En feminisme for røkla

«Vårt svar på ‘lean-in’ feminisme er ‘kick-back’ feminisme. Vi har ingen interesse i å knuse glasstaket, samtidig som vi overlater arbeidet med å rydde opp glasskårene til det store flertallet. Heller enn å feire kvinnelige konsersjefer som opptar hjørnekontorer, ønsker vi å kvitte oss med konsernsjefer og hjørnekontorer generelt.»

Den 8.mars i år kom en feministisk bok ut som har gått den norske debatten forbi. «Feminism for the 99%» ble gitt ut på det radikale, engelskspråklige forlaget Verso, og er skrevet av blant andre den feministiske filosofen og professoren Nancy Fraser. Den tynne boka er ment som et manifest til en feminisme som skal virke fra gulvet og opp:

«Feminister må ta et valg: Vil vi fortsette å forfølge ‘like muligheter-dominansen’ mens planeten vår brenner? Eller vil vi gjenskape kjønnsrettferdighet i en antikapitalistisk form – en som leder oss forbi den nåværende krisen og til et nytt samfunn?»

USA snakker vi om en slags bedriftsfeminisme når vi snakker om feminisme

Agenda Magasin møtte Fraser i mars, i New York, på kontoret hennes ved The New School, hvor hun jobber som professor i filosofi. Vi har kommet dit for å snakke om den nye boka hennes, og om hvordan klassekampen og kvinnekampen henger sammen.

Lene seg inn, eller lene seg på?

«Hvordan var 8.mars i Norge?»

Fraser viser oss inn på det lille kontoret sitt, som vender ut mot en av de travle gatene i nabolaget Gramercy, på Manhatten. Hun forklarer oss at 8.mars feiringen i New York var heller laber i år.

«USA er et problematisk land for tiden».

Hun trenger ikke å utdype det for oss, så vi snakker litt om Women’s March. Om hvor stort det ble, og litt om splittelsene innad i bevegelsen. Hun nevner begrepet bedriftsfeminisme (corporate feminism).

«I USA snakker vi om en slags bedriftsfeminisme når vi snakker om feminisme. Med andre ord er det en form for feminisme for den profesjonelle lederklassen, bestående av høyt utdannede kvinner som tror at det er mulig å isolere kvinners problemer. Som om det ikke også har noe å gjøre med andre problematikker som klasse, etnisitet eller seksualitet.»

Media dekker bare feminisme for 1-prosenterne.

Fraser kaller også denne bedriftsfeminismen, for nyliberal feminisme i boka.

«Det jeg kaller nyliberal feminisme er veldig klassespesifikt. Den har en sterk rasistisk undertekst, fordi den tar sikte på at den hvite, øvre middelklassen av kvinner kan oppnå likestilling med mennene i deres egen klasse. Den jobber ikke mot sosial ulikhet i større forstand»

Vi ber henne om å utdype.

«Fokuset deres er nesten utelukkende på diskriminering forstått som: Slemme menn som ikke setter pris på kvinners talenter, og hindrer dem i å stige i gradene. Og ikonet i USA for denne type feminisme er Sheryl Sandberg. Denne gruppen av kvinner har oppnådd fremskritt ved å lene seg inn, men også ved å lene seg på lavtlønnede, rasifiserte kvinner. Kvinner som vasker husene deres, tar vare på barna deres, deres aldrende foreldre og så videre.»

Fraser fortsetter å snakke om de u-dokumenterte arbeiderne, og innvandrere i USAs arbeiderklasse.

Vi ønsket, med boka, å skape oppmerksomhet rundt ideen om at nyliberal feminisme ikke er feminisme

«For noen år siden hadde vi en streik her bestående av innvandrere, som ville vise hvor fundamentalt viktig deres arbeid er for oss.»

Hun forteller at streiken pågikk i bare en dag, men likevel ble ganske stor. Likevel stod det lite i mediene om den.

Det er det samme som skjer når de internasjonale kvinnestreikene har blitt gjennomført den 8.mars, rundt omkring i verden?

«Ja, men det er jo nettopp det. Media dekker bare feminisme for 1-prosenterne.»

Identitetspolitikken versus klassekampen

I boka forsøker Fraser og hennes medforfattere, assisterende professor Cinzia Arruzza og professor Tithi Bhattacharya, å stake ut kursen videre for den feministiske bevegelsen.

«Vi ønsket, med boka, å skape oppmerksomhet rundt ideen om at nyliberal feminisme ikke er feminisme. At det finnes et alternativ, og det er en feminisme for alle, ikke bare for 1-prosenterne.»

Men hvem er 1-prosenterne?

«Jeg mener, strengt tatt vil jeg si at nyliberal feminisme har gitt fordeler til mer enn en  prosent av kvinnene, kanskje ti prosent. Men som du vet, var denne ideen om 1-prosenterne og 99-prosenterne, retorikken til Occupy Wall Street-bevegelsen. Og det er en kraftig retorikk.»

Problemet er at når du kikker under merkelappene, og tenker på tematikkene så blir det klart, i det minste for meg, at opposisjonen er falsk.

Det Fraser referer til er protestbevegelsen som oppstod i 2011 utenfor New Yorks finansområde Wall Street, som en reaksjon på den sosiale og økonomiske ulikheten i landet. De okkuperte området med telt og slagordet deres lød “We are the 99%” (vi er de 99 prosentene). De resterende en prosentenes økende rikdom, grådighet og korrupsjon var bevegelsens utgangspunkt for protest. En klassekamp altså.

De siste årene har det imidlertid også dukket opp et nytt begrep i forbindelse med diskusjoner om klassekamp. Et sted i boka snakker også Fraser og hennes medforfattere om «(…) den sta og splittende motstanden mellom identitetspolitikk og klassekamp.» Hun forklarer:

“Disse to ideene, disse to begrepene blir ofte satt opp mot hverandre. Er du for klassekamp eller identitetspolitikk? Og hver side mener at den andre er problematisk og feil. Problemet er at når du kikker under merkelappene, og tenker på tematikkene så blir det klart, i det minste for meg, at opposisjonen er falsk.”

Derfor trenger vi et større bilde av hvem som teller som arbeiderklasse, og et større bilde av hva klassekamp betyr.

Hvordan da?

«Først av alt må vi tenke på hva vi mener med klassekamp, og hva vi mener ved klasse. Vi har arvet et bestemt bilde på hvem arbeiderklassen er, som en type hvit, nordisk. Du vet, fyren på Volvo fabrikken. Vårt bilde av hva klassekamp er, er folk som kjemper mot sjefene sine over lønn og timer.»

Og det stemmer ikke?

«Hvis du tenker litt større på det, så inkluderer arbeiderklassen flyktninger. Den inkluderer hjemmeværende kvinner som kanskje ikke mottar lønn, men som likevel er en del av den sosiale reproduksjonen av arbeid. Den er sterkt representert av innvandrere og rasifiserte mennesker. Og den er sterkt representert av kvinner. Den er ikke et mannlig fenomen. Derfor trenger vi et større bilde av hvem som teller som arbeiderklasse, og et større bilde av hva klassekamp betyr.»

Vi må snakke om strukturene

Da Fraser var gjesteprofessor ved universitetet i Oslo fra 2014 til 2017, argumenterte hun, i en av sine forelesninger, for at verden befinner seg i en omsorgskrise. I boka er den beskrevet som den sosial reproduksjonens krise, men poenget hennes er det samme:

«Jeg tror en stor del av ‘klassekampen’ i dag, handler om forsvaret av utdanning og forsvar av helsevesenet, og av alle de andre sosiale programmer og utgifter det innebærer. Og ikke bare forsvar, men også forsøk på å utvide dem. Det å støtte familier og lokalsamfunn. Alle disse kampene burde telle som en del av klassekampen, etter min mening. Og det betyr også at klassekamp har mye å gjøre med kjønn, fordi sosial reproduksjon er en sosialt kjønna sfære i samfunnet vårt.»

I USA er viktige velferdsordninger for å støtte familier, som barnehagedekning eller foreldrepermisjon, fortsatt en veldig fjern drøm. Å ha ungen sin i barnehager der er en svært dyr affære.

«Absolutt. Mange amerikanere har ikke råd til å bruke en offisielt lisensiert barnehage, så de gjør uformelle opplegg seg i mellom, som: Jeg kan se etter barna dine på mandager og torsdager, om du tar mine på tirsdager. Det er mye av denne typen byttehandel og uformelle ordninger, fordi folk er helt fastkjørte. De føler presset fra alle kanter.»

Det er bare ikke godt nok, å si at kvinner skal være likestilte med menn i sin egen klasse.

Fraser argumenterer for at feminismen ikke bare kan handle om diskriminering, men at den også må handle om strukturer.

«I boka diskuterer vi skillet mellom vareproduksjon for profitt, versus produksjon av mennesker, sosial reproduksjon og måten inndelingen av dette er kjønnet. Bare denne inndelingen utgjør allerede, på et strukturelt nivå, store ulemper for kvinner. Fordi de har alle disse ansvarsområdene for sosial reproduksjon, som er kodet feminine og som menn ofte ikke vil gjøre. Med disse ekstra ansvarsområdene blir det umulig for kvinner å faktisk fungere likestilt på arbeidsplassen, eller for eksempel med menn i politikken.»

Hun avslutter:

«Det er bare ikke godt nok, å si at kvinner skal være likestilte med menn i sin egen klasse. Hvis de kommer fra et fattig samfunn eller arbeiderklassefamilie, hvor lønna faktisk stagnerer eller faller under det nåværende nyliberale arbeidsmarkedssystemet – som er svært usikkert og har lave lønninger – så er likestilling med menn i en like dårlig stilling, ikke godt nok. Vi må faktisk endre hele strukturen på arbeidsmarkedet vårt.»