– Det finnes ikke én elite

«Vi er begge eliten, Vedum!» lyder det i et debattinnlegg underskrevet forskningsminister Iselin Nybø i VG 6. februar. Hun reagerer på det hun kaller et «fordummende svarteperspill» fra Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum, etter at han beskrev Solberg-regjeringen som «et levende symbol på den sentraliserende elitepolitikken de fører».

Innlegget går inn i det som etter hvert har blitt en ganske fyldig debatt om eliters rolle i politikk og samfunn. Også Klassekampens dekning av en ny bok fra forsker Trygve Guldbrandsen har vært sentral. Som en oppfølging av Maktutredningen fra 2003 viser Gulbrandsen at personer i lederposisjoner i Norge systematisk har litt andre politiske meninger enn resten av befolkningen.

Vi møter Shamus Khan på Blindern i Oslo. Han er leder for sosiologisk institutt på Columbia University i New York, og har skrevet en rekke bøker og artikler om eliter og ulikhet, i tillegg til spalter i Time og Washington Post. Kanskje mest kjent er boken Privilege fra 2010, en studie av eliteskolen St. Paul’s på østkysten av USA. Khan er i Norge for å holde hovedforelesningen på vinterseminaret til Norsk sosiologforening.

Det er vanligvis ulike grupper, eliter, som til sammen utgjør det vi kaller eliten.

– Det er ikke er ikke så meningsfullt å snakke om eliten i entall. Det er vanligvis ulike grupper, eliter, som til sammen utgjør det vi kaller eliten. Jeg bruker å definere elitene som de som har enormt disproporsjonal kontroll over eller tilgang på ressurser.

Khan peker på at disse ressursene kan komme i ulike former.

– Hvis du har et enormt sosialt nettverk kan det gi deg muligheter langt utover hva vanlige folk har. Det samme kan man si om symbolske ressurser. Jeg som jobber på Columbia University, et Ivy League-universitet, har i kraft av det en viss symbolsk makt.

I USA styrer pengemakt hele butikken.

Ulike eliter vil basere sin makt på ulike slags ressurser. Hvilke typer ressurser som har mest å si vil variere mellom samfunn, men ofte vil det gå an å bytte inn én type ressurs i en annen type ressurs. Khan sammenligner det med hvordan valuta fungerer, og at det er en «vekslingskurs» som er forskjellig fra samfunn til samfunn.

– I USA styrer pengemakt hele butikken. Ta New York-filharmonien som eksempel. Det er en av de viktigste kulturinstitusjonene i USA. Styret består av personer som gir millioner av dollar til filharmonien. Penger gir deg makt over kulturen. Det samme ville ikke være tilfellet i Norge, hvor mange av kulturinstitusjonene er offentlige.

Det er også viktig å stille spørsmål om i hvilken grad ulike eliter spiller «på samme lag». De politiske og økonomiske elitene spiller ofte på lag med hverandre, mener Khan, men det er ikke nødvendigvis sånn at den økonomiske eliten alltid har «the upper hand», selv om det er tilfellet i USA.

– Tenk bare på samfunn med adel. Adelstitler gav deg status, som igjen gav deg penger. Eller tenk på Venezuela for tiden – Maduro har klart å hente ut store økonomiske ressurser ved hjelp av sin politiske makt. Det er ikke den økonomiske eliten som dominerer i Venezuela. Vi kunne sagt det samme om Russland og noe lignende om Kina. Ser man på tvers av land så er ikke den økonomiske eliten alltid i førersetet. Ofte er tvert imot politisk makt veien til økonomisk makt. Diktatorer som Mubarak og Gaddafi er andre gode eksempler.

Globale eliter

I Khans forståelse av eliter er det ikke bare et spørsmål om hvor mye tilgang til eller kontroll over ressurser elitene har. Ulikhet vil alltid finnes. Men er ulikheten legitim? En måte konsentrasjon av ressurser – for eksempel politiske – kan være legitime, er hvis denne konsentrasjonen spiller en nødvendig rolle for et velfungerende samfunn.

I et intervju i Agenda Magasin 18. januar peker tidligere Ap-statsråd Gudmund Hernes på at mange av de store politiske spørsmålene krever internasjonale løsninger. Samtidig er det gryende motstand mot globalisering og globale eliter. Hvordan kan man løse de internasjonale utfordringene uten at det blir snakk om, for å bruke Khans ord, «enormt disproporsjonal tilgang på eller kontroll over ressurser»?

Globale politiske aktører må være representanter for steder og fellesskap med et visst sett av interesser.

– Politiske aktører kan være eliter, eller de kan være representanter. Det er en motsetning mellom disse to. Politiske eliter har makt bare i kraft av at de har en tittel. Politiske representanter, derimot, har en forpliktelse til det fellesskapet som valgte dem. Makten de har er basert på en politisk prosess. Globale politiske aktører må være representanter for steder og fellesskap med et visst sett av interesser. Dette er ikke alltid så lett, for slike fellesskap har ikke alltid samme interesser internt.

En snever egeninteresse kan dessuten komme i konflikt med de internasjonale interessene man har som fellesskap, peker Khan på. For eksempel når det kommer til de menneskeskapte klimaendringene, hvor en oljenasjon som Norge får en komplisert posisjon.

Eliters verdenssyn

En av Khans artikler handler om noe han kaller «the counter-cyclical character of the elite». En rekke internasjonale forskningsartikler har nemlig kommet til samme konklusjon som Trygve Gulbrandsens mye omtalte funn: Eliter er ofte litt mindre positiv til økonomisk omfordeling enn resten av befolkningen. Khan mener man ikke trenger å se på eliten som ondskapsfull eller manipulerende for å forklare dette.

– Eliter lider av availability bias, som de fleste av oss. Det er et akademisk begrep, men betyr egentlig noe ganske enkelt: Vi bruker å generalisere ut fra den informasjonen som er tilgjengelig, og fra hva vi ser rundt oss.

Økonomien er ikke en enhetlig størrelse, hvor alle får det bedre hvis én får det bedre.

– Vi er ikke alle i samme båt. Økonomien er ikke en enhetlig størrelse, hvor alle får det bedre hvis én får det bedre. Penger strømmer ikke rundt som vann. De er heller som steinblokker. Vanskelig å flytte, vanskelig å dele og er ofte konsentrert på visse steder. Å flytte dem krever masse energi.

Khan beskriver den økonomiske utviklingen i USA siden krigen, hvor elitene og det har sett ganske forskjellig ut for elitene og den gjennomsnittlige amerikaner. De siste årene har det vært enorm lønnsvekst i den økonomiske eliten, og dessuten har det blitt høyere mobilitet inn i eliten. For den gjennomsnittlige amerikaner har lønningene stått på stedet hvil siden 1975. På 60-tallet var det motsatt. Marginalskatten på de med høyest inntekt var over 90 %, og mobiliteten inn i det rikeste sjiktet var lav. I middelklassen var derimot lønnsveksten høy, og mobiliteten var høy. I tilfellet USA har altså middelklasse-amerikaneren og de rikeste, rent empirisk, opplevd vekst og høy mobilitet på forskjellige tidspunkt. De rikeste i dag, middelklassen på 60-tallet.

Khan mener dette illustrerer hvordan forskjeller i politisk verdenssyn kan oppstå, og hvordan eliten kan bli “motstrøms” – counter-cyclical.

– Hvis eliter lever i en annen økonomisk virkelighet enn resten av oss, og særlig hvis de lever sosialt isolert, hvis de ikke møter folk som er forskjellige fra dem selv, hvis de bor i segregerte nabolag, hvis barna går på andre skoler – da vil de dra konklusjoner om samfunnet som er forskjellig fra hva andre grupper i samfunnet opplever. Det eneste som trengs for at dette skal skje er at de er som mennesker flest, og drar konklusjoner fra hva de ser rundt seg.

Hør også Shamus Khan snakke om sosial mobilitet og meritokrati i podcasten: