En Forrest Gump fra Namdalen

Med faste skritt og fast blikk kommer han mot meg. Vi har avtalt et lunsjmøte på restauranten Peoples i Oslo for å snakke om boka “Visjonen om en bedre organisert verden. Fremskritt og motkrefter“, som Skogmo nylig utga. Stolt tar han frem den blytunge boka på hele 752 sider. Men selv om stoffet handler om storpolitikk og spillet bak, er boka skrevet i en enkel og personlig stil.

– Det er mange ord, så jeg anbefaler at du bruker den som et oppslagsverk eller referanseverk. Det er best å lese små kapitler om hendelser som du er interessert i, sier han og smiler.

Diplomat

Skogmo er en stillfaren kar som ikke liker så mye oppmerksomhet rundt sin egen person. Men han er klar og skarp i sine analyser både om fortiden og nåtiden. Diplomaten, som opprinnelig kom fra Spillum i Namsos kommune og som selv har gjort en klassereise, liker best å trekke frem andre og toner seg selv ned. I boka skriver han at når han ser seg tilbake, så føler han seg nærmest som en Forrest Gump fra Namdalen som tilfeldig havner i diplomatiet uten at han helt skjønner hvordan og hvorfor det skjer.

Særlig ønsker Skogmo å løfte fram Knut Frydenlunds visjon om en bedre organisert verden.

– Hvis noen hadde fortalt mor og far da jeg vokste opp at jeg kunne ende opp som ambassadør i Genève og Paris, for FN i New York og som assisterende utenriksråd, ville de blitt overbeviste om at deres sønn var i ferd med å bli stormannsgal, forteller han og ler litt.

– Da jeg skulle velge utdanning, var jeg usikker. Jeg startet og sluttet med statsvitenskap, men så tok jeg også fransk og engelsk, forteller han.

Bok om egen karriere

Den den unge gutten fra Trøndelag hadde et godt hode og gikk ut med toppkarakterer. Så kom han rett inn på UDs aspirantkull. Den første utenriksposten var på ambassaden i Ankara i 1971. Da han sluttet i UD i 2012, hadde han ikke planer om å skrive bok.

– Jeg ryddet i kjeller og skap og merket at jeg ikke klarte å kaste alle papirer fra et langt yrkesliv. Og da jeg ble spurt av UD om å holde et kåseri med et tilbakeblikk på FN-arbeidet, måtte jeg bare starte skrivinga. Det gjorde jeg ut fra tre motiv. Det første er sysselsettingsmotivet. Det var tøft å gå fra en givende og meningsfylt jobb til plutselig ikke å gjøre noe. Den andre grunnen var Knut Frydenlund, som var en mentor og læremester. Jeg så en mulighet til å betale litt tilbake ved å bidra til at hans visjon ikke blir glemt. For det tredje presset min tidligere kollega Åslaug Haga meg om å bidra til norsk multilateral politikks historie, som ikke er skrevet, forteller han.

Tidligere har Skogmo utgitt en bok om FNs fredsbevarende styrker UNIFIL i Libanon på et amerikansk forlag, men denne gangen har bakspilleren valgt å dele egne erfaringer fra sitt yrkesaktive liv.

Knut Frydenlunds visjon

Særlig ønsker Skogmo å løfte fram Knut Frydenlunds visjon om en bedre organisert verden. Det ble første gang luftet i talen «Lille land, Hva nå?», som Frydenlund holdt for 50 år siden.

Skogmo var Frydenlunds sekretær i UD fra 1974 til 1979, og samarbeidet senere nært med Thorvald Stoltenberg om oppfølgingen av visjonen. I tillegg arbeidet han for Gro Harlem Brundtland om oppfølging av Verdenskommisjonen om Miljø og Utvikling fra 1989 til 1992, både på Statsministerens Kontor og i Stortinget.

Ikke et overnasjonalt utopia

Siden det aldri er skrevet bøker om Frydenlunds utenrikspolitiske visjon, bestemte Skogmo seg for at dette skulle være den røde tråden i hans egen fortelling. Skogmo forteller at visjonen ikke var et overnasjonalt Utopia.

Når jeg ser tilbake til 90-tallet, bidro vi med mye.

– Frydenlund hadde ikke ambisjoner om at Norge kan redde verden alene, men så for seg en pragmatisk skritt-for-skritt utvikling av internasjonalt samarbeid på områder enkeltland ikke kunne håndtere på egen hånd, og for å forhindre at det bare blir de sterkestes rett som rår. Hans visjon var forankret i arbeiderbevegelsens solidaritetsbegrep om at vi har et ansvar for å kjempe mot urett, undertrykking og store ulikheter, sier han.

For Skogmo var det viktig å konkretisere visjonen slik at det ble norsk utenrikspolitikk ut av det, og å forankre dette i Stortinget. Han skrev mange stortingsmeldinger i sin tid som diplomat.

Suksesshistorie

Forfatteren mener norsk utenrikspolitikk gjennom etterkrigstiden har vært en suksesshistorie. Skogmos interesse for globale endringsprosesser og multilateralt samarbeid, førte ham i 1979 til Norges faste delegasjon til FN i New York. Dette var en tid da Norge var medlem av FNs sikkerhetsråd. Her begynte han å løpe maraton sammen med Arne Treholt. Han løp New York maraton hele fire ganger  med beste tid på 03:15. Senere ble trønderen også en nøkkelperson for å følge opp Verdenskommisjonen om miljø og utvikling, da han jobbet på statsministerens kontor for Gro Harlem Brundtland.

– Vi var i front med bærekraftig utvikling, og vi var aktive i FNs fredsbevarende operasjonen i en ny tid, sier han.

– Når jeg ser tilbake til 90-tallet, bidro vi med mye.

Jan Egeland var en pioner for å styrke samarbeidet mellom FNs humanitære system og frivillige organisasjoner. Skogmo skriver om den sjelgransking som fant sted i FN-systemet etter massakrene i Srebrenica og folkemordet i Rwanda, og mener at FN litt for ofte blir utpekt som syndebukk der hvor medlemslandene burde tatt et større ansvar.

Det er klare tegn til økt nasjonalisme, bilateralisme og proteksjonisme.

Han forteller om prosessen fram til valget av Gro til generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon, og om oppfølgingen som har gjort Norge til et ledende land innen global helse, blant annet gjennom Jens Stoltenbergs vaksinesatsing. Den prosess han var med på som antagelig har reddet fleste menneskeliv, var veien mot et totalforbud mot antipersonellminer, som ble fremforhandlet under diplomatkonferansen i Folkets Hus i Oslo i 1997, hvor han selv var generalsekretær og hvor Norsk Folkehjelp var en viktig aktør både i forberedelsene og i oppfølgingen.

Jonas-effekten

Han forteller også om tiden som ambassadør i Genève og Paris.
– Jeg var ambassadør i Paris i perioden 2005-2008. Norge er et mindre land i Frankrike enn i FN-miljøet i Genève, hvor vi er en viktig bidragsyter, og det var krevende å måtte konkurrere med 130 andre ambassader i Paris om oppmerksomheten. Men med en fransktalende utenriksminister ved navn Jonas Gahr Støre, ble vi lagt merke til også her. Vi kalte det Jonas-effekten, ler han.

Skogmo mener Norge hele tiden har vært en pådriver i arbeidet for FNs viktigste mandat, nemlig å bidra til internasjonal fred og sikkerhet. Men også på flere områder av arbeidet for bærekraftig utvikling og i arbeidet for å begrense menneskeskapte utslipp som fører til klimaendringer. Skogmo mener den norske modellen fortsatt står støtt, selv om arbeidslivet er langt tøffere i dag.

Frydenlunds visjon mer aktuell enn før

Skogmo syns det er minst like åpenbart at vi fortsatt trenger en bedre organisert verden.

– Et land som Norge er mer enn noensinne avhengig av internasjonalt samarbeid om oppgaver vi ikke klarer å løse alene. For et land som Norge, vil multilateralismen alltid være et sentralt instrument for å sikre oss tilgang og innflytelse på beslutninger som berører våre interesser, sier han. FN-systemet, med sine mer enn 30 organisasjoner, er fortsatt sentralt for å forhandle fram adferdsregler mellom stater og normer for hvordan stater kan behandle sine egne borgere.

Og han mener Erna Solbergs regjering fører en bra utenrikspolitikk.

Skogmo mener verden er annerledes i dag enn da han trådte inn i utenrikstjenesten.

– Det er klare tegn til økt nasjonalisme, bilateralisme og proteksjonisme. Amerikanerne under Donald Trump har helt eller delvis trukket seg ut av multilaterale avtaler på klima- og handelsområdene og fra FN-organer som Unesco, Menneskerettighetsrådet og UNRWA. Og høyrepopulistiske strømninger med autoritære trekk søker å frigjøre seg fra de forpliktelser som ligger i internasjonale samarbeidsvedtak. Dette bekymrer Skogmo.

– Økt politisk polarisering og fremvekst av konspirasjonskulturer gjør det mer krevende å få gjennomslag for vitenskapelige og dokumenterte fakta om globale utviklingstrekk. Det er på ingen måte gitt at slike urovekkende trender vil snu med det første, sier han.

Norges forhold til USA

Samtidig mener Skogmo at Norges utenrikspolitiske forhold til USA fortsatt vil være sentralt.
– At USA stiller seg utenfor viktige internasjonale vedtatte normer, slik som havrett, klima og etablerte kjøreregler for verdenshandelen, svekker amerikanernes troverdighet også på andre områder. Høyreorienterte krefter i USA fortsetter sin motstand mot forpliktende internasjonalt samarbeid og FN, og dermed som motkrefter til visjonene om en bedre organisert verden.

Uforsigbare Donald Trump

Noen stor tilhenger av den sittende presidenten er han heller ikke.

– Det kan godt være at uforutsigbarheten i Trumps politikk er en bevisst strategi, men jeg tror Norges forhold til USA må avgjøres fra sak til sak, sier han.

Det handler om å skape seg et handlingsrom i alle situasjoner og finne likesinnede land vi kan samarbeide med.

Og han mener Erna Solbergs regjering fører en bra utenrikspolitikk.

– Statsminister Erna Solberg har gjort mye bra for å følge opp FNs bærekraftsmål, og etableringen av et internasjonalt høynivåpanel for bærekraftig havøkonomi, er veldig bra, sier han.

Og selv om situasjonen er ganske anspent i verden, mener Skogmo det er viktig å ikke gi opp troen på at det nytter og at Norge kan gjøre en forskjell.

– Det handler om å skape seg et handlingsrom i alle situasjoner og finne likesinnede land vi kan samarbeide med, sier han.

Han minner om at FN i 2015 vedtok 17 globale bærekraftmål for 2030, samt felles mål for veien for en mer organisert verden.

– Norge bør fortsatt være en kritisk venn av FN. Samtidig må være på vakt mot den kritikk som fremsettes mot verdensorganisasjonen av ideologiske grunner, på grunn av motstand mot fellesskaplige løsninger og mellomstatlig samarbeid, avslutter han.

(Dette intervjuet ble først publisert på FriFagbevegelse.)