Feminist på bakbeina

Emma Holten (25) ble rikskjendis i Danmark i 2014 da hun, etter å ha blitt utsatt for hevnporno gjennom et hackerangrep i mail-innboksen sin, tok igjen med samme mynt. Gjennom prosjektet “Samtykke”, en billedserie av Emmas nakne kropp iscenesatt og delt av henne selv og fotograf  Cecilie Bødker, forsøkte hun å ta tilbake definisjonsmakten over sin egen kropp. Siden den gang har hun rukket å bli Danmarks mest kjente feminist, aktivist og redaktør for magasinet Friktion. Hun bruker mye tid på å reise landet rundt med sitt feministiske budskap. Nå har hun imidlertid beveget seg utenfor landegrensene. Vi befinner oss i Bergen hvor hun har kommet for å spre sitt budskap.

– Forstår du hva jeg sier? Jeg kan snakke svensk altså!

Emma Holten smiler, men er bekymret for at publikummet i Bergen ikke vil forstå språket. Og siden hun er halvt svensk (og kvart norsk) lurer hun på om hun kanskje skal bytte skandinavisk språk.

Kroppshat og samfunnstrukturer

Hun er oppvokst midt i København, i de såkalte Kartoffel-rekkene på Østerbro. Et område sammenlignbart med norske Ullevål Hageby, nå for tiden bosatt av høyt utdannede mennesker og den såkalte kultureliten. Emma Holten vokste opp i et kunstnerhjem. Men feminismen har hun ikke alltid hatt med seg, det er noe hun har lært av egen erfaring de seneste årene. Hun forteller på dansk:

– Grunnen til at jeg er feminist er fordi jeg ble utsatt for det mange kaller hevnporno i 2011. Det som skjedde med meg var ikke at det var en eller annen ond eks-kjæreste som spredte bilder. Mailen min ble hacket for profitt, og så ble bildene av meg lastet opp på nettet. Grunnen til at jeg tok nakenbilder av meg selv i første omgang var at jeg hadde så dårlig selvbilde, så jeg og kjæresten min så på bildene som en måte å få meg til å føle meg bedre med min egen kropp, og det virket faktisk ganske bra. Det var en viktig frigjørelse for meg i første omgang. Så da de bildene deretter ble brukt som et våpen mot meg, var det enormt smertefullt. Det føltes som en straff mot det at jeg hadde turt å elske meg selv, som et enormt overgrep. Men det er også en type overgrep som gjør en oppmerksom på noen samfunnsstrukturer.

Språket henvender seg til mennesker de ikke respekterer, spesielt kvinner. Det ble veldig tydelig for meg.

– Hva handler disse strukturene om?

– Det er mange nakne damer på internettet. Man kan finne dem lett hvis man gjerne vil det. Men det man tilfredsstiller når man oppsøker hevnporno er en fascinasjon av ydmykelse, en fascinasjon av kvinner som har tatt en risiko og som nå skal straffes for det. Det var etter at jeg ble utsatt for det selv og begynte å komme over feminisme på facebook, at jeg forsto at årsaken til at jeg hadde hatet kroppen min i første omgang var fordi vi lever i en kultur hvor en kjempestor del av den er å trykke meg ned og prøve å få meg til å hate meg selv. Det er en effektiv måte å be jenter om å ti stille på. På mange måter er sexismen i det skandinaviske samfunnet veldig subtil, den ligger liksom gjemt, litt under. Men når ting ligger på internettet og alle slags mennesker, fra alle steder i verden, kan kontakte deg, så blir du plutselig gjort oppmerksom på at det er noe felles med måten de snakker til deg på. Språket henvender seg til mennesker de ikke respekterer, spesielt kvinner. Det ble veldig tydelig for meg. Det var et sjokk, for jeg var ikke feminist før alt dette skjedde.

– Men så ble du feminist. Er du kurert for ditt eget kroppshat nå?

– Jeg tror det med kropp og seksualitet er knyttet til veldig mange feministers oppvåkning. Det var selvfølgelig kjempeviktig for meg med tanke på aktivismen min, å forstå hvorfor jeg skammet meg så mye uten å ha gjort noe galt. Akkurat som jeg tror at det finnes mange unge jenter som rent objektivt vet at de ikke har en stygg kropp, men som hater den likevel. Sånn er det fortsatt for meg og. Jeg tror at jeg har to spor i hjernen min hele tiden, det ene er det feministiske sporet og det andre er min internalisering av patriarkatet. Jeg tror at den dobbeltheten er viktig for oss feminister å snakke om.

Den danske individualismen

Da Emma ble offentlig feminist i Danmark fikk hun hatet med på kjøpet. Politiske motstandere har gått så langt som å oppsøke hjemmet hennes i København for å kaste stein på vinduene hennes. Hun er ikke spesielt optimistisk når hun beskriver situasjonen i sitt hjemland:

-Danmark er veldig, veldig individualistisk. Så snart man begynner å snakke om folk i grupper, så snart man foreslår å snakke om homofiles rettigheter eller etniske minoriteter, da sier folk med én gang: “DU har laget den gruppen! Det er du som deler folk inn i grupper!” Så det er liksom som at man aldri kommer videre i samtalen. Det er også en veldig effektiv hersketeknikk. At den som peker på problemet blir problemet. Det finnes en utrolig motstand mot å gjøre strukturelle analyser. Jeg merker at de fleste dansker synes at det som foregår i Sverige er helt sinnssykt. At de tar inn så mange flyktninger og er så progressive med sin feminisme. Jeg tror at Danmark rett og slett ikke har lyst til å bli feministiske, bare fordi Sverige er det. Så vår feministiske progresjon har stoppet opp. Og den har stått stille siden starten av åttitallet. Likevel opplever mange dansker at vi har likestilling. De kan finne på å si at feminister vil at kvinner skal ta over Danmark, selv om Danmark har en av de laveste andelen kvinnelige politikere i Europa.

De kan finne på å si at feminister vil at kvinner skal ta over Danmark, selv om Danmark har en av de laveste andelen kvinnelige politikere i Europa.

Hun ler, men det ligger grundig refleksjon og alvor bak det hun forteller. Det er tøft å være offentlig feminist i Danmark, kanskje er det også derfor det ikke er så mange av dem.

– Du er bare 25 år. Det må være tøft å stå ganske alene?

– Ja, det kan du si. Men på den annen side: Det skal heller ikke så mye til for å komme på forsidene av avisene for å ha sagt noe radikalt. Jeg sier jo egentlig ting i Danmark som ville vært 15 år gammelt i Sverige allerede. Haha!

– Men står det så ille til i Danmark, dere har jo også endret en del lovgivning til det bedre de siste hundre årene da?

– For meg er det viktig å huske på at selv om vi har endret lovgivningen, så er vi nødt til å ha en historisk forståelse for at slettes ikke alle var enig i de endringene. Det er kjempestor forskjell på å si “menn og kvinner er like for loven” og på å si “menn og kvinner er like”. Det er ikke det samme.

Det er kanskje ikke særlig oppsiktsvekkende i Norge og Sverige lenger å være feminist, men i Danmark er det fortsatt ikke mange av dem.

– Hvorfor er det viktig for deg å bruke begrepet feminisme?

– Jeg har ikke noe behov for at andre skal kalle seg feminister, men det er veldig viktig for meg å kalle meg selv det. Feminisme er jo ikke bare at alle mennesker er like mye verdt, det er også at alle mennesker skal ha rett til å gjøre de samme tingene. Og det er faktisk en forskjell på det. Likestilling og feminisme er ikke det samme.

Feminisme og identitetspolitikk

– Hvilken plass har feminismen i den globale politikken framover?

 –I USA snakker de mye om globaliseringens konsekvenser etter valget av Trump, at det er den fattige, hvite mannen som er sint nå. Men vi er også nødt til å konfrontere det faktum at i høyreradikale grupperinger i Europa og verden ellers er det ikke kun en rasisme, det er også en konservatisme når det kommer til kjønn og seksualitet.

Det der med at en del venstreorienterte nå sitter og sier at “Vi er nødt til å lytte til deres bekymringer”. Da tenker jeg bare: Nei! Vi er ikke nødt til det. Fuck dem, mann!

– Så du mener at man ikke nødvendigvis skal forklare alt i klasse?

– Nei! Det er så farlig. Det mener jeg virkelig. Vi må huske på at det finnes rike mennesker i den høyreradikale bevegelsen som aldri har vært rammet av globaliseringen, annet enn at de kanskje har tjent penger på den. Vi er også nødt til å erkjenne at det finnes fattige mennesker som stemte på Clinton, og at det ikke bare er fattige som stemte på Trump. Det der med at en del venstreorienterte nå sitter og sier at “Vi er nødt til å lytte til deres bekymringer”. Da tenker jeg bare: Nei! Vi er ikke nødt til det. Fuck dem, mann! Du er nødt til å forstå at disse menneskene ikke vil ha oss med i sin bevegelse, det er ikke plass til meg i deres bekymringer. De er faktisk bekymret på grunn av meg, jeg er en del av det “etablissementet” som de hater. De hater at det finnes kvinner som får lov til å ta plass. Jeg kan se det hver gang jeg deltar i danske debattprogram, folk blir SÅ provoserte fordi jeg er en ung kvinne som tar plass. Jeg er intelligent, og det er forferdelig for dem.

Emma Holten er tydelig engasjert nå, det danske språket går fortere og fortere:

– De har ikke ordentlig erkjent hvordan jeg er en aktiv del av venstresidens politiske plattform. De velger å appellere til andre ved si at jeg, en velutdannede feminist som har kjempet seg fram til en viss grad for respekt i samfunnet, er for mye. Det legitimerer en måte å forholde seg til sånne som meg på. De vil at jeg skal skamme meg. Hvordan er det i Norge?

Dem skal vi sette oss ned og forstå, men gud forby at de skal sette seg ned og forstå meg. Det er utrolig!

– Ja altså, for ikke så veldig lenge siden var det en stor sak i Aftenposten om at det var for mye “kjerringsnakk” i media…

– Og de skal liksom få plass!? Dem skal vi sette oss ned og forstå, men gud forby at de skal sette seg ned og forstå meg. Det er utrolig! Det er en farlig retorikk. At det er de som hater meg som blir humaniserte, mens sånne som meg blir satt i en dehumaniserings-prosess. Som om du og jeg ikke blir rammet av det samme som dem? Som om vi ikke er en del av prekariatet!? Som om vi ikke er en del av en generasjon som er fucked up av nyliberalismen? Vi sitter da i samme drit? Men jeg er likevel i full stand til å reflektere over at det ikke er flyktningenes skyld for det.

Hun avslutter:

– Ærlig talt så undrer det meg hvorfor det ikke er flere venstreorienterte som sier: “Vi er nødt til å forstå feministene. Vi er nødt til å forstå anti-rasistene. Vi er nødt til å forstå hva det er de vil”. Det er det aldri noen som sier. Så jeg kan ikke forstå hvorfor jeg skal ha empati med disse menneskene. Det er helt utrolig at de får så mye plass. At en så liten del av befolkningen får stille en diagnose som alle andre liksom skal følge. Klassekamp uten identitetspolitikk blir en klassekamp for kun hvite menn.