på at han vil tilpasse kartet etter terrenget når det kreves. Jeg er veldig uenig i mye av Høyres kunnskapspolitikk, men Torbjørn Røe Isaksen er redelig, altså. Og han viser respekt for sine motdebattanter. Det liker jeg.

Hva irriterer deg mest med norsk samfunnsdebatt i dag?
– Den manglende rausheten. Både fra folk, mediene og andre politikere. Nordmenn må være det minst rause folkeferdet med sine politikere. Da tenker jeg på tonen i sosiale medier, og overskriftene som skapes hvis en politiker er upresis i sine uttalelser eller bare har en dårlig dag. Jeg tror de fleste setter stor pris på at politikere her i landet er valgt blant likemenn, og at vi ikke har en stor profesjonell politikerstand som virker fjern fra folk flest. Men jo røffere tonen blir, desto mindre fristende er det å bruke fritida si på det man tror på. Hvis folk ikke vil ha bare virkelighetsfjerne broilere som sine folkevalgte, må man akseptere at også politikere er folk.

nyhetsbrevet

 

Hvilken bok har du oftest anbefalt?
– Alle mine nærmeste venner har på et tidspunkt fått Bertrand Besigyues «Og du dør så langsomt at du tror du lever» i gave fra meg. Diktsamlingen kom ut i 1993, og den er fortsatt like rå.

Hvilken bok som ikke er skrevet ennå skulle du likt å lese?
– Den neste til Gert Nygårdshaug! Elsker Gert Nygårdshaug og har lest alle bøkene hans. Og så håper jeg vi en dag får den sanne historien om hva som egentlig skjedde i Trumps valgkamp.

Hvem er den beste retorikeren i norsk politikk – og hvorfor?
– Det må være sjefen, Trygve Slagsvold Vedum. Jeg er imponert over hvor flink han er til å alltid forenkle språket sitt, og bruke enkle ord og legge bort politikerspråket. Nå snøvler han mindre også – det er bra.

Hvis du var finansminister for en dag – hvilken post på statsbudsjettet ville du prioritert opp?
– Oj. For et umulig spørsmål. Det er ett løft jeg mener lønner seg for Norge å få gjort raskt, og det er å sikre bredbånd over hele landet. Det burde være en like selvsagt infrastruktur som strøm og fasttelefoni var i sin tid. Og det er helt nødvendig for å sikre framtidig bosetting og næring over hele landet. Just do it!

Og hvilken ville du prioritert ned?
– Jeg tror den eneste måten å begrense veksten i sentralt byråkrati på, er ved reduserte bevilgninger. Da må man selvsagt samtidig redusere oppgavene. En gradvis nedbygging av New Public Management-monsteret er et sted å starte, og å flytte mer ansvar og oppgaver ut til førstelinja. Jeg tror alle som jobber i byråkratiet (meg selv inkludert) opplever at måle- og rapporteringsregimet er helt ute av kontroll. Det er kanskje ikke penger å spare i år én eller to etter en tillitsreform i det offentlige, men på sikt får man mindre byråkrati, bedre tjenester i førstelinja og lykkeligere ansatte.

Hvilke medier klarer du deg ikke uten?
–NRK Radio-appen min. P2, NRK Nyheter, NRK Jazz og NRK folkemusikk når jeg lager søndagsmiddag.

Hvilken tv-serie er den beste, og hvorfor?
– «Yes, Minister»! Jeg ler meg skakk – det er så gjenkjennelig fra det indre liv i politikken! Jeg anbefaler alle et gjensyn med den britiske originalen. Jeg sluker alle politiske tv-serier, men alle blir bleke kopier av Sir Humprey Appelby.

Hva er ditt beste triks for å kople av fra hverdagsstresset?
– Spille kontrabass.

Hva hadde du brukt tiden til om du hadde blitt arbeidsledig i et år?
– Jeg hadde studert flere språk på universitetet. Samtidig som jeg hadde søkt etter jobb, selvsagt.

Hvilken sak er den vanskeligste å gjøre seg opp en mening om?
– Saker knyttet til asylpolitikken. Møtet mellom enkeltmenneskers skjebner og nødvendigheten av et stringent regelverk for hvem som skal innvilges opphold, er det vondeste og vanskeligste å måtte forholde seg til som politiker.

Finnes det en elite som det er verdt å gjøre oppgjør mot?
– Alle! Enten det er økonomiske, politiske eller kulturelle eliter – avstand mellom folk og elite er usunt i et demokrati. Og det er et sunnhetstegn når folk sier ifra!

Gi et råd til unge som vil sette spor etter seg i samfunnet. Hva bør de gjøre og hva bør de droppe?
– Ikke la samfunnsengasjementet lide av hensyn til studieprogresjon. Og lær dere å leve med fem timers søvn. Man må stå opp om morgenen for å få ting gjort, men nattskiftet er minst like viktig.

Dersom menneskene koloniserer Mars og lager et nytt samfunn der. Hva bør være den første setningen i den nye grunnloven der?
– Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

nyhetsbrevet