Brev om frihet

1968 er et politisk år av internasjonal betydning. Studentbevegelsen verden over mobiliserte for mer demokrati og rettet en skarp kritikk mot autoritære regimer. Studentbevegelsen i Mexico er mindre kjent, men i løpet av 1968 vil to hendelser komme til å prege Mexico: Sommer-OL som åpnet den 12. oktober og massakren på studentbevegelsen i Mexico, kun ti dager før, den 2. oktober, kjent som massakren på Tlatelolco-plassen.

Den påtroppende regjeringen i Mexico, ledet av den kommende presidenten Andrés Manuel Lopez Obrador, har nå lovet å åpne arkivene fra 1968

Hvor mange som ble drept har man aldri fått vite. Tallene spriker fra 20 til over 300, men de kan også være langt høyere. Arkivene hvor sannheten ligger har vært unndratt offentligheten i over 50 år. Aldri har noen blitt dømt for massakren.

Det finnes to historiefortellinger om den 2. oktober 1968 og betydningen av den. Den ene er den offisielle, etablert av den daværende statsministeren Gustavo Díaz Ordaz og hans innenriksminister og senere president, Luis Echeverría Álvares. De hevdet massakren den 2. oktober var et sammenstøt mellom bevæpnede studenter og hæren. Den andre versjonen har blitt gjenfortalt av de som overlevde massakren og som var aktive i studentbevegelsen.

Det er arrestordre på flere av studentlederne

Først i år sier den mexicanske innenriksministeren Jaime Rochin: «snikskytterne, brukt for å lage kaos, terror og et offisielt narrativ for å kriminalisere protestene var en forbrytelse begått av staten. Dette fortsatte etter 2. oktober med vilkårlige arrestasjoner og tortur».

Den påtroppende regjeringen i Mexico, ledet av den kommende presidenten Andrés Manuel Lopez Obrador, har nå lovet å åpne arkivene fra 1968. Historien fortalt av de som overlevde og senere dannet «68-komiteen» har alltid holdt fast på at massakren var nøye planlagt og regissert av staten.

Studentmøtet på Tlatelolco-plassen

La Nacha, 24 år gammel, holder hardt rundt banneret fra juss-fakultetet. Det er 2. oktober 1968 og hun har dratt til Tlatelolco-plassen, de tre kulturers plass i Mexico by, for å bli med på et studentmøtet. Plassen er fylt av studenter, barn og familier fra boligblokkene som omkranser plassen. Noen sier det var 5000 der, men akkurat hvor mange vet man ikke.

La Nacha ser bort på sin gode venninne og kamerat, La Tita, en av studentbevegelsens ledere. Begge to er unge juss-studenter og i nesten tre måneder har de organisert demonstrasjoner, innsamlinger, aksjoner og møter. Studentbevegelsen har vokst i styrke og blitt mer og mer radikalisert da regjeringen har svart med en hardere og hardere hånd.

En hånd med en hvit hanske holder rundt munnen til en av studentene i tredje etasje og et skudd blir avfyrt

La Tita og La Nacha har kommet til møtet tross advarsler. Det er arrestordre på flere av studentlederne. I ettertid forteller la Nacha at hun egentlig hadde tenkt å trappe ned aktivitetene med studentbevegelsen, men så ble hun forarget over den unødvendige og brutale volden til regjeringen. I de to siste ukene av september 1968 brøt regjeringen universitetets autonomi med en militær okkupasjon av de to store universitetene UNAM og IPN i Mexico by. Studentene ble brutalt kastet ut og universitetene og møtelokale rasert. Både la Tita og La Nacha ble tauet inn av politiet, på lik linje med mange andre.

Les mer om de 43 savnede studentene i dagens Mexico

Alt fra idrettsutøvere som forberedte seg til de olympiske leker som skulle åpne 12. oktober, til lærere og studenter som ikke var med i bevegelsen, de ble alle tatt. Bildene fra den militære okkupasjonen viser studenter på rad og rekke og soldater som peker med våpen mot dem.

“Slipp banneret din idiot”

La Nacha ser opp mot tredje etasje i bygningen rett foran seg. Der står flere fra studentbevegelsens nasjonale streikeråd, CNH, på en åpen terrasse. Streikerådet ble etablert i begynnelsen av august i 1968 og stadig flere universiteter sluttet seg til. De ble enige om seks krav til den Mexicanske regjeringen. De seks kravene var ufravikelige, og det samme var betingelsen de stilte. De krevde en offentlig dialog med den daværende presidenten Gustavo Díaz Ordaz og innenriksminister og senere president Luis Echeverría Álvares. Kravene til studentene framsto som rimelige og oppslutningen og støtten fra samfunnet i Mexico økte.

“Det var en kreativ tid og en tid med samarbeid, samhold og en tro på at vi selv kunne skape endring” forteller la Nacha i ettertid.

Det er i ferd med å gå mot kveld på Tlatelolco-plassen. Klokken nærmer seg seks og studentene som holder appeller fra terrassen i tredje etasje forteller at de vil avslutte møtet. Det har blitt observert stridsvogner og soldater rundt hele plassen, studentene er redde for sammenstøt og flere arrestasjoner.

La Nacha er den eneste kvinnelige politiske fangen som i dag fremdeles er i live

Et helikopter kommer inn over plassen. La Nacha ser opp og observerer et lys som kommer ut fra helikopteret. Fotografi i ettertid viser tre lys-signal som faller til bakken, like bak der La Tita og La Nacha står med banneret fra juss-fakultetet. La Nacha ser opp mot tredje etasje og i løpet av få sekunder skjer dette: En hånd med en hvit hanske holder rundt munnen til en av studentene i tredje etasje og et skudd blir avfyrt. Det bryter ut full panikk på plassen.

Fra alle kanter strømmer det inn med soldater og stridsvogner. De tar oppstilling og avfyrer skudd mot terrassen i tredje etasje. I kryssilden løper folk det de kan, men hvor? La Nacha forsøker å løpe med banneret og i det hun tar sats opp hopper ned fra en murkant roper La Tita: slipp banneret din idiot!

Stillheten

«Mørket avler vold og volden krever mørket for å gjemme seg». Dette står skrevet på minnesteinen som i dag står på Tlatelolco-plassen. Frasen er en del av et lengre dikt av poeten Rosario Castellanos. På steinen står det skrevet 20 navn, men under står det: «og de mange andre vi ikke kjenner navnet på».

Tallet på hvor mange som ble drept, fengslet og bortført, er i dag – 50 år etter – fremdeles ukjent. I avisene den 3. oktober 1968 kunne man lese at et sammenstøt mellom politiet og studentene hadde etterlatt 20 drepte, 75 skadde og 400 arresterte. «Hvem?», spør Castellanos, «tilhører alle skoene som ligger igjen? Og hvem teller likene?». Først i år forteller La Nacha sin historie i bokform.

Ordaz var sykelig opptatt av sitt ettermæle og ville gå av som en historisk president viktig president med sommer-OL som selve glansnummeret

Boka, «Cartas de Libertad» eller “Brev for frihet” på norsk, kommer ut i forbindelse med 50-års markeringen for massakren. I boka forteller La Nacha om hvordan det var å sitte i fengsel, anklagd for noe hun aldri hadde gjort. La Nacha er den eneste kvinnelige politiske fangen som i dag fremdeles er i live. La Tita gikk bort for tjue år siden. For henne er det viktig å bryte tausheten som hun mener har preget mange i studentbevegelsen, spesielt kvinnene.

– Så lenge jeg lever skal jeg fortelle om mitt vitnesbyrd fra 2. oktober, men jeg vil også fortelle om studentbevegelsen og om kvinnene i 1968-bevegelsen. Den 2. oktober må huskes, ikke bare for det grufulle som skjedde, vi må også huske det som skjedde før, og vi må huske det som skjedde etter, forteller La Nacha.

De Olympiske leker

La Nacha mener den brutale massakren og stillheten i etterkant må sees i sammenheng med de olympiske leker som ble arrangert kun ti dager etter.

– Regjeringen i 1968, med president Diaz Ordaz og innenriksminister Luis Echeverría, står igjen som to tyranner i Mexicos historie. Ordaz var sykelig opptatt av sitt ettermæle og ville gå av som en historisk president viktig president med sommer-OL som selve glansnummeret. Samtidig som Echeverría, på sin side, insisterte på at kommunistene ville ta over Mexico og at de måtte bekjempes for enhver pris, forteller La Nacha. 

Kombinasjonen av de to, en president som ville organisere olympiske leker verdt historiens anerkjennelse, og en innenriksminister som ville bruke all makt mot en innbilt kommunistisk trussel, ble svært dødelig.

Så møter La Nacha sitt verste mareritt

– Vi ble truet til å ikke si noe. De som savnet et barn, en søsken eller en foreldre fikk beskjed om at de skulle få utlevert kadaveret så lenge de ikke rapporterte noe annet enn en naturlig død, forteller La Nacha.

La Nacha kom seg unna Tlatelolco-plassen, men det var det mange som ikke gjorde. Vitnesbyrd fra en rekke av studentbevegelsens medlemmer og beboere på Tlatelolco-plassen har fortalt om lastebiler fulle med lik. De beskriver skoene som lå igjen, blodet som ble vasket bort i løpet av natta og frykten som grep dem i etterkant.

Kvinnefengselet Santa Martha Acatitla

La Nacha ble innhentet av politiet to dager etter massakren. Hun ble truet på livet og fikk beskjed om å reise til familien sin utenfor Mexico by så lenge OL varte. La Nacha hadde ikke noe valg, og ikke kunne hun dele noe med sine nærmeste om det som hadde skjedd, i frykt for å sette deres liv i fare. Da OL-ilden ble tent på Aztecer-stadionen i Mexico by den 12. oktober ønsket daværende president Díaz Ordaz velkommen til fredslekene og slapp ut 6500 fredsduer. La Nacha satt hjemme og gråt.

– Moren min trodde jeg gråt fordi Mexico tok medaljer. La Nacha ler av dette i etterkant, men blir fort alvorlig. Kort tid etter, den 2. januar 1969, blir hun hentet av det hemmelige sikkerhetspolitiet «Brigada Blanca de Miguel Nazar Haro».

Informasjonen som har blitt bekreftet nå, først 50 år etter, er at staten sto bak massakren

Hun blir bortført og i to uker blir hun, La Tita og flere andre, holdt på et hemmelig sted. Senere blir de tatt med til fengselet Lecumberri i sentrum av Mexico by hvor de møter flere andre kamerater. Så møter La Nacha sitt verste mareritt. Hun blir sendt til kvinnefengselet Santa Martha Acatitla.

– Jeg kan nesten ikke snakke om det enda i dag. Det var helt grusomt. De tvang meg til å skrive under på papirer, tilståelser på de mest absurde ting jeg aldri hadde gjort. Vi hørte grusomme skrik fra rommet ved siden av, og de sa det var moren min og at de ville torturere henne til døde om jeg ikke signerte. Jeg kunne ikke annet, sier La Nacha.

Den hvite hansken

Både La Nacha og La Tita ble dømt til 16 års fengsel, men slapp ut etter to år. La Nacha mener det var den internasjonale solidariteten som fikk henne ut, men likevel blir hun aldri helt fri. Den fulle sannheten om Tlatelolco-massakren og hva som skjedde i kjølevannet av den har aldri blitt gransket fullstendig på grunn av begrenset tilgang til informasjon.

Informasjonen som har blitt bekreftet nå, først 50 år etter, er at staten sto bak massakren. Dette har studentbevegelsen og «68-komiteen» hele tiden vært klar over. Den hvite hansken La Nacha så grep om munnen til en av studentene på terrassen i tredje etasje tilhørte et av medlemmene i den spesialtrente styrken «den olympiske bataljon».

Bak henne går dagens unge studenter som har minst like mange utfordringer som de hadde i 1968

Bataljonen skulle i utgangspunktet ta hånd om sikkerheten rundt OL, men ble brukt for å infiltrere studentbevegelsen. Den hvite hansken de bar på hånden var kjennetegnet mellom dem. Da skuddene ble avfyrt fra tredje etasje i Chihuahua-bygget den 2. oktober var det de hvite hanskene som holdt på avtrekkeren. 

Et arr i sjelen

– Stillheten og frykten staten plantet i oss i 1968 sitter i oss mexicanere i dag. Jeg sier til alle som vil delta på 50-års markeringen for massakren: Vi har ingen ting å feire, bare kamper å kjempe, sier La Nacha.

Hun vil gå forrest i den årlige marsjen for å minnes massakren den 2. oktober, vel vitende om at bak henne går dagens unge studenter som har minst like mange utfordringer som de hadde i 1968. For bare fire år siden forsvant 43 unge studenter fra den rurale lærerskolen Raúl Isidro Burgos også kalt Ayotzinapa, i delstaten Guerrero hvor La Nacha selv kommer fra.

Noe av det viktigste La Nacha vil trekke fram er den internasjonale solidariteten

– Mexico 1968 er et vannskille i Mexicos historie selv om staten har forsøkt å opprettholde et narrativ om at det som skjedde var et sammenstøt. I tiden etter massakren fulgte en rekke arrestasjoner, tortur og forsvinninger. Ayotzinapa viser at vi i dag sliter med den samme autoritære strukturen som i 1968, sier La Nacha.

La Nacha vil for alltid ha et arr i sjelen. Tiden i fengselet har satt sine spor. Likevel er det forløsende å endelig få boka og fortellingen om 800 dager i kvinnefengselet Santa Martha Acatitla ut.

Noe av det viktigste La Nacha vil trekke fram er den internasjonale solidariteten. Over hele verden organiserte fagforeninger og organisasjoner seg for å kjempe for de politiske fangenes frihet. Uten dem, mener La Nacha, ville hun aldri ha sluppet ut.