– I framtida kommer ikke regnet til å være koselig duskregn

Kristin Halvorsen (58). I dag direktør ved CICERO Senter for klimaforskning. Leder av Bioteknologirådet. Tidligere SV-leder og finansminister.

Kristin Halvorsen (KH): Jeg kan bekymre meg for ganske mange ting, men samtidig så er jeg optimistisk. Mange før oss har klart å løse enormt store utfordringer, så jeg har tro på at vi kan klare det denne gangen også.

En av de største utfordringene jeg ser er selvsagt på klimaområdet. Klimaendringene er store og de pågår nå. Hvis vi ikke klarer å redusere utslippene våre kommer de til å føre til ekstremhendelser og endringer i livsgrunnlaget vårt som vi ikke overskuer. Veldig mange har fått en vekker gjennom sommeren. Det er fantastisk å ha nydelig vær, men når den ene uka gikk etter den andre uten regn, så blir man bekymret. Først kanskje for brannfare. Så ser man effektene for produksjon av mat.

Jeg er mye rundt og holder foredrag om klimaendringer og hva vi skal gjøre og hva vi kan forvente, og jeg ser at det er en økende bevissthet rundt disse spørsmålene. Særlig etter Paris-avtalen. Mange som ikke brydde seg om klima før har blitt klar over at dette er et område de må sette seg inn i. Ikke nødvendigvis fordi de er så idealistiske, men fordi de ser at det å drive business og det å ta ansvar for framtida er to sider av samme sak. Vi ser at investorer og finanssektoren nå er mer opptatt av å forstå hvordan klimaendringer fører til økt risiko for investeringer. Hvordan vil for eksempel ekstrem nedbør føre til skader som har store kostnader både for bedrifter, forsikringsselskaper og i neste omgang bety økte forsikringspremier.

Ofte tenker man at det tryggeste å fortsette som nå. Men når det gjelder klima er faktisk det minst trygge og mest kostbare å fortsette som nå.

Det kommer til å bli våtere i Norge og regnet i framtida kommer ikke til å komme ned som koselig duskregn. Det kommer til å styrte ned med fulle kjellere og enorme skader som konsekvens. Erkjennelsen av at klimaendringene pågår nå og at de har en pris er viktig. Ofte tenker man at det tryggeste å fortsette som nå. Men når det gjelder klima er faktisk det minst trygge og mest kostbare å fortsette som nå.

Det andre jeg vil peke på er de økende forskjellene. Alle mennesker har lik verdi og burde få lik mulighet til å utvikle potensialet sitt. Det er helt grunnleggende, og det er det respekt og menneskeverd er tufta på. Derfor er det en stor utfordring å snu en utvikling som fører til økte forskjeller og gjennomføre en politikk for mer rettferdig fordeling.

Hannah Gitmark (HG): Hva skal til for å skape endring?

KH: Det går an å reise rundt som en dommedagsprofet og spre pessimisme, men det vil jeg ikke. En viktig del av løsningen er både å fortelle om alvoret og å få folk med seg. Det er viktig å invitere folk til å være med på en omfattende omstilling som også vil føre til bedre liv. Hvis du føler du er med på en større bevegelse, der mange mennesker og land er med, skaper det større oppslutning.

Det er gjennomført et interessant forskningsprosjekt som ser på oppslutningen om klimapolitikk både blant folk flest og eliter i USA og Kina. Både vanlige kinesere og vanlige amerikanerne undervurderte hverandre. Når de fikk vite om hva de andre faktisk var villige til, økte begge parter egne ambisjoner. Kommunikasjonen er med andre ord av avgjørende betydning.

Få jenter i dag ville akseptert å bo i Norge for 50 år siden, med de begrensningene som det ga.

For de som er pessimistiske kan det hjelpe å se bakover. Tenk bare tilbake på hvor store endringer som har skjedd i det norske samfunnet. Det nærmeste vi har vært revolusjon i Norge har for eksempel vært kvinnens stilling, og synet på homofile og lesbiske. Her har holdningene våre endret seg veldig mye i løpet av ganske kort tid. I etterkrigstida stod det stjerner ved de vanskeligste mattestykkene. De stjernene betydde at jenter ikke trengte bry de søte små hodene sine med dem. De skulle bare holde på med husholdningsregnskap. Nå er jenter i flertall nesten i alle fag og nesten i alle doktorgradsstudier.

Det er veldig lett å glemme hvor fort det har gått og hvor annerledes man tenker i dag. Få jenter i dag ville akseptert å bo i Norge for 50 år siden, med de begrensningene som det ga. Og det samme med homofiles rettigheter. Homofili var forbudt i Norge frem til 1972. Nå kan man gifte seg i kirken. Vi kommer til å tenke annerledes også rundt klima- og miljøspørsmål, rundt forbruk og hva som er det gode liv i framtiden, for eksempel rundt ressursbruk.

Vi trenger ikke å kjøre forbruket til himmels for å leve gode liv

Det betyr ikke at endringer trenger å innebære en sti av forsakelser. Et eksempel er vårt enorme forbruk av tekniske duppedingser. Veldig mange av dem står ubrukt mesteparten av tida. Biler står stille 95 prosent av tida, selv om man bor i grisgrendte strøk og trenger bil. Ideen om at vi absolutt må eie en bil kan bli forandret. Det er veldig dyrt å ha bil, og det er jo tjenesten og fleksibiliteten knyttet til det å eie en bil som er det viktigste. Vi trenger ikke å kjøre forbruket til himmels for å leve gode liv. Se på hvordan vi bor. Besteforeldrene mine hadde et hus på 100 m². Foreldrene mine har et på 200. Lykken for meg er jo ikke 400! Jeg og min mann har det veldig fint på 100 m². Jeg trenger ikke vaske mer enn det. Jeg forsaker ikke 300 m². Jeg velger 100 m² fordi det gir et godt liv.

HG: Hvordan skal vi løse denne oppgaven?

KH: Jeg er optimistisk når det gjelder hvilke teknologiske og politiske løsninger som finnes. Vi må løse det. Vi kan løse det. Og vi vet hva vi skal gjøre for å løse det. Men det haster. Jo lenger vi venter, jo større blir omstillingen.

Det er svært viktig at Paris-avtalen kom på plass med høye ambisjoner. Nå er få i tvil om hvilken retning vi skal gå i.

Det er selvsagt deprimerende at USA velger en president som er klimafornekter og ikke har noen perspektiver utover oppslutning fra sin egne velgere. Det betyr ikke at alt er tapt. Vi ser at dagens situasjon har gitt større rom for andre internasjonale aktører – for eksempel Kina. Dessuten er det mange amerikanske delstater som gjennomfører viktig klimapolitikk. Det er svært viktig at Paris-avtalen kom på plass med høye ambisjoner. Nå er få i tvil om hvilken retning vi skal gå i. Nå dreier det seg mer om hvor raskt det skal gå og alle må stille seg spørsmålet om hvordan de selv skal håndtere en omfattende klimaomstilling.

Det er nå bare rundt ti prosent av det norske folk som ikke tror klimaendringer er menneskeskapte. Den diskusjonen er over. Nå dreier diskusjonen seg om hvordan vi skal omstille oss. Den går i alle kommuner og de fleste bedrifter og selvsagt på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Mange tror at først får man til en holdningsendring og så endrer folks handlinger seg. Men ofte er det omvendt: handling skaper holdninger. Røykeloven er jo det eksempelet som brukes mest. Da den ble vedtatt i Stortinget gikk jeg i stor ring rundt nabopuben på hjørnet der jeg bor, og tenkte «jeg tror ikke jeg overlever å gå rundt her». Folk var sinte. Men det gikk veldig fort over. Og holdningene til røyk endret seg, også langt utover det forbudet gjaldt. For eksempel er det i dag helt spinnvilt å tenke på at noen satt i bilen og røyka som en svamp med tre unger i baksetet.

Vi ser det samme når det gjelder å begrense privatbilisme i sentrum. Vi har jo sett det allerede. Fram til 1962 var det biltrafikk gjennom Folketeaterpassasjen. Ingen ville funnet på i dag å si at det er en god idé å åpne for biltrafikk der. I 1990 hadde vi et stort veikryss mellom Oslo Rådhus og Oslofjorden. Ingen savner det.

Handling skaper holdninger. Røykeloven er et eksempel på det

Men noen politikere må tørre å gå foran, og ha et så langsiktig perspektiv at man tåler å vente på å se resultatene. Det er selvsagt krevende når man er på valg hvert fjerde år, og når veldig mye av den politiske journalistikken går ut på å be om kommentarer til forrige meningsmåling. Samtidig har jo selvsagt politikerne i dag en helt annen mulighet enn tidligere til å kommunisere direkte med velgerne. Der ligger det en kjempemulighet. Og ser vi på klimasaken ser vi også at det kanskje ikke er så farlig å prøve. Vi har sett undersøkelser der politikerne er spurt om hvor opptatt de tror egne velgere er av miljøspørsmål. Alle, bortsett fra SV, undervurderte sine egne velgere.

Vi som driver med forskning og formidling av vitenskap har også et viktig ansvar for å berede det politiske handlingsrommet. Det er mange ting det er vanskeligere for politikere å si enn for forskere som ikke er på valg. Jeg går nå rundt til alle og sier at strømmen er for billig. Da blir det enklere for politikerne etterpå å si at vi må spare mer på den vi har.

HG: Hvem skal løse disse utfordringene du trekker frem?

KH: Vi trenger helt klart mer politisk styring. Vi trenger sterke nasjonale klimabudsjetter. Vi trenger sterk fordelingspolitikk. I dag utfordres vi av at kapital lett og fort kan flytte seg over landegrenser. Arbeidsfolk kan ikke like lett følge etter. Det krever at vi jobber for å finne gode måter å sørge for et rettferdig skattesystem og rettferdig fordeling.

Det er høy oppslutning om et fornuftig skattenivå i Norge, fordi vi får så mye igjen.

Det er høy oppslutning om et fornuftig skattenivå i Norge, fordi vi får så mye igjen. Når jeg treffer amerikanere er de svært ofte opptatt av skattenivået vårt. Og jeg ender nesten alltid opp med å gjøre den samme øvelsen: Sette opp et regnestykke der vi ser på hva de betaler og hva vi betaler og hva vi får igjen. De kommer alltid i minus. Og dessuten: I USA er helsebudsjettene dobbelt så store, og når ut til langt færre og har dårligere kvalitet. I Norge har vi et godt og bredt tilbud med høy kvalitet. Det må vi klare i framtida også, hvis ikke rakner det.

Vi trenger offentlige tjenester som er så gode at også de med god råd vil bruke dem. Det offentlige skolesystemet må ikke bli et b-tilbud. Det må heller ikke det offentlige helsesystemet bli. Dette krever også styring. Det krever prioritering. Og det krever at man igjen og igjen viser sammenhengene mellom hva man bidrar med inn og hva man får tilbake. Det sies altfor lite. Vi burde høre noen regjeringsmedlemmer si det hver eneste dag.

Skal vi få samfunn der politikerne tør å gå foran og tørre å ta den nødvendige styringen som skal til for å få oss framover, er vi avhengige av at folk har tillit til dem. Det er en stor utfordring i dag, både når det gjelder i nasjoner og når det gjelder internasjonalt og overnasjonalt samarbeid. Politikere og institusjoner glemmer at de er avhengige av denne tilliten. Mange mennesker opplever at de ikke er representert, at de glemmes, neglisjeres og at de ikke har makt. Og da mister man oppslutning og aksept blant vanlige folk. Det må være en vesentlig del av forklaringen på at så mange institusjoner mister legitimitet. EU er for eksempel en god idé. Og historien om EU kunne sett annerledes ut i dag om man hadde konsentrert seg om å styre i stort og ikke i smått, og dersom vi ikke hadde hatt nasjonale politikere som skyldte på EU for det de kom til kort for selv.

Hvis man er folkevalgt eller i en regjering så har man en plikt til å forstå hvordan folk har det og til å vite hva slags håp og drømmer de har

Mange som vil styre virker å ha glemt forankringen. Jordingen. Jeg synes det er mange tegn til at eliter fjerner seg fra vanlige velgere og lever i sine egne bobler. Men hvis man er folkevalgt eller i en regjering så har man en plikt til å forstå hvordan folk har det og til å vite hva slags håp og drømmer de har. Til å snakke et språk som gjør at folk kjenner seg igjen og føre en politikk som er inkluderende og ikke sprer hat og frykt mellom grupper.