Den tyske erfaringen

Tyskland har siden sommeren 2015 befunnet seg i en særskilt posisjon i europeisk sammenheng. Ingen land i EU mottok like mange asylsøknader som Tyskland i 2015. Da kom det 442.000 førstegangs asylsøkere til landet, det vil si 35 prosent av alle asylsøkere i EU. I 2016 kom det 722.000. 

Vi reiste til Berlin for å slå av en prat med Dr. Dietmar Molthagen ved den tyske tankesmien Friedrich Ebert-Stiftung. Stiftelsen har nylig utgitt et omfattende notat som tar for seg en studie av 114 tyske kommuners erfaringer med innvandring og integrering.

Kommunene skulle selv gi tilbakemelding på eget arbeid, hvilke tilbud som finnes for flyktningene og hva de synes om samarbeidet med de statlige myndighetene. Det var frivillig for kommunene å delta. Derfor kan ikke Dr. Molthagen si om studien er representativ for Tyskland i sin helhet.

– Likevel mener jeg at man kan se at erfaringene stort sett har vært positive, sier han.

Tre spørsmål opptar de tyske kommunene mest. Fra sommeren 2015 var det viktigste å sikre bolig for alle de nyankomne. Den tyske debatten var i stor grad preget av spørsmålet om hvordan dette skulle løses. Det tok ikke lang tid før alle flyktningene hadde fått tak over hodet, og ingen levde under umenneskelige forhold. Dr. Molthagen kaller det en suksess. Siden er det spørsmål om utdanning og tilgang til arbeidsmarkedet som har blitt førsteprioritet. Her er erfaringene delt.

Men Molthagen ser ett tydelig fellestrekk. Noe av det viktigste man kan gjøre for å sikre god integrering, er å kombinere språkkurs med arbeid.

– Alle eksperter mener man må kombinere utdanning og innføring i arbeidsmarkedet. Det er ingen vits å holde dem så lenge unna arbeidsmarkedet. Det ville vært bra om det var lett tilgang på denne kombinasjonsmetoden. De fleste kursene er arrangert av statlige frivillige utdanningsinstanser. Myndighetene kunne gitt mer penger til disse institusjonene, tilbudt en kombinasjonsmodell, og flyktningene kunne fått et sertifikat på at de har språkkunnskapene de trenger i slutten av perioden.

De sentrale myndighetene har ansvaret for å distribuere flyktninger ut i kommunene. Antallet flyktninger som blir sendt til den enkelte kommune, er basert på kommunens økonomiske kapasitet. Men det er opp til lokale myndigheter hvor mye penger som skal gå inn i tilbud til flyktningene.

– Noen er ikke i stand til å gjøre så mye. I Berlin var det lenge dårlige tilbud for helsehjelp. På grunn av at det var store utfordringer knyttet til bosetting på dette tidspunktet, måtte folk sove ute i regnet og ble syke. Det var noen uker med elendige forhold fordi de offentlige myndighetene rett og slett ikke klarte å ta hånd om det. Andre kommuner håndterte det mye bedre, for å være ærlig.

 

Utdanningsproblematikk

I dag handler ikke debatten lengre om hvordan man skal få dekket flyktningenes grunnleggende behov. I dag handler debatten om integrering, utdanning og arbeidsliv. Tyskerne har et mer langsiktig fokus enn de hadde for to år siden. Molthagen forteller at kommunene jevnt over er fornøyd med hvordan utdanningsmulighetene for flyktninger er blitt bedret. Men det har ikke skjedd uten debatt. Og det dukker opp nye utfordringer.

I mange områder har de separate klasser for flyktninger. Det er kontroversielt.

Tidligere hadde ikke asylsøkere tilgang på til det tyske utdanningssystemet. Men fra 2014 trådde en ny lov i kraft, som gjorde at alle asylsøkere med høy sannsynlighet for å få bli, skulle få språkkurs. Å ha høy sannsynlighet for opphold vil si at man kommer fra et land hvor mer enn 50 prosent av søkerne som kommer til Tyskland får innvilget opphold.

Derfor finnes det fremdeles mange asylsøkere i Tyskland som ikke har tilgang på utdanning og integreringskurs. Molthagen forteller at større byer tilbød seg å betale differansen selv, for å gi alle mulighet til å delta i kursene. Men mindre kommuner kunne ikke tilby dette.

– Vi har lagt til grunn at alle under 18 år skal inn i skolesystemet. Men det er blitt gjort på forskjellig vis. I mange områder har de separate klasser for flyktninger. Det er kontroversielt, for mange mener de ville vært bedre å integrere dem i vanlige klasser fra starten av. Men det handlet rett og slett om at de var for mange. Hvis du plasserer ti elever som ikke snakker tysk i samme klasse, ville det blitt for mye for de andre barna. Løsningen synes å ha fungert ganske godt, sier Molthagen.

Man vet ikke når den neste migrasjonsbølgen kommer.

I utgangspunktet skulle elevene bare gå i separate klasser i ett år, før de skulle integreres i vanlige klasser. Slik har det ikke fungert i praksis. Mange elever går fremdeles i separate klasser, etter å ha gått flere år i tysk skole.

– Dette har skapt mange problemer mellom foreldre, lærere, kommuner og flyktninger. Mange har klaget på dette. Jeg kan ikke dømme, men bare videreformidle det vi hører fra kommunene.

Fra skolebenk til arbeidsplass

Den største utfordringen for Tyskland når det kommer til integrering av flyktninger, er hvordan man skal få dem inn på arbeidsmarkedet, ifølge Dr. Molthagen. Han forteller at det er på dette punktet at kommunene har vært minst fornøyde med egne resultater. Med 16 fylker finnes det 16 forskjellige utdanningssystemer – og innad i fylkene har man flere ulike tilnærminger og prosjekter. Kommunene melder tilbake at systemet er for forvirrende.

– Det er på dette området kommune har klaget mest. De mener at de ikke får nok hjelp.

De kommunene som håndterte det best, forteller Molthagen, var de som hadde lengst fartstid i å håndtere immigrasjon. Tilbakemeldingene fra disse kommunene var at å ha en egen lokal plan for integrering, hjalp stort. Det var også viktig å ha et godt samarbeid mellom lokale myndigheter og organisasjoner.

Et godt utgangspunkt og gode forberedelser hjelper mye.

For utdanning og tilgang til arbeidsmarkedet henger tett sammen. Hvordan skal man overføre kunnskapen flykningene har fått gjennom utdanning til inngangen i arbeidslivet? Hvilke programmer skal tilbys for å gi dem sjanse til å finne en jobb?

– Et godt utgangspunkt og gode forberedelser hjelper mye. Man vet ikke når den neste migrasjonsbølgen kommer. Ifølge tysk lov må kommunene ta ansvar for en rekke ting, men integrering er et «kan»-spørsmål. De må altså ikke ha egne føringer for det, det er ikke obligatorisk, men det er sterkt oppfordret at de har det.

Resultatet er at det er store forskjeller på tilbudet til flyktninger fra kommune til kommune. Molthagen forklarer at områdene i tidligere Vest-Tyskland har hatt større suksess med integrering enn områdene i øst. De økonomisk sterkere fylkene må bosette flere flyktninger, men alle fylkene må ta imot noen. Noen velger å opprette mange tilbud og programmer, mens andre bare gir dem mulighet for å bo.

– Det har ofte noe å gjøre med hvilket parti som styrer kommunen. Sentrum-venstre-ledelser er ofte mer åpne for å organisere tilbud, kurs og hjelp. Det er ikke alltid tilfelle, men ofte.

Etterlengtet tilflytting

Noen av de mer rurale kommunene ser potensial i de nyinnflyttede. Spesielt i øst er det mange kommuner som er sterkt preget av fraflytting.

Tyskerne setter pris på arbeidskraft utenfra.

– De sa at dette var bra for dem. For første gang på 15 år var det folk som kom til dem, ikke bare flyttet vekk. De oppretta mange gode tilbud, men uten spesielt gode resultater, dessverre. For med én gang de nyinnflyttede får sjansen, reiser de til Berlin, Leipzig eller Dresden. Det er et stort problem, egentlig, at Berlin ligger sentralt i øst. Innvandrerne vil ofte forlate de rurale områdene til fordel for byen, selv om de blir tilbudt gode forhold.

Det store flertall er åpent for organisert innvandring inn i arbeidsmarkedet, men ikke bare inn i de sosiale tjenestene.

Det var viktig å bruke arbeidskraften flyktningene tilbyr i bransjer som sliter med lav bemanning, forteller han. Spesielt i helsesektoren ble det satt opp kurs som skulle gi flyktningene rask tilgang til jobb. Men det har vist seg å oppstå mange kulturelle konflikter som ikke alltid blir håndtert like bra. Molthagen bruker dette som eksempel på at programmer som hurtig blir satt i gang, ikke alltid fungerer like bra.

Folket vil ha arbeidskraft

Tyskerne setter pris på arbeidskraft utenfra. Også på slutten av 1990-tallet, da det raste en stor debatt i Tyskland om høyreekstremisme og vold mot innvandrere, var det et viktig argument at landet trengte innvandrere.

– Folket vil ha gode reguleringer som sikrer arbeidskaft. Det store flertall er åpent for organisert innvandring inn i arbeidsmarkedet, men ikke bare inn i de sosiale tjenestene.

Derfor synes Dr. Molthagen at det er litt besynderlig at ikke mer har skjedd på dette feltet. De største firmaene betaler for store plakater som forteller at de er flyktningvennlige arbeidsplasser. Men de ansetter ikke særlig mange. Det er oftere mindre, lokale firmaer som gir flyktningene praksis eller jobb.

Etter at flyktningene har fått dekket sine grunnleggende behov – med tilgang på bolig og helsehjelp – er de i større grad en ressurs enn en belastning.