Etter voldtekten

Det er fem år siden 28 år gamle Elisa Iannacone ble voldtatt av et familiemedlem på besøk hjemme i Mexico. Da hun kom tilbake til Toronto hvor hun bodde på den tiden, dro hun rett til et voldtektssenter. Hun regnet med å bli tatt imot med åpne armer. At noen skulle fortelle henne at alt kom til å bli bra. Så skulle hun få hjelp. Men da hun kom fram til adressen hun hadde funnet på internett, var det bare en vanlig boligblokk.

– Senteret fantes ikke lenger. De som bodde der sa bare “jada, dette skjer hele tiden”, sier Iannacone.

Hun forsøkte å be om hjelp andre steder, men ble møtt med ventelister på seks til åtte uker overalt. Hun satte seg opp på alle, og etter hvert som hun fikk tilbud om ulike behandlinger, takket hun ja.

Jeg klarte ikke å jobbe, og for å være ærlig ville jeg bare ta livet av meg.

– Det ble som å gå på jobb. Jeg gikk i den ene terapitimen etter den andre. Og det ble hverdagen min. Jeg klarte ikke å jobbe, og for å være ærlig ville jeg bare ta livet av meg.

Iannacone, som har jobbet som fotojournalist i over 20 land i Afrika, Asia, Europa, Midtøsten og USA, for National Geographic, BBC World News, VICE, Newsweek og for en rekke filmfestivaler, fikk seg ikke til å ta fram kameraet. Hadde ikke lyst til å ta bilder.

Hun forsøkte en rekke ulike terapier, både alene og i grupper, uten at hun følte det hjalp. Så møtte hun kunstterapeut Carol Barett hos YWCA Toronto’s Breakthrough program.

 

Distanse til kroppen

– Når mennesker opplever å bli utsatt for misbruk og vold, får de ofte en distanse til sin egen kropp. De blir numne. Og gjennom kunstterapi kan de utforske og bearbeide de vonde opplevelsene med mer enn bare ord, sier Barrett.

Hun sier mange som er blitt misbrukt, føler at de mister identiteten sin. Slutter å stole på seg selv og syns det er vanskelig å ta avgjørelser.

Hun sier mange som har blitt misbrukt føler at de mister identiteten sin.

– Kunstterapi oppfordrer til å jobbe fenomenlogisk, til å la kunsten komme naturlig  uten at en dømmer seg selv, prosessen eller resultatet, sier Barrett.

Gjennom for eksempel tegning, maling, fotografi, leirforming og poesi, føler mange at de klarer å finne igjen stemmen sin.

Galehus

– Folk gikk rundt og viftet sjal rundt i lufta, og jeg tenkte “herregud, for et galehus, her hører ikke jeg hjemme”. Men de fikk meg til å gi det en sjanse. Jeg satte meg ned i et rom fullt av knapper, tusjer, blyanter og maling. Jeg måtte ikke forklare noe til noen. Jeg måtte ikke snakke om det. Jeg måtte bare lage noe. Og det forandret alt, sier Iannacone.

28-åringen, som er en kreativ person og tenker visuelt, ble gjennom kunstterapien gjort bevisst på at hun tenkte på voldtekten i bilder.

– Bildet som hele tiden kom tilbake til meg var av avklippede vinger. Jeg fløy gjennom livet og var på vei steder, men så ble jeg voldtatt og det satte en stopper for alt.

Jeg fløy gjennom livet og var på vei steder, men så ble jeg voldtatt og det satte en stopper for alt.

Hun begynte å snakke med andre som var blitt utsatt for seksuelle overgrep om de også så overgrepene i bilder. Og om hva det var de så. Det ble begynnelsen på kunstprosjektet “The Spiral of Containment: Rape’s Aftermath”.

Iannacone vil lage en kunstinstallasjon med 25 bilder, der hvert bilde forteller en historie. Jo nærmere du kommer et bilde, jo tydeligere hører du historien som blir fortalt. Beveger du deg bort fra bildet, blir alle historiene til bakgrunnsstøy. På denne måten kan du selv velge hvor mye av historie du vil høre. Hvor mye du vil vite.

Så langt har hun tatt fem bilder av fem personer. Det eneste de alle har til felles, er at de er blitt voldtatt. Av en som stod dem nær. Av fremmede. Av en familievenn. På reise. I sitt eget hjem. På besøk.

– Jeg vet at de bildene jeg har tatt til nå ikke er representative. De er alle hvite unge mennesker. Men dette var de første som sa ja, dette vil jeg være med på. Nå har jeg flere menn som vil være med, folk i 70-årene, 60-årene, 50-årene, 40-årene. Med ulik etnisk bakgrunn, sier Iannacone.

For å kunne fortsette med arbeidet samler hun inn penger på Kickstarter. Så langt har hun fått inn over 170.000 norske kroner, og håper på å kunne stille ut verket i november 2017, og gi ut en bok.

Ingen ofre

– Siden jeg begynte å snakke om voldtekten har så mange mennesker åpnet seg for meg, og jeg vil at folk skal vite at dette er ok å snakke om. Derfor trenger vi folk som sier føkk dette, jeg skal snakke om det. For jeg vil ikke at ting skal fortsette å være som de er nå, sier Iannacone.

Men det koster å være åpen.

– Man kan oppleve så mange tilbakeslag ved å være åpen om det. Man kan miste så mye. Men jeg har allerede mistet familien min. Og det er ikke noe annet jeg er redd for å miste som følge av dette, sier Iannacone.

Selv om foreldrene hennes støttet henne, opplevde hun at mange tok avstand. Uavhengig av om de trodde henne eller ikke. De ville ikke forholde seg til det. Hun lærte fort at folk helst ikke vil høre og se vonde og stygge ting.

– Mange har spurt meg hvorfor menneskene jeg tar bilder av er så vakre. De er jo blitt voldtatt. Jeg har jobbet som fotojournalist og tatt bilder av grusomme ting. Tusener av døde kropper. Og mange reagerer på disse bildene med aversjon. De vil ikke se det. Og de som er interesserte, ser på det en gang og vil aldri se det igjen, sier Iannacone.

Hun er usikker på om prosjektet vil ha den effekten på folk som hun ønsker.

– Jeg presenterer ting på en måte som gir publikum valgmuligheter, i hvert fall. De kan se på bildene så lenge de vil, lese så mye av tekstene som de vil, høre så mye de vil. Til syvende og sist vil de uansett ha lært noe, sier Iannacone.

Hun lærte fort at folk helst ikke vil høre og se vonde og stygge ting.

Dessuten vil hun ikke at de hun tar bilder av skal se ut som ofre.

– Jeg hater å bli kalt offer. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen. Og jeg tror bilder av folk med blåmerker over hele kroppen bare bygger opp under forestillingen at dersom man er blitt voldtatt, er man ødelagt for resten av livet. Det stemmer ikke. Det er sterke, modige mennesker som har latt meg ta bilde av dem og sånn skal de også se ut, sier Iannacone.