Europa – en fremtidig republikk?

«Jorden er flat. Jeg ønsket å lage en teori som reflekterte dette». Påstanden stammer ikke fra jernalderen, men fra Ulrike Guérot, professor, forfatter og grunnlegger av tenketanken European Democracy Lab. Sammen med et knippe andre tyske akademikere var hun invitert til Goetheinstituttet i Oslo tidligere i høst, for å tenke høyt i en panelsamtale om utdanning, integrering og innvandring.

Det er naturligvis urettferdig å sitere henne slik – isolert høres det absurd ut. Men når Ulrike Guérot her påstår at jorden er flat, er det ikke ment som en morsomhet, men som uttrykk for hvordan verden og Europa må tenkes på nytt. Guérot mener løsningen på verdens utfordringer i møte med globalisering, populisme og flyktningkrise ligger i å reformere EU til republikk. Så heter da også hennes siste bok Warum Europa eine Republik Werden muss!: Eine politische Utopie, som kan oversettes til «Hvorfor Europa må bli en republikk. En politisk utopi». Agenda møter henne rundt 30 minutter før panelsamtalen begynner.

Guérot mener løsningen på verdens utfordringer i møte med globalisering, populisme og flyktningkrise ligger i å reformere EU til republikk

Forklar først tittelen: Hvorfor må Europa bli en republikk?

– Vel, jeg tror ikke jeg trenger å påpeke at Europa er i krise. Det ser vi mange symptomer på, populismens fremvekst i Europa, Brexit…Vi går mer eller mindre eyes wide shut rett mot katastrofe. Med denne boken ønsket jeg å tenke fritt på hvordan Europa kan fungere.

Å tenke fritt rundt politiske systemer later til å være gjennomgående for flere av Guérots prosjekter. Hun namedropper så mange akademikere at det er vanskelig å holde følge. Blant inspirasjonskildene finner vi alt fra Cicero og Platon, til Kant og Derrida. Det går ca. tre minutter ut i intervjuet før jeg kommer til å tenke på noe en foreleser fra Blindern en gang sa: «tyske akademikere drømmer teorier».

– Ja, det er teori. Men teori er viktig, slår Guérot fast. Det faktum at vi snakker om det hun selv kaller en utopi, har ikke stoppet henne fra å skrive dens tentative startpunkt: 9. mai, 2045. –Så jeg har litt tid på meg, ler hun.

Politisk likhet og demokratisk maktfordeling

På The European Democracy Lab jobbes det med en stor kampanje i samarbeid med politikere, kunstnere og sivilsamfunn for å sikre mer likhet i valgsystemet fram mot EUs parlamentsvalg i 2019. Dette vil blant annet innebære ett valgsystem, samt transnasjonale partilister.

– Republikken må, slik jeg ser det, ha to ledende prinsipper. Det første er politisk likhet. Det har vi ikke i dagens EU. EU-borgerne har ikke like sosiale rettigheter, lik stemmerett eller likt skattesystem. Dette gir mulighet til å shoppe etter de beste betingelsene for å etablere seg, som noen tyske selskaper har gjort i Slovenia, for eksempel. Det frie EU-markedet spiller EU-borgerne mot hverandre, fordi de fremdeles må forholde seg til nasjonalstaten, og nasjonalstatens interesser korresponderer ikke med borgernes interesser. Man kan ikke ha likhet i markedet uten politisk likhet.

“Populismen er en reaksjon mot et system uten opposisjon.”

Problemet er at EU består av handelsavtaler, ikke av en grunnlov?

– Ja, dette er et andre prinsippet: Demokratisk maktfordeling. For hva er et demokrati? Dersom EU hadde vært et politisk system, et representativt demokrati,  hadde også populismen mistet hele grunnlaget sitt. Vi har et Europaparlament, et råd og en kommisjon og så videre, men systemet oppleves ikke som demokratisk. Man kan ikke stemme ut noen, EU har ingen tydelig opposisjon, noe som er et viktig demokratisk prinsipp. Populismen er en reaksjon mot et system uten opposisjon.

Norge er ikke med i EU. Det fins nok mange grunner til det, men en av dem tror jeg er frykten for teknokratiet, frykten for å ikke bli hørt. Selv om Europa hadde vært en demokratisk organisert enhet, ville det likevel vært et veldig stort demokrati. Er det mulig å føle seg som en demokratisk deltaker i et så stort system?

– Faktisk er boken min blitt en bestselger i Sveits, som i likhet med Norge ikke er med i EU av samme grunner som du nevner her: De føler ikke at republikken handler om dem, om folket. Jaques Delors, tidligere president for Europakommisjonen, sa at man «kan ikke forelske seg i fellesmarkedet». Han  har rett, for markedet bryr seg ikke om folk. En republikk, derimot, må organiseres etter folkets felles interesser, nettopp fordi republikkens borgere er den suverene stemmen – ikke nasjonalstaten.

– Nasjonalstatene vil aldri kunne lage en europeisk union, for man kan ikke ha to suverene objekter. Suverenitet er retten til frihet fra innblanding. En republikk grunnlegges derimot av borgere, der borgerne,  stemmer og får muligheten til å stemme inn og ut den politikken og politikerne de ønsker.

“Markedet bryr seg ikke om folk.”

Som eksempel nevner Guérot flyktningkrisen. Selv om EU-landene har forsøkt å finne enighet om en fordelingsnøkkel for å motta flyktninger i 2016, har nasjonalstaten mulighet til å avslå avtalen. I Ungarn ble det eksempelvis arrangert folkeavstemming om hvorvidt Ungarn i det hele tatt skal ta i mot EUs flyktningekvoter den 2. oktober 2016.

Nasjonalistisk populisme

Et viktig fellestrekk ved populismen i Europa i dag er både at det formes sterkere bånd mellom de ulike nasjonalistpartiene – flere kaller seg for eksempel «LePenister» som referer til franske Front National. Et annet viktig trekk er motstanden mot globalisering.  Guérot mener det er uproblematisk at Europa består av demoi – flere folk. Hun har forståelse for at regional identitet er viktig, og således også for nasjonalpopulismens reaksjon mot EU-byråkratiet. Likevel mener hun at løsningen, snarere enn å styrke nasjonalstaten, ligger i å dekonstruere den.

– Folk har alltid funnet identitet i bosted. Se bare på Skottland og Katalonia, for eksempel. Det må vi anerkjenne. Samtidig tror jeg at de fleste EU-borgerne vet at et sterkt Europa vil gagne alle borgerne. I en republikk kan man ha autonome regioner der man velger senatorer til kongressen. Slik vil man forene behovet for regional identitet og normativ enhet.

Dette bringer samtalen inn på flyktningkrisen i Europa. På nettstedet european-republic.eu, som er tilknyttet til Guérots «demokratilab», ønskes man «velkommen til en europeisk republikk der alle borgere er politisk like». Det fordrer imidlertid spørsmålet: Hvem kan få borgerskap?

– Om Europa skulle bli en republikk, bør alle som er åpne for ideen om Europa, kunne få borgerskap her.

“Likhet mellom mennesker, likhet for loven, uavhengig av hvor du er født.”

Hva vil det si å være åpen for «ideen om Europa», da – hva er ideen om Europa?

– At man aksepterer prinsippene fra den franske revolusjonen. Igjen: likhet mellom mennesker, likhet for loven, uavhengig av hvor du er født. Kant skriver i Den evige fred om globalt borgerskap. Borgerskap bør ikke være noe du får i kraft av nasjonal tilhørighet, men i kraft av å være borger og individ i verden, forklarer hun: Kant spør hvor man får rettighetene sine fra, og om hvorvidt idealene om frihet og likhet fra den franske revolusjonen kan realiseres. Etter min mening må til slutt skillet mellom rettighetene man får i kraft å være statsborger i et gitt land og Genèvekonvensjonens universelle rettighetserklæring oppløses.

Neue Aleppo

Guérot skrev tidligere i år et essay sammen med Robert Menasse, Europe: The reconstruction of the free world. Her foreslår de ikke bare en europeisk republikk, men også et mer eller mindre grenseløst Europa med rom for en form for immigrasjon som gir innvandrere større autonomi.

– Vi skrev den artikkelen av intellektuell lust. Vi ville bare hive denne artikkelen ut, vi var så lei av å lese om leitkultur og innvandring.

Leitkultur kan oversettes til «ledende kultur», og har vært hyppig brukt innen tysk debatt om multikulturalisme og innvandring siden 90-tallet. Begrepet er assosiert med assimilering.

I Norge bruker vi det muligens mer subtile «norsk kulturarv» eller snakker om «våre verdier», men det høres ut som et beslektet, om mer uttalt prinsipp.

– Ja, og egentlig er det noe fascistisk over det. Det finnes andre levemåter enn vår. Vi var så leie av hele diskursen om innvandring. Så vi leste om hvordan det oppstår egne byer med egne Champs elyséer i flyktningeleirer i Libanon, og om hvordan europeiske migranter til USA på 1800-tallet lagde sine helt egne byer – Nye Hannover, Nye Hamburg, så hvorfor ikke Neue Aleppo i Tyskland i dag? Vi har masse plass i Europa. Segregering er også en form for toleranse, det har sosiologien lært oss.

“Vi var så leie av hele diskursen om innvandring.”

Dette bringer oss tilbake påstanden om at verden er flat.

– Det vi ser i dag er en flat verden bestående av løse nettverk. Og det er bra, vi ønsker oss en flat verden, vi har lyst til å fly til Seoul en dag, og så hjem igjen på den neste – alt er flytende. Vi trenger et politisk system som tilpasser seg dette, hvis ikke blir det asymmetrisk. Dani Rodnik skriver i The globalization paradox at man kan ikke ha både suverenitet, globalisering og demokrati. Dersom vi skal ha globalisering, må vi lage et globalt demokrati. Slik det er nå, har man vinnere og tapere i globaliseringen innad i hvert land, noe som skaper grobunn for populismen.

Og taperne er…?

– Flyktningene! Vi ser dem på TV, og vi oversvømmer dem med billige produkter og torperederer matgrunnlaget deres, men de får ikke komme hit. Det er det samme med Brexit: Folk vil ha et fellesmarked og fri handel, men ikke fri bevegelse for folk.  Men vi kan ikke ha åpent marked og valuta, og samtidig et politisk lukket system.

“Folk vil ha et fellesmarked og fri handel, men ikke fri bevegelse for folk.”

Noe som bringer oss tilbake til populisme. Den nasjonalistiske populismen, og Brexit, får sannsynligvis mye momentum fra flyktningkrisen. Dette handler vel også mye om diskusjonen om kostnadene ved å ta i mot mange flyktninger?

– Altså, jeg kjenner også den ubehagelige sannheten at krisen ikke vil gå over bare Tyskland tar inn så eller så mange flyktninger.  Det betyr at på et eller annet tidspunkt er vi nødt til å begynne å bry oss om hva som skjer utenfor Europa også. Vi er nødt til å dele, stimulere økonomien andre steder, hjelpe folk i afrikanske land til utdanning. Økonomi er ikke en kake som plutselig tar slutt, den kan vokse. Vi må bare se etter nye muligheter. Løsningen ligger uansett ikke i å stenge grensene. Det er ikke i tråd med ideen om Europa.

Den siste personen hun rekker å sitere før vi må gi oss er den indiske filosofen Patanjali:

– For å kunne beskytte, må man åpne seg.