OLYMPUS DIGITAL CAMERA
FOTO: Fotomovimiento/Flickr cc

Se, en sverm!

Europa skapte krisa, ikke flyktningene, hevder den britiske journalisten Patrick Kingsley.

Nylig besøkte jeg to hjem for mindreårige asylsøkere i Athen. Etter samtaler med de ansvarlige for ungdommen, satt jeg igjen med ett hovedinntrykk: Vi lever på forskjellige planeter. Nesten alle spørsmålene, som tok utgangspunkt i norsk debatt, ble enten møtt med måping, hoderisting eller svar som ikke godtok premissene. Kortversjonen var at jeg ikke hadde skjønt noen ting.

For eksempel betraktet de en for eller imot-debatt som snodig. Tiltak for å holde flyktningene ute – som stengte grenser eller avtaler med Tyrkia som ikke virker – er meningsløse og kontraproduktive, etter deres mening. Flyktningene kommer, enten vi liker det eller ikke – og debatten bør starte der. Å tro at vi kan holde flyktningene ute, er som å tro at vi kan bekjempe klimaendringene ved å benekte at de er menneskeskapte.

Gatti mener noe er fundamentalt galt med vårt menneskesyn.

Den italienske journalisten Fabrizio Gatti hadde et tilsvarende poeng i sin bok «Bilal», som utkom for noen år siden på norsk. Han har selv levd som en illegal innvandrer, for å kjenne på kroppen hvordan det er å være i deres sko. Hans reise gikk gjennom ørkenen i Afrika til middelhavskysten, deretter til den italienske interneringsleiren Lampedusa, for så å ende opp på tomatplantasjene sør i Italia, der immigrantene jobber.

Gatti mener noe er fundamentalt galt med vårt menneskesyn når vi ikke lenger bryr oss om flyktningene som drukner eller at tusenvis av mennesker jobber i Italia under slavelignende forhold. 20 prosent av økonomien i Italia er svart. De «beste» arbeiderne i denne økonomien er de illegale innvandrerne, for de har null papirer og ingen rettigheter. De kan ikke kreve noe. Når majoriteten aksepterer dette, og til og med stemmer på partier som vil ha det sånn, er vi ute og kjøre, sa Gatti da jeg traff ham i Oslo i forbindelse med lanseringen av boka.

Det er deres egen feil. De skulle ha kommet den lovlige veien.

«I Europa har vi sluttet å snakke om disse menneskene som mennesker, de er bare «illegale» eller «papirløse». Det er en form for dehumanisering. Politikerne vil at vi skal se dem sånn, som en gruppe, som fremmede, skumle. Når båter går ned utenfor Lampedusa, er det illegale som dør, ikke mennesker. Det er deres egen feil. De skulle ha kommet den lovlige veien,» sa Gatti.

Den forhenværende britiske statsministeren David Cameron har kalt flyktningene «en sverm». Ungarns statsminister Viktor Orban mente flyktningene truet selve fundamentet til det kristne Europa. Den tsjekkiske presidenten Milos Zeman mente flyktningene ville frarøve oss europeere kvinners skjønnhet, fordi alle etter hvert ville måtte gå med burka. Ikke rart 88 prosent av tsjekkerne på et tidspunkt mente at flyktningene utgjorde en større trussel mot Europas sikkerhet enn IS.

Gattis «Bilal» utkom på italiensk i 2007, på norsk i 2012 – altså lenge før den såkalte flyktningkrisa i 2015. Da det «bare» kom anslagsvis 40 000 flyktninger over Middelhavet årlig, fra Libya til Lampedusa.

For det er ikke én fortelling, det er mange.

kingsley bokomslag
Patrick Kingsleys «The New Odyssey».

«The New Odyssey. The Story of Europe’s Refugee Crisis», derimot, handler om flyktningkrisa. Patrick Kingsley har, i likhet med Gatti, valgt å tilbringe mye tid med hovedpersonene. Gjennom 2015 – i egenskap av å være avisa The Guardians immigrant-korrespondent – reiste han gjennom 17 land for å skildre det som i økende grad ble et kaotisk flyktningdrama i Egeerhavet og Middelhavet. Han møtte flyktninger, smuglere og hjelpere – og ingen av dem er så endimensjonale som de ofte blir framstilt. Kort sagt gjør «The New Odyssey» det ekstremt vanskelig å kategorisk dele dette moderne eposet inn i helter og skurker, med en begynnelse og en slutt.

Det er ikke en gang mulig å avgjøre om dramaet hører hjemme i tragedie- eller komediesjangeren. For det er ikke én fortelling, det er mange – tusenvis, millioner, og noen slutter der helten dør, andre når den reisende kommer fram til sin destinasjon etter strabasiøse reiser gjennom ørken eller over hav, i måneder eller år. Kingsley konkluderer som Gatti – mennesker som reiser så langt gjennom så tøffe omgivelser, kan ikke betraktes som late velferdsprofitører. Tvert imot ville deres pågangsmot under normale omstendigheter blitt betraktet som en ressurs av enhver potensiell arbeidsgiver.

Hvis vi stenger en grense og øker patruljeringen, vil de bare finne en annen åpning.

Patrick Kingsleys konklusjon er at flyktningene vil fortsette å komme. De er villig til å dø i forsøket framfor å leve uten framtidshåp i hjemlandet. Det går verken an å stanse dem eller å stenge Europas grenser, det eneste mulige er å forhindre lidelser og takle ankomsten på kontrollert og sivilisert vis. Hvis vi stenger en grense og øker patruljeringen, vil de bare finne en annen åpning.

Flyktningsituasjonen i Europa i 2015 er et eksempel på dette. I 2014, og før det, reiste flyktningene hovedsakelig fra Libya til Italia, Lampedusa. Krig i Libya i kjølvannet av Den arabiske våren, nye visa-restriksjoner for syrerne og EUs reduksjon i redningsaksjonene i Middelhavet, førte til at flyktningene så seg om etter andre steder å dra fra.

I 2015 kom hundretusenvis via Tyrkia til Hellas. Italia, og Hellas, som lenge hadde forsøkt å få resten av Europa til å ta sin byrde, så ikke lenger noen grunn til at de skulle takle alt alene, og begynte å gi dem fripass nordover, via Balkan og Øst-Europa til spesielt Sverige og Tyskland. 850 000 mennesker i alt. Overfarten fra Tyrkia til Hellas er kortere, tryggere og billigere enn fra Libya til Italia, og smuglerne spiller en mindre rolle.

nyhetsbrevet

850 000 høres mye ut, men det er kun 0,2 prosent av EUs samlede befolkning på rundt 500 millioner. Vår «byrde» er dessuten liten sammenlignet med mange andre land. 86 prosent av verdens flyktninger befinner seg i fattigere land enn Norge og Hellas. I Libanon, for eksempel, som har huset 1, 2 millioner syriske flyktninger blant en befolkning på 4,5 millioner mennesker, er det virkelig krise.

Flyktningkrisa er en krise, «men den skyldes hovedsakelig vår reaksjon på flyktningene, ikke flyktningene i seg selv», skriver Kingsley.

Valget står mellom fortsatt kaos – eller et rettferdig og enkelt system for å takle stor innvandring.

Grunnen til at flyktningene vil til noen land framfor andre, er fordi det er store forskjeller internt i Europa på hvordan man behandler og omtaler flyktninger og innvandrere. Derfor vil ingen til Ungarn, mens alle vil til Sverige. Slik vil det fortsette å være, inntil EU får en felles, forpliktende flyktningpolitikk. Noe som nok ikke vil skje, fordi noen politikerne er redde for å miste stemmer. Men Kingsleys spådom er at vi ikke har noe valg, tatt i betraktning prognosene for flyktningankomstene til Europa i årene framover: Valget står mellom fortsatt kaos – eller et rettferdig og enkelt system for å takle stor innvandring.

Fram til 2014 hadde EU hatt operasjon Mare Nostrum, som i 2014 reddet 100 000 mennesker fra å drukne. Men politikerne la operasjonen ned, fordi de innbilte seg at den bidro til at flere dro, fordi de visste at de ville bli reddet. Nedleggelsen, resonnerte Brussel, ville føre til at færre kom. Den påfølgende våren, 2015, kom enda flere, og 18 ganger så mange mennesker druknet som året før. Fra januar til april 2015 kom det i overkant av 28 000 mennesker fra Libya til Italia, mot 26 000 året før. 1800 mennesker døde i 2015, sammenlignet med 96 året før.

Smuglerne er ikke flyktningenes fiende.

patrick kingsley.jpg1
I 2015 var Patrick Kingsley avisa The Guardians immigrant-korrespondent og reiste gjennom 17 land for å dokumentere flyktningkrisa. Foto: Forlaget.

Dette er nok et eksempel på et mislykket forsøk fra vesteuropeiske politikere på å stanse flyktningene – og med feil påskudd. Den såkalte signaleffekten hadde minimal effekt. Få flyktninger Kingsley snakket med hadde hørt om Mare Nostrum. Og hvis de hadde det, så brydde de seg ikke om den var der eller ei. «En død geit frykter ikke slakterens kniv», som det angivelig heter i et fransk ordtak.

Kingsley kjøper heller ikke bildet av de onde smuglerne. Han intervjuer flere av dem. Skjønt han ofte trekker i tvil deres skjønnmaling, betrakter han dem bare som mennesker som oppfyller et behov – ikke en årsak til dem. Mange av smuglerne er selv flyktninger som har havnet i smuglerbransjen av mangel på alternativer. Få, om noen av dem, ønsker at flyktningene skal drukne underveis – det er nemlig dårlig for businessen.

Det er bekvemt for vestlige politikere å framstille sine tiltak for å stanse flyktningene som tiltak rettet mot den ulovlige smuglervirksomheten. Dermed slipper de å snakke om de egentlige årsakene til problemene, for eksempel NATOs bombing av Libya i 2011 og mangelen på oppfølging for å få på plass et bedre og mer stabilt styre enn Gaddafi-regimet. Smuglerne er ikke flyktningenes fiender, fiendene er politikerne som forfølger dem i hjemlandet eller frarøver dem framtidshåp, mener Kingsley.

Kingsley er ute i samme ærend som Gatti, nemlig å gi mennesker navn og historier – fordi de oppfatter at det er så sterke krefter som jobber for å framstille flyktningene som «horder» og «svermer», altså en form for dehumanisering. Lindis Hurum, som har jobbet om bord et redningsskip for Leger uten grenser, betrakter sin jobb på samme vis, som hun forklarer til Kingsley: «Om bord båten forsøker vi å se dem som mennesker med en historie (…) Men i det minuttet de går i land, blir de betraktet som statistikk og alle har på seg en maske igjen». Hurum er for øvrig norsk og utkom selv med en bok i 2016 om sine erfaringer med å hjelpe flyktninger, «Det finnes ingen De andre – det er bare oss».

Kingsley skriver med brodd og kløkt.

Om bord skipet til Leger uten grenser, omringet av hundrevis av forfrosne, sultne og forvirrede flyktninger, innser Patrick Kingsley hvor meningsløst det er at han intervjuer dem og får svar han har hørt utallige ganger før, framfor å hjelpe til. I boka skriver han «Ved noen tilfeller la jeg fra meg notatblokka og begynte å oppføre meg som et menneske…» Som om det er en motsetning mellom å være journalist og menneske. «The New Odyssey» viser til fulle hvordan det er mulig å kombinere de to rollene.

Kingsley skriver med brodd, kløkt og en dypere innsikt i flyktningproblematikken enn skrivebordsteoretikere flest kan matche på en god dag. Og med empati, en vilje til å forstå og videreformidle, uten å bli sentimental overfor flyktningene eller unyansert aggressiv mot Systemet som svikter. Og med et befriende humanistisk og historisk falkeblikk på dagens «naturtilstand»:

«Menneskets historie er hovedsakelig en historie om mennesker som forflytter seg» – en frihet som i dag uforbeholdent er forbeholdt de bemidlede.

nyhetsbrevet