Industrial workers of the world
FOTO: Industrial workers of the world

En internasjonalisme for vanlige folk

Hvis vanlige folk er skeptisk til internasjonalisme, er ikke svaret nasjonalisme, men en internasjonalisme for vanlige folk.

Det blåser en nasjonalistisk vind over landet, men den er ikke lenger forbeholdt de kløvergrønne og de mørkeblå. Burde venstresiden fortsette sin nasjonalistiske flørt eller orientere seg mot et internasjonalt interessefellesskap?

Blå og grønne nasjonalister

Høyresiden har alltid satt nasjonen høyt, enten det er den konservative nasjonalisten Asle Tojes forakt for provinskosmopolitter eller Frp-er Christian Tybring-Gjeddes kroniske frykt for globalisering. Den konservative tenkeren Francis Fukuyama har med samme kjekkhet som han proklamerte historiens endepunkt i 1989, meddelt i Aftenposten at «ideen om at vi beveger oss forbi nasjonalstaten er bare dum. Det finnes ingen alternativ organisasjon som har makt til å forsvare samfunnet og håndheve loven. EU, FN og flernasjonale selskaper kan ikke gjøre samme nytte, uansett hvor sterke de blir.»

Forestillingen om nasjonens fortreffelighet har i flere europeiske tapninger blitt en viktig kilde til politisk makt, i form av Brexit-bevegelsen, Marine le Pen, Geert Wilders og Viktor Orban. Også Trump vet hvilken knapp han trykker på når han roper «America first.»

Men bønder og konservative er ikke alene om å forherlige nasjonalstaten.

Norges selverklærte nasjonalistparti, Senterpartiet, noterer seg for tiden den ene toppmålingen etter den andre. Forsøkene på å stemple partileder Trygve Slagsvold Vedum som nasjonalist og populist virker for tiden mot sin hensikt og omfavnes sågar med stor suksess av partilederen selv. Det er ingen grunn til å skamme seg over at man taler på vegne av folket mot eliten i Brussel. Daglig leder i landbrukets tenketank AgriAnalyse, Chr. Anton Smedshaug, er ikke mindre tydelig når han påstår at «en revitalisering av nasjonalstaten vil gi de beste forutsetninger for å ta vare på en velferdsstat med en sterk middelklasse, små forskjeller og en fungerende europeisk orden.» (Klassekampen 23/6 2016)

France's far-right National Front president Marine Le Pen waves to supporters during the summer meeting, 'Les Estivales de Marine Le Pen', in Frejus, southern France, Sunday, Sep. 13, 2016. (AP Photo/Claude Paris)
Forestillingen om nasjonens fortreffelighet har i flere europeiske tapninger blitt en viktig kilde til politisk makt, i form av Brexit-bevegelsen, Marine le Pen, Geert Wilders og Viktor Orban, skriver forfatterne. Foto: AP Photo/Claude Paris

 

Venstrenasjonalister

Men bønder og konservative er ikke alene om å forherlige nasjonalstaten. Av nyere dato er venstresidens nasjonalistiske omvendelse. Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen har skrevet opptil flere ledere til støtte for nasjonalstaten. 1. mars i år ga Manifests konstituerte leder Magnus Marsdal uttrykk for at man også der måtte ta tak i nasjonale spørsmål, og hegne om folkesuvereniteten. Blant partiene på venstresiden er Hadia Tajik sitert i Klassekampen 18. januar 2017 på at «vi har ingenting å tjene på å holde oss unna det nasjonale».

Mette Frederiksen, leder for de danske sosialdemokratene, går lenger og kaller seg selv rett ut for nasjonalist. Landsmøtet til Rødt vedtok nylig «ansettelse og en arbeidskontrakt med lønns- og arbeidsvilkår etter norske tariffavtaler» som krav for oppholdstillatelse i Norge. EØS-skepsisen er i flere LO-forbund nå så sterk at det er stor sannsynlighet for at den bobler frem på LO-kongressen i mai.

I Norge er det særlig EU som blir syndebukk.

Den nasjonale dreining på venstresiden er interessant, fordi sosialister gjerne har vært først i rekken for å kreve overnasjonale løsninger basert på felles interesser og solidaritet. Arbeidere forent i alle land, med Internasjonalen som nasjonalsang. Man kan selvfølgelig anta at dreiningen er taktisk, et ønske om å snakke språket som flytter velgere, jamfør Brexit eller Sylvi Listhaugs objektivt vellykkede oppmerksomhetsskapende retorikk. Men dersom vendingen mot nasjonalstaten utgjør en reell politisk reorientering, er det mer alvorlig.

Alvorlig fordi en slik reorientering fort kan lede til maktesløshet i møte med overnasjonale strukturer. Venstresiden må definere hvilke spørsmål av betydning som kan løses innenfor nasjonalstatens ramme og hvilke spørsmål som krever et annet rammeverk. I det følgende vil vi argumentere for at de viktigste spørsmålene for sosialister og sosialdemokrater fortsatt sprenger den snevre målestokken som dras mellom Lindesnes og Nordkapp. Hvis vanlige folk er skeptisk til internasjonalisme, er ikke svaret nasjonalisme, men en internasjonalisme for vanlige folk.

 

Internasjonalismens dårlige rykte

Hva er årsakene til denne dyptgripende mistilliten til internasjonalisme som strategi?

Det har ikke manglet på eksempler de siste tiårene som har gjort sitt for å diskreditere globaliseringen: IMFs iver for privatisering av fellesskapsløsninger i bytte mot statslån. Internasjonale handelsavtaler som TTIP og CETA med private tvisteløsninger. Kreditor-troikaens spare- og kuttpolitikk påtvunget Hellas. Mange overnasjonale institusjoner med reell makt fremstår som forkjempere for en markedsliberal cocktail av deregulering, privatisering og svekket arbeidervern, en politikk som går på tvers av interessene til vanlige folk.

En skepsis mot overnasjonale institusjoner blir slik lett til en malplassert nasjonalisme.

I Norge er det særlig EU som blir syndebukk, der EØS-avtalen ses som et hinder for anstendig regulering av arbeidslivet. Om ikke dette ga dårlig nok rykte i seg selv, finner de overnasjonale institusjonene gjerne sin støtte blant, og henter sine rekrutter fra, nasjonale eliter. Folk som har ettertraktet utdannelse, formuer som kan flyttes og den kosmopolitiske habitus som internasjonale institusjoner etterspør. Når internasjonalismen i så stor grad synes å være til for den pengesterke eliten og gang på gang sprer markedsliberale løsninger, er det fristende å konkludere med at det er motsetningen, altså nasjonalismen, som vil være det beste for folket.

If you use this photo, please link to www.CGPGrey.com for attribution.
Hvis vanlige folk er skeptisk til internasjonalisme, er ikke svaret nasjonalisme, men en internasjonalisme for vanlige folk, ifølge forfatterne. Foto: www.CGPGrey.com

 

Nasjonalstaten løser ikke problemene

En skepsis mot overnasjonale institusjoner blir slik lett til en malplassert nasjonalisme. Malplassert, fordi den ikke bidrar noe videre til å realisere venstresidens politiske mål. Det er minst tre grunner til dette:

1. Det finnes ikke likeverdige nasjonalstater. Siden freden i Westfalen i 1648 har det riktignok eksistert et teoretisk utgangspunkt om at nasjonalstatene rettslig sett er autonome. Men allerede den gang var det lett å se forskjell på stormakter og de øvrige kasteballene i internasjonal storpolitikk. Det er i dag en betydelig makt-asymmetri mellom verdens nasjonalstater. I en verden sammenvevd av handel, kommunikasjonsteknologi og evne til maktprojeksjon på den andre siden av kloden, er en eventuell likeverdighet noe må man organisere seg frem til. At en liten nasjon kan velge å stå utenfor et internasjonalt fellesskap uten å merke trykket fra andre interesserte parter, virker noe naivt.

Valget mellom en elitistisk internasjonalisme og en folkelig nasjonalisme er et skinnvalg.

2. Dersom vi aksepterer utopien om likeverdige nasjonalstater, vil dette fortsatt være en dårlig byggekloss for venstresiden. Nasjonalstaten konstruerer fellesskap basert på geografisk avgrensning og statsborgerskap, ikke på bakgrunn av klassetilhørighet. Resultatet av dette er at norske arbeidere må bry seg mer om interessene til norske kapitalister enn utenlandske arbeidere for å sikre «norsk konkurransedyktighet», en forutsetning for lav arbeidsledighet og reallønnsvekst. Når fellesskapet bygges rundt flagg, fjell og folkekonger, blir fellesskapet knyttet til interessemotsetninger i samfunnet underordnet. Arbeiderne i et land kan dermed mislike et annets lands arbeidere fordi de selv jobber under elendige forhold, istedenfor å rette sinne mot de som flyttet fabrikken i utgangspunktet.

3. Om heller ikke dette var et problem, fordi Norge var et samfunn med minimale klasseforskjeller, vil en omfavnelse av nasjonalstaten fortsatt komme til kort. Markedet og kapitalen er allerede globalisert. Da man etter andre verdenskrig skapte WTO og EU, var målsettingen å fjerne nasjonale hindringer for fri handel. Også på deler av venstresiden ønsket man dette velkommen.

Tanken var at fri handel skulle skape verdier og en sterk nasjonalstat skulle fordele verdiene. Men dette siste viste seg vanskelig å gjennomføre fordi elitene og kapitalen er langt mer mobile enn nasjonalstatene. I mange land får dermed økonomiske eliter diktere skattebetingelser, arbeidslivspolitikk og av og til utenrikspolitikken. Lokal politikk har lite å bidra med i møte med global økonomi.

Litt forenklet kan vi si at kapitalistene er organisert overnasjonalt, mens arbeiderne er organisert nasjonalt.

Valget mellom en elitistisk internasjonalisme og en folkelig nasjonalisme er et skinnvalg, fordi den folkelige nasjonalismen er dømt til å tape for en global elite. Det reelle valget står derfor mellom en internasjonalisme for eliten eller en internasjonalisme for vanlige folk. Det er helt greit å være EU-kritisk på venstresiden, men å være anti-internasjonalistisk er direkte ustrategisk.

Nedenfor gir vi to eksempler på hvorfor man ender opp i selvmotsigelser dersom man forsøker å løse internasjonale problemer med nasjonalstaten som rammeverk.

David Clow flickr cc
EØS-avtalen sørger for at arbeidere og kapital kan flytte seg noenlunde fritt mellom medlemslandene. Foto: David Clow flickr cc

 

Arbeidsmarkedets brikker og spillere

Dagens arbeidsmarked er en mellomting mellom nasjonalt og overnasjonalt. EØS-avtalen sørger for at arbeidere og kapital kan flytte seg noenlunde fritt mellom medlemslandene. Fagbevegelsen er derimot nasjonal. Det vil si med unntak av noen få, kortvarige og symbolske sympatiaksjoner streikes det kun om nasjonale spørsmål. Litt forenklet kan vi si at kapitalistene er organisert overnasjonalt, mens arbeiderne er organisert nasjonalt. Følgelig eksisterer det en asymmetri mellom dem. Grovt sett finnes det tre løsninger på dette:

1. En aksept for asymmetrien i favør av kapitalen. Den er vanskelig å svelge.

2. Renasjonalisere arbeidsmarked og kapitalen, det vil si fjerne det som eksisterer av overnasjonalitet for å utjevne skjevheten og renasjonalisere flyten av arbeidskraft og kapital. Dette er den nasjonalistiske venstresidens løsning.

3. Gjøre fagbevegelsen og venstresiden overnasjonal, hvilket vil si å utjevne skjevheten ved å organisere arbeiderne opp på samme nivå som kapitalen og matche det markedsliberale hegemoniet i internasjonale fora med venstresidens ideer om felles interesser, solidaritet og likhet.

nyhetsbrevet

En konsistent versjon av den venstrenasjonalistiske løsningen vil kreve en begrensning i flyten av arbeid og kapital. Førstnevnte tar gjerne form av krav om å stenge grensen for arbeidsinnvandring, eller ved å innføre indirekte hindre som obligatoriske sertifiseringer og språkkrav som i praksis gjør at flyten av arbeidskraft blir svært treig. Slike tiltak hører man gjerne fra partier på venstresiden i valgtider. Derimot er det færre som argumenterer for å begrense kapitalflyten.

hvordan kan vi ta et skritt i retning av en internasjonalisme for vanlige folk?

Konsekvensen av at dette ble annonsert i et statsbudsjett, ville være at den kapitalen som er mobil, flyttet på flekken. Derfor nøyer de fleste distrikts-sosialister seg med å foreslå en renasjonalisering av arbeidsmarkedet for slik å kunne konsentrere seg om å holde arbeidsledigheten lav for noen få millioner nordmenn, heller enn hele Europa. Et forståelig ønske på kort sikt. Men hva blir konsekvensen dersom man insisterer på at nasjonalstaten skal være det eneste verktøyet også på lengre sikt?

Med renasjonalisering av arbeidsmarkedet blir nasjonal konkurransekraft enda viktigere enn det er i dag. Nasjonal konkurransekraft, et honnørord brukt av samtlige partier på Stortinget, innebærer som nevnt over at norske arbeidere havner i interessefellesskap med norske kapitalister, heller enn med utenlandske arbeidere.

Frontfagsmodellen er denne ideologien satt i system. Den sørger for at lønnsoppgjøret i offentlig og privat sektor følger nivået man blir enige om i konkurranseutsatt eksportindustri. For at noen skal være konkurransedyktige, må imidlertid andre være konkurranse-udyktige. Man kan ikke gå inn for å vinne konkurransen nasjonalstater imellom og samtidig gråte over at greske arbeidere ender opp som arbeidsledige.

Skal vi komme noen vei mot den globale storkapitalen, trenger vi en internasjonal skatt på kapital.

I tider hvor det går godt kan det synes som om alliansen med norske kapitalister er alt vi trenger. Men arbeiderne som blir utkonkurrert andre steder må akseptere dårligere betingelser. Norske kapitalister vil så bruke utenlandske arbeideres relativt dårlige lønns- og arbeidsvilkår som et pressmiddel ovenfor norske arbeidere. Går man til roten, slik man bør på venstresiden, er det åpenbart at på lengre sikt er vanlige folk tjent med at vi inngår i interessefellesskapet basert på internasjonal klassetilhørighet og ikke nasjonalitet.

 

Nasjonale skatter, global kapital

Når det gjelder velferdsstatens mest effektive omfordelingsordning, beskatningen, finnes det også utfordringer på overnasjonalt nivå. Kapitalen som skal skattlegges kan bevege seg mellom nasjonalstater, men skatteinnkrevingen er bundet til den enkelte nasjonalstat. Fordi nasjonalstatene er avhengig av kapital til å investere i eget næringsliv, ender nasjonalstatene opp med å konkurrere om å tilby kapitalen de beste betingelsene. Dette er ingen hemmelighet, derfor heter også tittelen på Scheel-utvalgets utredning om innrettingen av skattesystemet Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi. Nylig lanserte Trumps finansminister at de ønsket å kutte selskapsskatten fra 35 til 15 prosent. Bra for kapitalen, dårlig for nasjonalstatenes omfordelingsevne og dårlig for vanlige folk.

Aurelien Guichard/Flickr cc
Skal vi komme noen vei mot den globale storkapitalen, trenger vi en internasjonal skatt på kapital. Foto: Aurelien Guichard/Flickr cc

Som Piketty har påvist, øker den økonomiske ulikheten i verden. Wilkinson og Pickett har pekt på alle de sosiale og helsemessige utfordringene dette medfører. For første gang på lang tid er det relativt bred partipolitisk enighet om at dette er et problem. Betingelsene for at venstresiden kan vokse seg sterkere, er derfor på plass. Da er det imidlertid uklokt å satse alt på en organisasjonsform som per definisjon er ute av stand til å gjennomføre en global formuesskatt, den løsningen Piketty skisserer. Skal vi komme noen vei mot den globale storkapitalen, trenger vi en internasjonal skatt på kapital, og følgelig en internasjonal organisering for å få til dette.

Det eksisterer med andre ord et reelt hvis ikke.

Innenfor en rekke områder står venstresiden overfor internasjonale problemstillinger, som krever internasjonale løsninger dersom vi skal ta steget fra symbolpolitikk til realpolitikk. Spørsmålet blir da, hvordan kan vi ta et skritt i retning av en internasjonalisme for vanlige folk?

 

En internasjonalisme for vanlige folk

I kjølvannet av Brexit-avstemmingen har det blitt hyppig påpekt fra venstresiden at nå må eliten begynne å lytte til vanlige folk. Disse kommentarene impliserer at det først og fremst er eliten som er den politiske aktøren, mens vanlige folk kan enten bli lyttet til eller ikke. I beste fall kan folket delta i en folkeavstemming. I en slik analyse har folk et av to alternativer, tilsvarende Hirschmans begrepspar voice og exit. Folk kan gi uttrykk for misnøye ved å stemme eller melde seg helt ut ved å forsøke å flytte til et annet land. Arbeiderbevegelsen har imidlertid alltid operert med et tredje alternativ: Organisering.

I Norge er arbeidsstokken enn så lenge godt organisert. Styrken i vår organisering av arbeidslivet ligger ikke i karismaen til den til enhver tids sittende LO-lederen, men skyldes høy organisasjonsgrad og streikeretten. I forhandlinger om lønn og arbeidsbetingelser har vanlige folk i Norge muligheten til å påføre motparten skade gjennom streik. Man er med andre ord ikke avhengige av at norske kapitalister legger godviljen til og lytter til vanlige folk, man kan tvinge dem til det, samme hvor overbetalte de synes vi er. Det eksisterer med andre ord et reelt hvis ikke.

Orienteringen tilbake til nasjonalistisk arbeiderbevegelse og venstrenasjonalisme, er et blindspor.

I en rekke internasjonale spørsmål er dette hvis ikke fraværende. EU, fellesmarkedet i Europa, er nærmest rigget mot fagorganiserte interesser. ILO står uten andre maktmidler enn hissige rapporter. Vanlige folk har rett og slett ingenting å slå i bordet med. Ens stemme er for svak til å bli hørt, og det er dessverre umulig å melde seg ut av den globale kapitalismen.

Det første steget i å etablere en internasjonalisme for vanlig folk, er derfor å starte organiseringen av en felleseuropeisk arbeiderbevegelse som i fremtiden kan føre felleseuropeiske lønnsoppgjør, der trusselen om streik sørger for at makten må spisse ørene. Det er fagforeningene i Skandinavia som har mest å tape på at organisasjonsgraden synker som følge av arbeidsinnvandring fra resten av Europa. Samtidig er det skandinavisk fagbevegelse som har mest penger. De burde derfor ansvar for å kartlegge betingelsene for at man skulle kunne gjennomføre felleseuropeiske lønnsoppgjør om enten 5, 10 eller 20 år.

Orienteringen tilbake til nasjonalistisk arbeiderbevegelse og venstrenasjonalisme, er et blindspor. Det eneste som kan hamle opp med globale eliter er en internasjonalisme for vanlige folk.

(Morten Johansen er kommunist, Karl Kristian Rådahl Kirchhoff er sosialdemokrat. De har et prosjekt på gang om å finne ut av hva man kan bli enig om på venstresiden). 

nyhetsbrevet