Et skritt menneskeheten ikke må ta

– Vi kan bare se på de negative effektene av det vi har gjort på landjorda. Det er en illusjon å tro at dyphavsutvinning av mineraler ville bli noe annet enn et ukontrollert og skadelig regime, kun basert på økonomisk vinning. Det er rett og slett et skritt menneskeheten ikke må ta!

Så hvorfor ville Ryggvik da skrive denne boka?

Helge Ryggvik slår ut med armene for å gi ekstra tyngde til utsagnet. Armslaget han har er ikke stort. Han sitter på et avlangt lite kontor i 10. etasje på det Samfunnsvitenskapelige Fakultet ved Universitet på Blindern. Bokhyllene som går fra gulv til tak på de to langveggene, er overfylte av bøker. Papirark og mapper tyter utover. Et stort vindu på kortsiden gir et befriende utsyn til verden utenfor. Den profilerte oljehistorikeren er ute med ny bok. Denne gangen har han fordypet seg i havdypet, i jakt på svar om hvordan vi best forvalter havet og dets mange ressurser.

 

Et nytt industrieventyr i emning

Norske myndigheter har ønsket seg utvinning av havbunnsmineraler. Men både forskere, miljøvernere, en del industriledere, og EU, har advart mot det. Gjennom en egen stortingsmelding om saken, åpnet likevel regjeringen i 2023 for utvinning av mineraler på store dyp i de arktiske delene av Atlanterhavet. Med støtte fra Ap, Sp, Høyre og Frp, gikk forslaget gjennom i Stortinget. Men etter stortingsvalget i 2025, fikk støttepartiene for den nye Arbeiderparti-regjeringen, via budsjettforhandlingene, en avtale om at det ikke blir tildelt konsesjoner i den nåværende stortingsperioden.

Norsk oljeindustri er verdensledende innenfor innovasjon og utvikling.

Så hvorfor ville Ryggvik da skrive denne boka, nå som saken er lagt i bero, lurer jeg på.

– Så enkelt er det nok ikke. Jeg har tidligere skrevet en bok om norsk oljeekspansjon i Barentshavet. Det mener jeg er en feil prioritering, både på grunn av klimakonsekvensene, sikkerhetsspørsmål og av økonomiske grunner. Jeg er derfor ekstra på vakt rundt det som skjer i nordområdene. Men den direkte foranledningen til boka, var at jeg var i Brasil i 2022 og holdt et innlegg om den norske leverandørindustrien på det som kalles Novemberseminaret. Det er et norsk initiativ for å fremme samarbeid med Brasil, og er et samspill mellom akademia, det politiske og industrien. Her traff jeg også entusiaster for mineralutvinning på havbunnen.

 

Er det oljenæringen som står bak?

Ryggvik forteller engasjert om et kart han fikk se over områder som disse mineralentusiastene ønsket å åpne. Store deler av det var langt mot nord.

– Oljeindustrien er jo ikke fullt så langt nord, og jeg oppfattet derfor dette som en flankemanøver for å fremme norsk suverenitet inne i svalbardsonen. Det syntes jeg var så spesielt at jeg sa jeg kom til å skrive om det. Da jeg etter hvert fikk satt meg godt inn i det hele, så jeg at havbunnsfolka også har en egendrevet historie, selv om det hele også tangerer norsk oljeindustri, og dens overlevelse. De har teknologisk kompetanse og et maktnettverk; det vi kaller det oljeindustrielle kompleks.

Ryggvik forteller at han har satt seg godt inn i hva utnyttelse av havbunnen ville føre til. Han har fått en dypere forståelse av både klima- og naturutfordringer ved en eventuell ny industriell front ute i havdypet. Ryggvik er ikke redd for å bruke store ord.

– Skal Norge være først ute med å ta for oss av denne delen av havet, bidrar vi til at hele planeten er i fare. Vi har allerede bidratt til en endring i den kjemiske sammensetningen i både atmosfæren og havene. Først med jordbruksrevolusjonen og siden med den industrielle revolusjon. Naturmangfoldet er truet. Vi var 1 milliard innbyggere på jorda på 1700-tallet da vi begynte med fossile energikilder, i dag er vi nærmere 9 milliarder.

Ryggvik viser til all forurensning havet allerede er usatt for. Og hvor kraftig redusert fiskeriene er. Det er hovedsakelig basert på kontinentalsokkelutnyttelse, det vil si de grunne områdene rundt kyststatene, som bare utgjør ca sju prosent av havene våre.

 

Mer enn nok mineraler på landjorda

Norsk oljeindustri er verdensledende innenfor innovasjon og utvikling. Nå sier havbunsmineral-entusiastene at ny og skånsom teknologi er rett rundt hjørnet. Ryggvik skriver utførlig om dette og problematiserer at det skal være så enkelt å få opp ressurser fra store havdyp, uten nevneverdig naturødeleggelse, utslipp og karbonlekasje.

Er det da Fensfeltet i Telemark som skal bli det nye industrieventyret?

Ryggvik insisterer på at det er mye mer fornuftig å konsentrere seg om mineralutvinning på landjorda i stedet for i dyphavet. Og mineraler har store fordeler fremfor olje, kull og gass; de er bestandige og kan gjenvinnes. Her er mulighetene enorme.

Ryggvik viser til at det fortsatt er store metallreserver på land. Hver gang kobberprisen går opp, dukker det plutselig opp nye kobbergruver. Og også såkalte sjeldne metaller finnes det nok av, hevder han, i motsetning til det vi stadig hører. Dessuten kan det meste resirkuleres. Gruvedrift på søppelplasser er tingen, sier Ryggvik, og medgir at det nok er litt tabloid utsagn, men har står for det, som han sier.

 

Fensfeltet – en hildring eller et realistisk prosjekt?

Er det da Fensfeltet i Telemark som skal bli det nye industrieventyret, lurer jeg på?

Ryggvik drar litt på det, men påpeker først at det var absurd at ikke slike landressurser ble diskutert i stortingsmeldingen som åpnet opp for norsk utvinning av havbunnmineraler. Landressurser er mye lettere å ta ut fordi de er lettere tilgjengelige. Men Ryggvik peker på at selv om Fensfeltet er stort, er det slett ikke sikkert at man får noen oppstart av utvinning med det første.

– Det snakkes om de såkalte sjeldne og strategiske mineralene. Men det er stål vi bruker mest av i verden. Når det gjelder de sjeldne jordartene, som det egentlig heter, er ikke volumene som behøves så store. Ja, verden trenger mer, det er sant, men sannheten er at vi trenger ganske lite mer, for å si det på den måten.

Men EU har jo tilgang på slike mineraler allerede.

I en lang periode på 1800-tallet var Blaafarveværket i Modum verdens største leverandør av kobolt, og i flere tiår var det Norges største industribedrift. Det finnes derfor mye kinesisk porselen med farge fra norsk berg på slutten av 1700-tallet, forteller Ryggvik.

For 20 år siden var det USA som sto for produksjonen. Mesteparten av dagens behov får vi fra en større kinesisk gruve. Det er et resultat av en globalisering av produksjonen, den fant sted der det var mest effektivt. USA hadde miljølover på plass, det var uakseptabel miljøforurensing og det begrenset etter hvert produksjonen. Ved at den var konsentrert ett sted, ble den effektiv, forklarer Ryggvik.

– Men det er klart at når Kina nå har produksjonen, kan de opptre som en klassisk amerikansk oljemonopolist. Kommer andre inn på markedet, kan Kina bare skru opp produksjonen sin og dumpe det på verdensmarkedet. I dagens polariserte geopolitiske situasjon, projiserer man makt gjennom råvarer, som mineraler. I Iran er det olje. Fra et strategisk perspektiv trenger vi ulike produksjonsblokker, og en produksjon der det er effektivt. Den kinesiske produksjonen er ikke like ren som Vestens, men er relativt langt unna folk.

 

Norske dilemmaer og muligheter

Her står vi i Norge overfor noen utfordringer, ifølge Ryggvik. Skal vi bryte ned markedsmekanismene og involvere staten, spør han retorisk. Da må EU inn og garantere for avsetning fra Fensfeltet. Men EU har jo tilgang på slike mineraler, allerede, slår han fast.

– Fensfeltet er nok større og rikere enn Kiruna, men skal EU være kjøper, da må de velge ett av dem. Det er ikke rom for begge. Og Kiruna har gruvekompetanse, og Sverige er med i EU allerede. Det heller en del kaldt vann i fensblodet, for å si det slik. Blir begge felt drevet fram samtidig, vil de bare strupe hverandre. I tillegg kommer reserver i Ukraina og på Grønland.

Ryggvik har stått i noen stormer før.

Ryggvik viser til at enhver kjøper ønsker seg fast pris, og at det av den grunn ikke er noen investeringsbonanza der ute. USA stengte ned sine felt i sin tid pga forurensningsproblemer. Og hvordan ser det ut i nærheten av Fensfeltet? Jo, det ligger ved et vassdrag, og byene Skien og Porsgrunn er ikke langt unna. Ryggvik pauser og venter på en indikasjon på at jeg har forstått implikasjonene av dette.

– Men det har blitt skapt store lokale forventninger. Til og med skoleelever har hørt om alle mulighetene som ligger der. Selv har jeg snakket med ordføreren og spurt om de har noen plan B, om dette ikke går som ønsket. Men nei, det eksisterer ikke. Alt har blitt hypet av store kapitalinteresser.

Mange har fått troen på at det er gruveindustrien som skal redde verden. Ryggvik hevder at NTNU i Trondheim og noen av miljøene i Bergen har et strategisk mål om å delta i dette nye eventyret. Det er store muligheter for dem. De blir ergo med på å bygge opp nye argumentasjonspakker for dette. Og det interessante, sier Ryggvik, er at ideen ikke kommer fra kapitalen, men vokser ut av den norske staten og statlige penger.

– Dette er, med andre ord, uttrykk for en norsk statskapitalisme, med en lengre horisont enn selskapene har. Det er et samspill mellom dype interesser i deler av statsapparatet. Vi snakker om Sokkeldirektoratet, med alle sine ansatte, og nevnte NTNU, som har vært sterkt knyttet til industrien, som har fått en egeninteresse av å opprettholde opplegget.

 

Ryggvik – en ny Dr. Stockman?

Det kan være fristende et øyeblikk å dra en rask sammenlikning mellom Helge Ryggvik og Dr. Stockmann, fra Ibsens En folkefiende. Stockmann ville åpne samfunnets øyne for det gale som skjer, men blir kneblet av den «kompakte majoritet». Det er fra dette klassiske stykket vi har aforismen «den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene».

Ryggvik viser til hvordan vi som nasjon alltid har levd av fisken.

Ryggvik har stått i noen stormer før, som en konsekvent kritiker av norsk petroleumspolitikk, og ikke minst arbeidernes kår. Ryggviks går ikke utenom bøygen. Han insisterer på at norske oljeinteresser har kastet sine øyne på Svalbard-sonen, og at hastverket med å åpne for minnerautvinning må ses i en slik sammenheng. Derfor oppfattes han av mange som kontroversiell. Så hva er det han egentlig vil med dette, lurer jeg på.

– Ja, jeg er radikal, og kritisk til kapitalismen som system. Den er ikke bærekraftig. Det må en systemendring til. Men når jeg nå skriver om ambisjonen om å drive gruvedrift på havbunnen, og med nære koblinger til petroleumsindustrien, så serverer jeg samtidig en løsning som fremtidsrettete politikere innenfor systemet burde kunne slutte seg til. Jeg tror boken jeg har skrevet har interessante sider, selv for den som har drømt om en norsk havbunnsmineralindustri. Min åpenbare løsning, er ikke egentlig spesielt radikal.

Ryggvik lener seg frem i kontorstolen. Han gjentar at det ikke er så økonomisk lukrativt med havbunnsmineraler, som visse miljøer vil ha oss til å tro. Derfor bør Norges gave til verden være et evig vern ikke bare på land på Svalbard, men også i den omstridte sonen rundt. Det betyr at for klimaets og miljøets del må vi gjøre det klart for resten av verden at vi vil la både oljen på Svalbards sokkel og mineralene i dyphavet vest for øygruppen bli liggende i grunnen. Det vil være vern i svalbardtraktatens ånd. Er vi ikke villige til det, kan likså godt FN ta over styringen.

Der finnes det førøvrig en sterk internasjonalistisk tradisjon i den norske arbeiderbevegelsens historie som må løftes mer fram.

Ryggvik viser til hvordan vi som nasjon alltid har levd av fisken, og av havet. Det må vi sørge for at vi også kan i fortsettelsen. Videre drar han frem det sikkerhetspolitiske aspektet. Han er lei av det kan kaller norske politikeres «besvergende svar» når Svalbards status diskuteres. «Svalbard er 100 prosent under norsk suverenitet», er det eneste vi får høre. Og det stemmer jo, sier Ryggvik. Men betingelsen er null militær aktivitet fra vår side og at alle signatarene har tilgang og at Norge ikke kan skattlegge mer enn det som skal til for å oppretthold en utøvende administrasjon der oppe. Alt dette begrenser norsk suverenitet.

– Men på et punkt har vi suverenitet! I paragraf 2 av traktaten heter det at Norge skal verne miljøet på Svalbard. Og det har vi gjort, først under Korvald-regjeringen på 1970-tallet, da amerikanerne prøvde seg med oljefremstøt. Vi har nå flere verneområder og det er ikke lov til å drive oljevirksomhet. Også den senere vedtatte 200 milssonen er underlagt svalbardtraktaten. Og her kunne vi innføre vern også, mot olje- og mineralutvinning, fordi det både er uøkonomisk og farlig. Det ville samtidig ta bort mye av den sikkerhetspolitiske faren. Russland er jo livredd for faste installasjoner der ute, som kan brukes som lyttestasjoner.

 

En sann internasjonalist

Ryggvik lener seg tilbake i kontorpulten sin. Tiden har gått fort. Hva ligger så og venter av arbeidsoppgaver for denne evige samfunnsstormeren lurer jeg på.

– Tja, akkurat nå skriver jeg om oljearbeiderfagforeningen OFS. Men rent faghistorisk, som oljehistoriker, er det enkelte viktige deler av næringens historie jeg føler litt ansvar for å ta tak i.

Og hva med internasjonalisten i deg, lurer jeg på.

– Jo, havet er i seg selv et internasjonalistisk tema som det er verd å følge opp. I det hele tatt, i en tid med økt nasjonalisme er det mange grunner til å slå et slag for spørsmål som bygger opp om humanistisk, global identitet. Der finnes det førøvrig en sterk internasjonalistisk tradisjon i den norske arbeiderbevegelsens historie som må løftes mer fram. Etter krigen har en sterk nasjonalistisk orientering, også på venstresiden, bidratt til å skygge for denne viktige tradisjonen. Vi får se.

Helge Ryggviks nye bok utkommer på Res Publica. Forlaget og magasinet er del av samme selskap.