Kvinner – et underskuddsfenomen?

«Hvite, middelaldrende menn bidrar mest til fellesskapet, mens kvinner i snitt er et underskuddsfenomen». Det står å lese i en sak sjefredaktør i Nettavisen Gunnar Stavrum har skrevet om beregninger SSB har gjort. Tittelen på saken er: «Brannfakkel fra SSB: Kvinner koster samfunnet 12 mill. kroner gjennom livet». Både tittelen og ingressen er åpenbart misvisende, ja, direkte feil, og en kan jo lure på om Stavrum faktisk tror det er slik, eller om han bare er ute etter å provosere.

Det er i grunnen litt trist at Gunnar Stavrum ikke leser sin egen avis.

Stavrums problem er selvsagt at SSB-tallene ikke kan brukes slik han ønsker

Hadde Stavrum nemlig tatt en titt på Nettavisens sak fra i fjor om dette temaet, kunne han ha fått lese at SSB-forsker Erling Holmøy presiserer at tallene ikke skal «tolkes som bidrag ‘til det norske samfunnet’». Videre sier Holmøy at «[m]ange bidrar til å gjøre samfunnsnyttige oppgaver som ikke slår ut i tall for offentlige inntekter». Hadde Stavrum lest sin egen avis’ sak fra februar i fjor, kunne han ha spart seg for påstanden om kvinner som «underskuddsfenomen».

For Stavrum synes å ta disse tallene til inntekt for at menn som ligner ham selv – altså er hvite og middelaldrende – «er billigere i drift og tar en større del av regningen til slutt».

Stavrums problem er selvsagt at SSB-tallene ikke kan brukes slik han ønsker – for eksempel til å blåse av likelønnsdagen, den dagen som brukes til å markere at kvinner tjener dårligere enn menn.

Lønn er riktig nok et sentralt spørsmål i nettopp SSB-tallene. At kvinner jobber færre timer og tjener dårligere enn menn er nemlig den største forklaringen på at de bidrar mindre til de offentlige inntektene. Ikke til samfunnet eller fellesskapet altså, men inntektene.

Menn og kvinner jobber like mye.

Hvis vi skulle tatt med kvinners bidrag til samfunnet og fellesskapet, hadde SSBs regnestykke selvsagt sett helt annerledes ut. For det er jo ikke akkurat som om kvinner ikke jobber.

Kvinner gjør for eksempel mer ulønnet omsorgsarbeid enn menn. Det er flere kvinner som gjør pårørendeoppgaver enn menn, og de bruker flere timer på dette arbeidet. Og flere kvinner enn menn reduserer arbeidstiden eller slutter i jobben for å være pårørende. Faktisk utgjør ulønnet pårørendearbeid nesten like mye som de lønnede årsverkene i kommunale helse- og omsorgstjenester.

På den ene siden sparer pårørende samfunnet for kostnader til lønnet helse- og omsorgsarbeid, og på den andre siden har samfunnet et produksjonstap fordi pårørende jobber mindre.

Eldre mennesker med sønner får mer hjelp fra det offentlige enn eldre med døtre – noe som tyder på at det eksisterer en forventning om at kvinner skal utføre mer ulønnet pårørendeomsorg enn menn. Lignende holdninger finner vi overfor foreldre som er pårørende til barn – der kvinner har opplevd å bli oppfordret til å jobbe mindre eller slutte å jobbe for å ta seg av barnet sitt.

Kvinners ulønnede arbeidsinnsats undervurderes.

SSB peker også på at inntektsforskjellene «i betydelig grad» skyldes fordelingen av lønnet arbeid og arbeid i hjemmet. Mer likestilling både i arbeidslivet og på hjemmebane vil altså jevne ut forskjellene.

At menn som Stavrum glemmer eller overser kvinners innsats på andre områder enn i det lønnede arbeidslivet, er ikke nytt.

For det er altså slik at det lønnede arbeidet (som menn gjør mer av) er det som teller, mens det ulønnede arbeidet (som kvinner gjør mer av) ikke blir verdsatt på samme måte. SSB-utregningen over kjønnenes bidrag til inntektene i samfunnet – og særlig slike tekster som Gunnar Stavrum skriver – er med på å opprettholde forestillingen om at menn jobber mer enn kvinner.

I boka Invisible Women. Exposing Data Bias in a World Designed for Men peker forfatter Caroline Criado Perez på nettopp hvordan kvinners ulønnede arbeidsinnsats undervurderes: “[e]r kvinners ulønnede arbeid nedvurdert fordi vi ikke ser det – eller er det usynlig fordi vi ikke verdsetter det?», spør hun.

At menn som Stavrum glemmer eller overser kvinners innsats på andre områder enn i det lønnede arbeidslivet, er ikke nytt.

For hvis vi regner med kvinners ulønnede arbeid, viser det seg at menn og kvinner jobber like mye. Altså bidrar kjønnene – helt motsatt av hva Stavrum påstår – like mye i samfunnet.

Hvis vi vil at kvinner skal bidra mer til inntektene, må vi blant annet sørge for å øke lønna (og statusen!) i typiske kvinneyrker og gi dem hele og faste stillinger. Og for å få et riktig bilde av hvor mye kvinner faktisk bidrar i samfunnet, er vi nødt til å verdsette ulønnet arbeid – og regne med det.

Det SSB-tallene først og fremst viser, er ikke at vi trenger flere hvite, middelaldrende menn, men mer likestilling over hele fjøla og likelønn i arbeidslivet.