Elefanten i rommet

Globalisering og internasjonal handel har ført til stor vekst i vestlige land, heiet fram av politikerne på toppen. Men mange har ikke fått en eneste smule av den stadig større kaka. Klart de er sinte.

Den serbisk-amerikanske økonomen Branko Milanovic fortsetter i boka Global Inequality sitt omfattende prosjekt om global utvikling og ulikhet.

Det gjelder bare å omfordele tilstrekkelig.

Det er den siste i rekken av bøker og artikler om temaet fra hans penn, der The Haves and the Have-Nots som kom i 2010, og som han skrev mens han var sjeføkonom i Verdensbanken, kanskje er mest kjent.

Global Inequality er skrevet som fem relativt lettleste essayer, ispedd informative grafer og tekstbokser. Milanovic stiller flere viktige og interessante spørsmål og er overraskende politisk i sine analyser. For en som selv er økonom, er det befriende å lese en økonom som tør å mene noe om politikk.

To middelklasser

Milanovic har skrevet en innholdsrik bok om ulikhet globalt og nasjonalt, som blant annet har resultert i en etter hvert mye omtalt elefantgraf. Grafen har fått navn fra sin elefantliknende form (se under). Den viser hvordan ulike inntektsgrupper relativt har vunnet eller tapt på globaliseringen som har foregått mellom 1988 og 2008. Den viser en global middelklasse, typisk en kinesisk bonde i midten av den kinesiske inntektsstigen, en vestlig middelklasse i stagnasjon og en liten elite på toppen som drar fra resten i voldsomt tempo.

Gevinsten av globalisering har vist seg stor i mange ikke-industrialiserte land, særlig i de asiatiske landene. Her har inntekten til middelklassen mer enn doblet seg. At disse folkerike landene blir rikere, gjør at den globale ulikheten har falt. Samtidig viser Milanovic sine tall at middelklassen i de «gamle» rike landene i Vest-Europa, Nord-Amerika, i Oceania og Japan, har hatt lav eller stagnerende inntekstvekst. For eksempel har inntekstveksten til den laveste 10-prosenten i privat sektor i Norge nærmest ikke hatt reallønnsvekst siden 2008.

Spørsmålet Milanovic stiller er om det eksisterer et bytteforhold mellom disse to middelklassene. Selv om inntekten fortsatt er langt bedre blant vestlig middelklasse enn i den kinesiske og indiske, vil følelsen mange i Vesten har av å tape for at andre skal vinne, være vanskelig å akseptere. Mangelen på fordeling til middelklassen kan gjøre at vestlige myndigheter blir tvunget til å snu ryggen til globalisering og handel.

Om lag to tredjedeler av din livsinntekt avgjøres av hvor du blir født.

En slik misnøye er det lett for populister å vokse på, og det kan gå ut over både globalisering og demokrati. Men, som Milanovic skriver, dette er ikke et nullsumspill – fordi de samlede inntektene blir større av globalisering. Det gjelder bare å omfordele tilstrekkelig. Milanovic skriver seg inn i en aktuell debatt om populisme, økende ulikhet og økonomisk stagnasjon.

Milanovic sier selv i et intervju i New Republic at elefantgrafen og den tapende arbeider- og middelklassen i vesten er årsaken til at vi i 2016 fikk både Trump og Brexit.

Statsborgerskapspremie

Inntekten i mange fattige land vokser raskere enn i rike og den globale ulikheten er fallende. Men vi lever fortsatt i en verden der geografi betyr enormt mye for hvordan livet ditt kommer til å bli. Inntekten din som fattig i et rikt land, er langt høyere enn inntekten din som rik i et fattig land. Generelt kan vi si at om lag to tredjedeler av din livsinntekt avgjøres av hvor du blir født.

Fordi denne forskjellen er så stor, vil folk ønske å flytte på seg.

Dette er en såkalt «citizenship premium», eller statsborgerskapspremie, som kommer av å bli født i et gitt land. Den gjennomsnittlige statsborgerskapspremien i Sverige er over 7000 prosent høyere enn i Kongo.

Fordi denne forskjellen er så stor, vil folk ønske å flytte på seg. Og det er til migrasjonsdebatten Milanovic kommer med noen av de mest interessante og oppsiktsvekkende innspillene. Han peker på flere paradokser. Som at like muligheter stort sett bare er nasjonale mål, ikke globale. Og hvorfor skal det være forskjell på folks rett til å flytte ut av et land og folks rett til å flytte inn?

Økonomen Milanovic kan heller ikke la være å peke på det åpenbare paradokset som finnes i økonomisk teori. Innad i et land forutsetter og tillater vi enkeltindivider å gjøre det de ser seg nødt til i markedet for å maksimere sin egen – og på den måten – vår felles inntekt. Dette vil i mange tilfeller innebære at personer flytter dit det er penger å tjene eller der deres tjenester er etterspurt. Men på den globale arenaen tillater vi altså ikke dette.

Tollmurer bygges (foreløpig) ned, grensemurer bygges opp.

Milanovic siterer den britiske økonomen Edwin Cannan som sikter til Adam Smith når han spør: «If..indeed it (is) true that there is a natural coincidence between self-interest and the general good, why… does not this coincidence extend, as economic processes do, across borderes?» Godt spørsmål.

Videre skriver han at det er to måter å redusere global fattigdom på: 1. Å øke lønningene til folk der de bor. 2. Migrasjon. Hvorfor teller da bare en av dem som «utvikling» – hvis vi faktisk bryr oss om hvordan folk har det? Mindre enn fire prosent av verdens befolkning bor i et land de ikke er født i. Det er etter hvert godt dokumentert at migrasjon utjevner globale ulikheter mer enn handel.

Men en verden med åpne grenser for varer, tjenester og kapital, er ikke åpen for mennesker. Tollmurer bygges (foreløpig) ned, grensemurer bygges opp.

Migrasjonsdilemma

Slik Milanovic ser det er vi nødt til å tillate mer migrasjon hvis vi vil redusere global ulikhet på ordentlig. Det vil øke migrantenes inntekt og globalt BNP. Men Milanovic mener det eksisterer et bytteforhold mellom migrasjon og borgerrettigheter.

Forslaget til Milanovic er kontroversielt.

Vi kan diskutere hvor skarpt dette bytteforholdet er, sier han, men vi kan ikke overse at det eksisterer. Han foreslår derfor diversifiserte statsborgerskap, der immigranter, i hvert fall i perioder, får færre rettigheter enn norskfødte. Enten ved at de betaler mer skatt, har mindre tilgang til velferdstjenester, ikke har stemmerett.

Dette skjer allerede, sier han, om ikke formelt, så for eksempel ved de 10 millionene «papirløse» som lever i USA i dag. I Norge har for eksempel papirløse ikke lik rett på helsehjelp som norske statsborgere. Forslaget til Milanovic er kontroversielt, men han skal ha honnør for å ikke vike unna de vanskelige spørsmålene.

For hvordan skal vi kunne bevare gode, universelle velferdstjenester i møte med økt innvandring? Milanovic sin løsning er å ikke lenger ha universelle velferdstjenester. Hvordan kan vi balansere såkalt velferdssjåvinisme (ulike rettigheter for ulike grupper) opp mot universelle moralske verdier og menneskerettigheter?

 En stor middelklasse holder de økonomiske hjulene i gang.

I dag kritiseres arbeidsforholdene migranter møtes med i Qatar, mens vi stille aksepterer vilkårene i de landene migrantene kommer fra, skriver Milanovic, og spør: Hvis bygningsarbeidere i Qatar tjener mer enn de ville gjort i Bangladesh, er ikke det da bra, selv om de ikke har noen rettigheter?

Disse spørsmålene er viktige for alle som er opptatt av solidaritet og likhet, og må derfor løses i møte med økende nasjonalisme og proteksjonisme. Forslaget hans om diversifiserte statsborgerskap er ikke dermed sagt uproblematisk. Jeg tror snarere at elendige arbeidsvilkår i stor grad forbigås i stillhet overalt, kanskje med mindre det gjelder sweat-shops knyttet til HM eller et fotball-VM.

Studier på Latinamerikanske migranter i USA tyder ofte på at de angrer på valget om å migrere til USA. Hvis de angrer i USA, hvordan er det da i Qatar? Det er potensielt mange og alvorlige konsekvenser av å legge til rette for slik praksis i Norge, som vil gjøre det vanskelig for oss å akseptere forslaget hans.

Milanovic advarer sterkt mot en trend med økt marginalisering av middelklassen.

Vil det ikke utkonkurrere enda flere nordmenn på arbeidsmarkedet og legitimere sosial dumping? Vil det ikke igjen føre til enda mer rasisme og populisme? Blant annen derfor mener Milanovic at vi i dag har større behov for sterkere arbeidstakerorganisasjoner som ILO, og mindre behov for handelsorganisasjoner som WTO. Men er det nok?

Det er store og vanskelige spørsmål, men vi trenger en debatt om dette i Norge og her bidrar Milanovic med sitt, selv om forslagene hans godt kunne ha vært mer problematisert og nøyere beskrevet.

De globale plutokratene

Den nevnte elefantgrafen viser også at de aller rikeste har vunnet mye på globaliseringen. Det gjelder spesielt den rikeste 1 prosenten i OECD-land som har doblet sin andel av det globale BNP fra 1987 til 2013. Blant disse «globale plutokratene», som Milanovic kaller dem, er om lag halvparten amerikanere og de bruker store penger på å påvirke politikken til deres egen fordel.

Ifølge en rekke studier Milanovic viser til, er den politiske lydhørheten til den amerikanske kongressen mye sterkere for de rikeste sine ønsker enn for middel- og arbeiderklassen. En sak støttet av de rike har 45 prosent sjanse for å bli vedtatt, mot 18 prosent sjanse hvis den ikke blir støttet av de rike.

Krig er dermed en «kraft» som kan redusere ulikhet.

Slike «pro-rich policies» bidrar bare til å skape ytterligere ulikheter der penger og innflytelse betyr alt. Milanovic advarer sterkt mot en trend med økt marginalisering av middelklassen. En stor middelklasse holder de økonomiske hjulene i gang, og har vist seg som et bolverk mot autoritære styringsformer. Dette ble skrevet før Donald Trump ble valgt som president.

Ulikhet i bølger

Mangel på omfordelende politikk er en av årsaken til at ulikheten i velstående demokratier har økt siden 80-tallet, i motsetningen til det en av de vanligste teoriene innen ulikhetsøkonomi predikerer. Knuznets-kurven, en omvendt U-kurve som viser hvordan ulikheten først øker og så faller samtidig som et land utvikler seg, er blitt til Kuznets-bølger i Milanovic sin bok.

De siste tiårene har vist at det ikke lenger er slik at stater som når et visst velstandsnivå, har lav ulikhet. For Thomas Piketty var disse variasjonene i ulikhet et resultat av kriger som satte midlertidige stans i en uunngåelig utvikling mot større og større ulikhet i en verden der r>g. Milanovic på sin side, i selskap med Marx, Lenin og Luxemburg, mener det er stor ulikhet som har ført til kriger.

Ulikheten går ikke ned av seg selv.

Krig er dermed en «kraft» som kan redusere ulikhet. Det er også naturkatastrofer, epidemier og det han kaller ondartede krefter. Av de godartede kreftene har vi større tilgang til utdanning, mer sosiale overføringer og et progressivt skattesystem.

Men når de globale plutokratene forsterker sine posisjoner med å føre «pro-rich policies», i stedet for å gjøre noe for en middelklasse som ikke har fått sin egen kjøpekraft økt på over 30 år, er det ikke rart at det blir satt spørsmålstegn ved globaliseringens fortreffelighet og til og med demokratiets legitimitet.

Milanovic mener det kan ha gått så langt at skatteviljen er på vei ned og dermed et oppbrukt middel i kampen mot ulikhet, selv om man kan stille spørsmål ved hvor reelt dette er i Norge. I tillegg skriver han at antall år med utdanning snart har nådd sin topp. Vestlige land har i dag opp til 13-14 år med utdanningsløp for alle.

Milanovic har skrevet en bok som får meg til å tenke.

Han mener muligheten til og effekten av å øke til 20 år, ikke vil være ønskelig og heller ikke ha særlig stor effekt på utjevning.

Kuznetsbølgene og Milanovics analyse sier oss i hvert fall to ting: Ulikheten går ikke ned av seg selv, men vi kan gjøre noe med den. Og det kan virke som vi må gjøre noe med ulikheten nasjonalt for å få gjort noe med ulikhet globalt. Hvis nasjonale eliter bruker globalisering for å berike seg selv, kan middelklassen og arbeiderklassen etter hvert vende seg mot globaliseringen og gi den skylden for at de blir hengende etter. Da vil både den globale og den nasjonale middelklassen tape, og proteksjonisme og populisme vinne.

 

Ta utfordringen

Boka til Branko Milanovic viser at global og nasjonal ulikhet henger sammen. På den ene siden vil global ulikhet gi migrasjon som vil redusere ulikheten. Økt migrasjon vil også utfordre nasjonalstatenes egen velferds- og fordelingspolitikk. Men dette er en problemstilling vi må ta stilling til.

På den andre siden vil økende nasjonal ulikhet – stagnerende reallønner og en stadig rikere elite – sette kjepper i hjulene for en ellers vellykket globalisering.

Vi må også huske på at konvergensen i inntekt mellom land er i stor grad drevet av Asia, og at mange land, særlig på det afrikanske kontinentet, blir hengende etter. Hvis ikke hele verden blir med på utjevningen, vil de fremvoksende økonomiene på et eller annet tidspunkt ta oss igjen, og bidra til å øke ulikheten på ny.

Populister sitter med enkle svar på komplekse problemer.

I tillegg vil det at den globale ulikheten reduseres, gi større betydning til nasjonal ulikhet. Hvis denne trenden fortsetter vil geografi slutte å være det avgjørende for din livsinntekt og klasse vil igjen spille en større rolle. Dette betyr at vi må omfordele både globalt og nasjonalt.

Populister sitter med enkle svar på komplekse problemer. Milanovic viser at å begrense migrasjonen mest mulig, ikke er en god løsning. I Norge har det så langt for eksempel ikke vært gehør for såkalt innslusingslønn for flyktninger, og det er mange gode grunner til det. Utfordringen Milanovic kommer med, slik jeg leser ham, er at vi må komme med alternative løsninger. Det er viktig for å øke velstanden for flest mulig mennesker i verden, men også for å demme opp for frykt og populisme.

Milanovic har skrevet en bok som får meg til å tenke. Og det er bra. Fordi debatten om migrasjon og rettigheter har bare så vidt startet.