– Du kan ikke endre en kultur over natta

– Jeg tror ikke at dette kunne ha fortsatt hvis alle visste at det skjedde.

Den britiske feministen og forfatteren Caroline Criado Perez har vært i Norge for å snakke om boka Usynlige kvinner. Hvorfor vi lever i en verden designet for menn, som nettopp har kommet i norsk oversettelse.

– Jeg tror ikke noen vil påstå at det finnes et land som er fullstendig forbi kjønnsdiskriminering, forbi kjønnsrelaterte begrensninger.

«Dette» som hun snakker om, er utgangspunktet for boka: at samfunnet vi lever i har mannen og den mannlige erfaringen som norm, og at kvinner blir sett på som et slags avvik fra dette. I innledningen skriver hun: «Å betrakte mannen som den menneskelige normen er grunnleggende for struktureringen av menneskesamfunnet». Det gir seg blant annet utslag i at det mannlige tas for gitt, som det universelle, mens det som angår kvinner ikke regnes med. Dette fører til en skjevhet, sier hun, fordi vi er så vant til det.

– Det er noe vi aksepterer helt til vi begynner å sette spørsmålstegn ved det. Jeg mener, se overalt rundt deg. Hvis du går til legen og det er plakater på veggene av menneskekroppen – hvilken kropp er det du ser? Det er en mannekropp. Det er sånne ting du tar inn, uten at du kan noe for det. Fra det øyeblikket du blir født, blir du fortalt at mannekroppen er en universell kropp.

 

Perez forteller at hun skrev boka etter at hun oppdaget at medisinfeltet ofte ikke inkluderer kvinnekroppen, og at kvinner faktisk dør som følge av dette. Da hadde hun i et tiår allerede samlet på eksempler på hvordan vi egentlig snakker om menn når vi tror vi snakker kjønnsnøytralt, og at kvinner enten blir utelatt eller glemt på et utall arenaer i samfunnet. I ytterste konsekvens kan dette altså være helsefarlig eller til og med dødelig for kvinner. At så mange ikke er klar over at det er slik, er noe aktivisten Perez ønsker å gjøre noe med.

 

Hus uten kjøkken

Med boka vil hun gjøre oss oppmerksomme på at det vi ellers ville ha tenkt på som kjønnsnøytralt, ikke nødvendigvis er det. Snøbrøyting, for eksempel, eller byplanlegging. Temperaturen på kontoret eller størrelsen på toaletter tar heller ikke hensyn til at kvinner er annerledes enn menn. Utvikling av medisiner utelukker ofte kvinner, fordi kvinner er så kompliserte å forske på. I boka antyder Perez at kvinner kan ha gått glipp av medisiner fordi de ikke hadde effekt på mennene de ble testet på – eller opplever bivirkninger som mennene ikke fikk.

Noen eksempler er nærmest absurde, blant annet det om at etter oppbyggingen etter tsunamien i Sri Lanka i 2004 ble bygd hus uten kjøkken. Det samme skjedde tre år tidligere, etter et jordskjelv i Vest-India. Kvinner har også større risiko enn menn for å dø som følge av krig og naturkatastrofer. Som sagt, boka har mange små og store eksempler på hvor galt det kan gå når man(n) glemmer å regne med kvinnene.

Sikkerhetsutstyr for eksempel, er laget for mannekroppen, selv om vi kaller det unisex.

– Hvis du begynte å gi menn skuddsikre vester som hadde plass til bryster og som var for smale for skuldrene deres og kalte den en unisex-vest, ville de sagt: «Fuck off! Det er den ikke! Hva snakker du om?» Det er latterlig å antyde at en kropp med bryster er en unisex-kropp, men vi gjør det samme. Vi sier at en kropp uten bryster er unisex. Men det er ikke en unisex-kropp. Det er en mannlig kropp.

 

Da Norge ble like ille som resten av verden

Heller ikke økonomifaget er kjønnsnøytralt, forteller Perez.

– Vi måler ikke hele økonomien, sier hun. – Og det er det kvinnelige elementet som mangler.

Å ikke måle verdien av kvinners ulønnede hus- og omsorgsarbeid, har negative konsekvenser, mener Perez.

– Vi ser kvinner som en kostnad eller som avhengige, snarere enn å anerkjenne det enorme bidraget til økonomien som vi rett og slett ikke måler eller verdsetter.

– Det er noe vi aksepterer helt til vi begynner å sette spørsmålstegn ved det.

Ofte forklares lønnsforskjellene mellom menn og kvinner med at omsorg (som oftest utføres av kvinner) er vanskelig å måle, og dermed blir satt mindre pris på – i kroner og øre. Perez mener dette ikke er god nok grunn.

– Jeg tror ikke det handler så mye om at vi ikke kan måle [omsorgsarbeid], for det tror jeg at vi kan. Men vi gjør det ikke. Dermed fortsetter vi å tenke at det betyr mindre og har mindre betydning for økonomien, og at vi derfor heller ikke trenger å betale for det. Jeg tror problemet er at vi tror det betyr mindre fordi vi ikke måler det. Det er en ond sirkel.

– Jeg oppdaget, interessant nok, at Norge faktisk pleide å regne med ubetalt arbeid, og at de ble nødt til å endre det slik at de norske tallene kunne sammenlignes med resten av verden. Det er deprimerende, fastslår Perez.

Som Perez sier, pleide Norge fram til starten på 1950-tallet å inkludere kvinners husarbeid i nasjonalbudsjettet. Så sluttet vi med det, for å kunne sammenligne tallene internasjonalt.

 

Likestillingsparadokset

Selv om Norge er verdens mest likestilte land, er det ikke slik at vi er i mål med likestillingen, mener Perez. Vi snakker ofte om likestillingsparadokset, det faktum at vi er et likestilt samfunn med et svært kjønnsdelt arbeidsmarked.

– Det at det er et kjønnsdelt arbeidsmarked sier meg at det ikke er et fullt ut likestilt samfunn. Vi bør ikke late som om valg blir tatt i et vakuum, fastslår Perez.

Hun mener noe av forklaringen på likestillingsparadokset er at det kan være vanskelig å se for seg en jobb i et yrke dominert av det motsatte kjønnet av en selv. Men en annen forklaring, sier hun, er at de kvinnedominerte yrkene er dårligere betalt, fordi de er mindre verdsatt nettopp på grunn av at de er «kvinneyrker».

– Du kan ikke snakke om lønnsgapet uten å snakke om «ubetalt omsorg-gapet».

Den lave(re) verdsettingen av kvinnedominerte yrker henger, mener Perez, sammen med at kvinners ubetalte arbeid altså også er lite verdsatt. Og ubetalt arbeid er det fortsatt kvinner som gjør mest av.

– Det er interessant hvordan land snakker så mye om lønnsgapet mellom menn og kvinner, og hvordan vi skal fikse dette. Men du kan ikke snakke om lønnsgapet uten å snakke om «ubetalt omsorg-gapet». Og likevel så gjør vi det. Vi oppfører oss som om de er helt forskjellige ting. Men det er de ikke.

Det er altså fortsatt en jobb å gjøre, og det er ikke så rart, sier Perez. Det har tross alt vært slik lenge.

– Jeg tror ikke noen vil påstå at det finnes et land som er fullstendig forbi kjønnsdiskriminering, forbi kjønnsrelaterte begrensninger. Og det er ikke å forvente. Dette har pågått i hundrevis, tusenvis av år. Vi har beveget oss mot et mer likestilt samfunn i noe sånt som hundre år. Selvsagt er vi ikke der ennå. Selvsagt er det mer som må forandres og flere generasjoner som behøver å vokse opp i en verden hvor kvinner er mer synlige. Det er en gradvis prosess. Det skjer ikke over natta. Du kan ikke endre en kultur over natta.