wnn-chetty0007
FOTO: Wanda Nathalie Nordstrøm

– Vi ser utslag helt ned på gatenivå

– Om du er barn i en familie med lav inntekt, er nabolaget du vokser opp i helt avgjørende for mulighetene du har til å lykkes, sier Raj Chetty.

 – Overordnet sett er jeg interessert i hvordan vi kan forbedre verden gjennom offentlige beslutninger. Hvordan kan vi håndtere problemer som fattigdom og ulikhet? Hvordan kan vi øke den økonomiske veksten? En lang rekke spørsmål dukker opp når man forsøker å svare på det spørsmålet.

Om én ting kjennetegner Raj Chettys forskning, er det nettopp spørsmålene han stiller. De virker nærmest akutt relevante, tett på politikken og folks liv. Chetty har på kort tid gjort seg bemerket med nyskapende, policy-orienterte studier innenfor en rekke samfunnsøkonomiske temaer. I doktorgraden fra 2003 argumenterte han for betydningen av et relativt høyt nivå på økonomiske ytelser for arbeidsledige. Deretter gikk han videre til å se på hvordan folk responderer på skatter og avgifter, og hvordan vi tenker når vi sparer til pensjon.

Overordnet sett er jeg interessert i hvordan vi kan forbedre verden gjennom offentlige beslutninger.

Professoren i økonomi ved Stanford University er kjent for sin kometkarriere – han var bare 23 år gammel da han leverte doktorgrad i økonomi ved Harvard. Noen år senere vendte han tilbake, som en av de yngste professorene noensinne, og i 2013 – da 33 år gammel – ble han kåret til den fremste amerikanske økonomen under 40 år.

En annen av Chettys studier viste den store økonomiske betydningen av å ha en god lærer som barn. Den havnet rett på forsiden av New York Times og ble sitert av president Obama i State of the Union-talen, den årlige oppsummeringen av nasjonens tilstand: «We know a good teacher can increase the lifetime income of a classroom by over $250,000. A great teacher can offer an escape from poverty to the child who dreams beyond his circumstance».

– Det er kanskje den mest overraskende koblingen jeg har gjort. Å se på barnehagen og skolen der du gikk, i sammenheng med hvor mye du tjener tjuefem år senere. Det krever at du kobler en rekke ulike datasett, og finner en teknikk for å isolere effekten av en god lærer og en dårlig lærer. Omtrent som i et vitenskapelig eksperiment.

Den amerikanske drømmen

– Mens mange forskere velger å spesialisere seg, virker du lite redd for å gå inn i ulike felt. Hva er fellesnevneren i det du gjør?

– En vitenskapelig inngang til helt sentrale offentlige spørsmål. Spørsmål folk er interessert i. Hva er den beste måten å drive skattepolitikk? Eller gjøre skolene bedre? Og det meste av arbeidet jeg gjør, er fundert på data. Store datasett.

– «Big data» – hvor store data er det egentlig snakk om?

– De fleste studiene jeg har gjort har vært med datasett som kobler millioner og milliarder av observasjoner om folk. Samtidig handler det ikke nødvendigvis bare om størrelsen, men om metoden, hva slags informasjon du kan hente ut av datasettet.

Det meste av arbeidet jeg gjør, er fundert på data. Store datasett.

Det siste av Raj Chettys spørsmål går helt til kjernen av den amerikanske selvforståelsen. Han har spurt seg: Hva er egentlig sannsynligheten for å bevege seg fra fattig til rik i det amerikanske samfunnet? Mer spesifikt: Muligheten for å bevege seg fra den fattigste femtedelen til den rikeste femtedelen?

– Å se på betydningen av lærere var et spesifikt forsøk på å forstå hvordan vi kan hjelpe barn fra lav-inntektsfamilier med å gjøre det bra. Men jeg ønsket meg et mer overordnet bilde av situasjonen. Jeg er selv innvandrer, foreldrene mine kom hit på jakt etter den amerikanske drømmen.

Jeg er selv innvandrer, foreldrene mine kom hit på jakt etter den amerikanske drømmen.

Chetty kom til USA fra India som ni-åring.

– Helt siden jeg var barn har jeg vært interessert i disse tingene. Jeg husker tydelig hvordan jeg en dag tenkte: Om vi bare kunne tegne et kart over mulighetene.

Like muligheter

Prosjektet The Equality of Opportunity Project  omfatter millioner av mennesker, og er et intrikat samspill av faktorer som familie, økonomi, nabolag, klasse og etnisitet.  Men hovedfunnet er tydelig: I noen områder er mulighetene mye bedre enn andre for en ungdom fra en lavinntektsfamilie å oppfylle den amerikanske drømmen. Sannsynligheten kan variere fra fem prosent til fjorten prosent. Tallene virker dessuten til å være stabile over tid.

– Det er store regionale forskjeller. Det er for eksempel mye høyere nivåer av mobilitet i midten av landet, enn i de sørøstlige statene og i det såkalte rustbeltet – byer som Cleveland og Detroit. Fattige barn der gjør ikke like bra som andre steder. Men vi zoomer også inn på byer og områder, ser på om du bor på den siden eller den andre av en elv i samme by. Nøyaktig hvor du bor, helt ned til gatenivå, virker til å spille en viktig rolle.

Nøyaktig hvor du bor, helt ned til gatenivå, virker til å spille en viktig rolle.

– Allerede i barndommen og tenårene blir mye bestemt?

–  Ja. Vi tror forskjellene mellom områder er styrt av omgivelsene og miljø i barndommen. Det handler om betingelsene du vokser opp under.

– Hva er utslagsgivende i disse nabolagene?

– En overordnet forklaring er at byer hvor fattige og rike er bedre integrert gir bedre muligheter for fattige barn. For å utdype: Byer hvor rike og fattige, svarte og hvite, innvandrere og lokale bor nærmere hverandre, i mer blandede områder. Det viser seg å gi bedre muligheter.

Hva kan man gjøre?

Hva om ens eget nabolag havner dårlig ut? Da New York Times presenterte funnene fra studien i detaljerte kart, som viste barns mulighet til å lykkes helt ned på lokalt nivå, rykket ordføreren i Atlanta ut med et motsvar i samme avis. Atlanta var en av byene som kom aller dårligst ut nasjonalt sett.

–  Men han trakk også fram hva de som by kunne gjøre. Atlanta er en veldig stor by, rent geografisk, med store skiller mellom fattige og rike. En ting man kan gjøre, er å bedre offentlig transport, slik at det blir mulig for folk å pendle til andre deler av byen.

En ting man kan gjøre, er å bedre offentlig transport, slik at det blir mulig for folk å pendle til andre deler av byen.

– Ja, hva foreslår du at man egentlig kan gjøre? Må man flytte?

– Det er to mulige innfallsvinkler. For det første kan du forsøke å hjelpe folk med å flytte til bedre områder. I USA brukes det rundt 45 milliarder dollar i året på boligprogrammer, der de gjør nettopp det, men det har ikke nødvendigvis blitt gjort på en spesielt effektiv måte. Vi jobber nå for å hjelpe folk med flytte til bedre nabolag. Det er flytting basert på faktiske data. Det kan hjelpe flere millioner familier. Men du kan heller ikke flytte alle, det er ingen løsning, understreker Chetty.

– Så du må tenke på hva du faktisk kan gjøre på steder som Atlanta, som kommer dårlig ut av det. Hvordan kan man investere – forbedre skoler, endre byen på ulike måter, for å generere bedre muligheter?

Ulikhet i Norge

 – Forrige uke ble det presentert statistikk som viser at fattigdom og ulikhet stadig øker i Norge. Kan forskningen din bidra til løsninger også her?

– Mange av mønstrene knyttet til mulighet og ulikhet virker til å være gyldige også utenfor USA. Integrere folk. Hindre at det oppstår nabolag med helt ulike befolkningsgrupper. Det er utrolig viktig. Det samme gjelder betydningen av kvaliteten på skolen, og lærere. Ekstremt viktig, også i Norge.

Integrere folk. Hindre at det oppstår nabolag med helt ulike befolkningsgrupper. Det er utrolig viktig.

Han legger til at det er viktig å følge med. Området i USA hvor han selv vokste opp, Bay Area, området rundt San Francisco, har historisk sett hatt høy sosial mobilitet, på nivå med Norge. Men nye data viser at nabolagskvaliteter, skolekvalitet og sosial kapital nå er i ferd med å svekkes.

– For dagens generasjon barn i dette området vil nivået på mobilitet antagelig bli lavere enn tidligere. Så selv om du har et godt utgangspunkt, som i Norge, er det ingen garanti for at det kommer til å forbli på den måten. Det er viktig å følge med, være oppmerksomme på indikatorene.       

Forskning og politikk                                                                                                              

Chetty tror mange som støtter Donald Trump er frustrerte, og at frustrasjonene nettopp har utgangspunkt i den amerikanske drømmen. Mange har ikke klart å få det bedre enn foreldrene hadde det.

– Tanken er at vi taper som følge av globalisering, outsourcing og konkurranse som følge av innvandring. Politikken er forsøk på å håndtere disse problemene direkte. Venstresiden er mer fokusert på investeringer og forsøk på å redusere ulikhet. Men slik jeg ser det, er det er det samme problemet som motiverer begge sider.

Så selv om du du har et godt utgangspunkt, som i Norge, er det ingen garanti for at det kommer til å forbli på den måten.

– Jeg har selv snakket med Hillary Clinton, og mange av forslagene fra Clinton-kampanjen tar opp i seg mange av ideene vi har presentert. At vi trenger å investere i barndom, forbedre av nabolag, gi folk bedre steder å bo.

Men Chetty trekker en klar grense mellom å det drive samfunnsorientert forskning og å være politisk involvert.

– Fra tid til annen kan vi gjøre funn som er til nytte for en side i politikken. En annen gang kan vi ha funn som er til nytte for en annen side.  Når du gjør vitenskapelig arbeid, skal det måtte bli på den måten. Jeg møter gladelig beslutningstakere på begge sider for å snakke om implikasjoner av forskningen vi gjør. Jeg tror det er lett, selv underbevisst, å miste objektiviteten.

­

–  Blir du noen gang sint når du arbeider med disse tingene? Som studien du har gjort knyttet til helse, som viser at det er femten års leveforskjell mellom en rik og en fattig mann?

–  Jeg prøver å se positivt på det. Man kan selvfølgelig se på ting og si at det er store forskjeller mellom de fattige og de rike. Men når du ser at det er noen deler av USA hvor det faktisk er bedre, gir det samtidig håp om det faktisk er mulig å gjøre en forskjell.

nyhetsbrevet