– Arbeidersanger viktigere enn noensinne

– Jeg har opptrådt for arbeiderbevegelsen i 25 år. Det å få et enda større prosjekt å jobbe med innen dette feltet, er stas, sier Trond Granlund.

Med «Tanken er fri» utvider musikeren sitt 50 år lange repertoar med et eget album dedisert til arbeiderbevegelsens musikkarv. Fra før har visesangeren underholdt og sunget for fagbevegelsen halve karrieren. Med «Tanken er fri» bygger Granlund videre på sin trilogi «Sanger jeg lærte av faren min» (2010), «Bror min og jeg» (2012) og «Sangene langs veien» (2014).

Det er ingen kor, ingen marsj.

Selv om Granlund ikke har vært spesielt politisk aktiv, vil han støtte opp om sin bakgrunn, som arbeiderfamilie.

– Når jeg tenker meg om, var jeg skikkelig arbeider, jeg også, for da det gikk nedover, sto jeg og sang for små summer på brune puber. Plutselig hadde jeg mange jobber, og det tjener jeg på i dag, sier Granlund.

– Det er litt interessant, det der, for du har jobbet som musiker hele livet, uansett hvordan honorarene har vært. For meg bekrefter det en slags arbeidermentalitet, slenger John Vinge inn.

 

Tonet ned

Vinge, og med-eks-Trang Fødsel-medlem Jørund Fluge Samuelsen, er gutta bak arrangementene til «Tanken er fri» – som dessuten kompes av Abildsø Spellemannslag. Klassiske arbeidersanger som Rudolf Nilsens «Revolusjonens røst», «Vi bygger landet», «Syng høyt kamerater»og «Frihetens forpost», presenteres denne gang i en mer nedtonet, og nær versjon, utført av én stemme. Det er ingen kor, ingen marsj.

Vi gir gamle sanger en gammel innpakning.

– Jeg tror de har et bredt nedslagsfelt disse sangene, selv om det er en annen type sangkultur enn den man synger på barneskolen. Likevel er det litt som på barneskolen. Der har allsang vært selve limet i den kulturelle dannelsen. Man har et felles sangrepertoar. Så går det en periode, og så kan ikke lenger folk «Jeg snører min sekk», eller «Blåmann». Så tar noen plutselig tak i det, og prøver å puste nytt liv i gamle sanger for å gjøre de relevante. Da er noen ganger problemet at man prøver å revitalisere arven ved å gi den en ny innpakning som ikke fungerer. Vi gjør jo ikke det, vi gir gamle sanger en gammel innpakning. Det er jo visesang, ler Vinge.

Også var det jo John som ville ha det litt annerledes, etter en politisk vekkelse på Abildsø.

Et album av denne sorten hadde Samuelsen og Vinge tenkt på lenge før de tok Granlund med på laget.

– Vi kom tidlig inn på tanken om å lage en plate om maisanger, mens vi jobbet med albumprosjekter for Aasmund Nordstoga. Også var det jo John som ville ha det litt annerledes, etter en politisk vekkelse på Abildsø, sier Samuelsen.

– Ikke nødvendigvis en politisk vekkelse, men mer det å oppleve en type fin sosial praksis, en arena der folk på tvers av generasjoner samles til frokost på Folkets hus – som på mange måter er et grendehus på Abildsø. Det har vært alt fra rockeklubb i gamle dager via øvingslokale for diverse kor, til forberedningsarena for folk som skulle konkurrere profesjonelt i pardans. Der har man også arrangert 1.mai-frokost i alle år. Jeg har alltid vært nede der for å høre korps med dattera mi. Og der ble jeg lurt inn en gang: «Skal du værra med inn og få en brødskiv’?». Dette er lenge siden, men å oppleve den allsangen, det at man synger sammen, det er en fin aktivitet. Sosial samling som man kjenner igjen fra mange andre typer kulturer, sier Vinge, som lot seg rive med av repertoaret.

Jeg lurer på om det er relevant selv.

– Jeg kjente til det fra før, men det var noe annet å få det samla i et sanghefte. Så begynte jeg å se litt på det, og begynte å grave litt i arkiver og finne stoff som var interessant. Det var på en måte utgangspunktet for det prosjektet. Vi hadde da gjort fire plater med Aasmund før. Vi funderte på hvor vi skulle gå videre derfra. Hva kan være det nye temaet?

De fant samtidig ut at en Senterpartiet-politiker ikke kunne synge sangene de hadde valgt ut til sitt nye prosjekt. Granlund var den eneste mannen de kontaktet. Han sa kontant ja.

– Hvor viktig er det å mene det man synger?

– Jeg tror det er viktig. Her tenker jeg at det er en vesentlig ting ved måten vi leser artister på, og hvordan vi forstår kultur på. Å koble på ting som troverdighet og autensitet er på mange måter en konstruert greie det også, og som vi ilegger de artistene som synger. I denne sammenheng ville man stilt spørsmål ved en gårdbruker og uttalt senterpartipolitiker.

 

Forsterket samholdsmentalitet

– Hvorfor er det viktig å komme med et album med politiske sanger fra 70-tallet nå?

– Det kan du lure på. Jeg lurer på om det er relevant selv, sier Vinge.

Hva skjer om man tolker det annerledes?

– Men hvor mange ganger har ikke strykekvartettene til Beethoven blitt spilt i dag? Som musiker finner du alltid ulike måter å puste liv inn i noe, gjøre det relevant. Utgangspunktet er ikke alltid relevant, men du skal gjøre det relevant, sier han.

– Dette her er jo ikke popmusikk. Eneste kriteriet for at noe kan kalles pop, er at det er populært. Og er det ikke det, er det ikke relevant. Her har vi et brennende ønske om å skape noe som rører. Og vi ser utfordringen i å sette en type musikk inn i et musikalsk landskap som gjør at de som lytter til det vil oppleve det på en annen måte. Den originale funksjonen til denne musikken handler om å binde sammen og forsterke samholdsmentalitet og agitere til kamp. Funksjonen til denne musikken tenker jeg også fordrer en måte å løse det musikalsk på. Man skal synge hardt og høyt. Det er gjerne akkompagnert med janitsjarorkester. Hva skjer om man tolker det annerledes, toner det ned, og plasserer teksten og sangen veldig nært? Hva skjer da? Du lytter til den musikken annerledes. Det er de tingene der som driver meg og Jørund, sier Vinge.

– Hvorfor er budskapet i disse tekstene igjen relevant nå?

– Det er viktig for meg at medmenneskelighet er et grunntema i den tekstlige tematikken. Det er en utrolig risiko å inngå et veddemål med verden om at man aldri trenger felleskapet, sier Samuelsen.

Mer politisk musikk vil det nok også bli fremover, spår Samuelsen

– Det er jo først de senere åra man har fått et offentlig uttrykt hat mot medmenneskelighet. Jeg har ikke noen arbeiderbevegelse-bakgrunn, men disse sangene appellerer til meg. De har en tilknytning til en tradisjon som jeg er fascinert av, og så har vi også funnet tekster som jeg objektivt sett synes har en relevans, selv om de er skrevet for 60-70-80 år siden, sier Samuelsen.

– Det viktige for oss å formidle gjennom dette prosjektet, er noen allmenngyldige verdier som ikke bare er for de som går på 1.mai-frokost eller i tog. Dette budskapet går utover menigheten. Det er også viktig for oss i utvalg i sanger. Og den tekstlige tematikken er mer relevant enn noensinne, i en tid der det synes å være et sterkere fokus på individet – “meg og mitt” på bekostning av “vi og vårt”, sier Vinge.

Kanskje mangel på politisk musikk egentlig er et tegn på velstand og tilfredshet?

Mer politisk musikk vil det nok også bli fremover, spår Samuelsen:

– Jeg hørte en gang et program på radioen om Melodi Grand Prix, der Åsleik Engmark ble intervjuet. Han mente man kunne lese MGP som et slags barometer på den politiske situasjonen i Europa, sier Samuelsen.

– I hele perioden fra MGPs oppstart til murens fall, var sanger med politisk engasjement og fred som tema både vanlig og populært. Etter murens fall, handlet nesten alle MGP-sanger om å ha det gøy eller om ulykkelig kjærlighet. I så fall kan man anta at med dagens politiske situasjon og antagelsene om hvordan det politiske landskapet blir seende ut i fremtiden, at det vil bli flere sanger om fred og politikk i MGP og musikkverdenen forøvrig. Kanskje mangel på politisk musikk egentlig er et tegn på velstand og tilfredshet?

Hvis du har abonnement på Tidal eller vil høre smakebiter, kan du finne plata her: