Glem økonomisk usikkerhet. Det handler om kvinner

– Enten det gjelder Brexit, Nasjonal Front eller Trump, er det den samme historien som blir fortalt: Velgerne er globaliseringens tapere. Lønningene er blitt redusert og barnas framtidsutsikter er ikke like gode som de var for tjue år siden. I tillegg til å være økonomiske tapere, er de også kulturelle tapere – de opplever at deres kultur ikke anerkjennes. Denne klassiske historien er ikke feil, men den er ufullstendig, sier Catherine Fieschi. Hun jobber i den britiske tankesmien Counterpoint og gjestet nylig Oslo for å snakke om høyrepopulismens utvikling.

– Det første som ikke stemmer med denne historien, er at en god del av velgerne gjør det rimelig bra økonomisk. Det andre er at det blir fremstilt som om populismens vekst kan spores tilbake til finanskrisen i 2008 og migrasjonskrisen de siste årene. Men en del av disse partiene har vært med oss mye lenger enn det. Høyrepopulisme er ikke et nytt fenomen, og vi må være varsomme med å se på det som noe nytt, for da kan vi tro at det kommer til å gå tilbake til «normalen» når de krisene er over. Men det kommer ikke til å gå over, sier hun.

En representant fra Klu Klux Klan ville aldri blitt intervjuet på CNN.

Fieschi mener folks forventninger til politikk har endret seg fundamentalt de siste årene.

– Folk er mye mer utålmodige. Globalisering og den digitale revolusjonen har skapt en følelse av at tradisjonell politikk er for treg og møysommelig. Den er ikke direkte nok. De politiske institusjonene har ikke holdt følge. Vi forventer fortsatt at folk skal stemme på den måten de alltid har stemt på, og vi forventer at de skal være fornøyd med måten de er representert på, samtidig som alt annet i livene deres har forandret seg.

– Er det først og fremst et høyere tempo som er årsaken til disse forandringene?

– Det handler ikke bare om tempo. Folk har tilgang på mer informasjon, både av god og dårlig kvalitet. De har direkte tilgang på flere folk, også folk som er langt borte. De har tilsynelatende uendelige valgmuligheter. Politikk tilbyr ingenting av dette, spesielt ikke representative demokratier. De som tilsynelatende tilbyr noe nytt, er populistpartier, som tilbyr enkle binære valg og raske løsninger.

– Du har tidligere skrevet at demokrati fortsatt har en sterk posisjon, men at representativt demokrati i mindre grad har det. Det må du utdype, og hva er alternativet?

– Enkelte argumenter for direkte demokrati og flere folkeavstemninger, men dette er en fattig form for demokrati, og viser bare majoritetens vilje. Det inkluderer ikke nyanser, som i Brexit-avstemningen, hvor 52 prosent av befolkningen knuste de resterende 48. På mange måter var ikke Brexit udemokratisk i det hele tatt, men det kan samtidig sies å ha et ganske udemokratisk utfall. Representativt demokrati krever at man bygger argumenter, nyanserer og inngår kompromisser. Du taper noen kamper og vinner andre. Representativt demokrati innebærer prosesser som tar tid. Du må bygge tillit hos folk, og beholde den gjennom lange, komplekse prosesser. Mens politikken fortsatt er kompleks og langsom, er alt annet i livene våre enklere og raskere enn før.

 

«Alt right» som markedsføring

Sammen på scenen med Fieschi i Universitetets Aula, var også Alice Marwick, førsteamanuensis i medievitenskap ved University of North Carolina i Chapel Hill. Hun har forsket på hvordan ideer fra det ekstreme høyre finner veien inn i tradisjonelle medier.

– Vi begynte å følge med på ytterliggående nettsider, som blant annet fremmer hvit makt, antifeminisme, antisemittisme, anti-islam og andre fremmedfiendtlige miljøer. Mange i disse miljøene er menn i begynnelsen av tjueårene. De vet hvordan internett og sosiale medier fungerer. I mange tilfeller beveger ideer og nyheter seg fra sosiale medier, via hyperpartiske medier som ikke følger etablert presseetikk, før det gjerne plukkes opp av Fox News. Da kommer andre tradisjonelle medier i en skvis. De blir kritisert hvis de bidrar til å spre disse suspekte sakene, selv med en kritisk vinkling, og de blir kritisert for å holde tilbake informasjon hvis de ikke nevner det i det hele tatt.

De ser på feminister som motstandere av menn.

– Hvordan jobber online-miljøene på ytre høyre fløy?

– De samarbeider mye internasjonalt. Det fins mange forumer hvor folk samarbeider om å jobbe frem kampanjer. De lager kanskje hundre «memer», for så å se hvilke som får mest oppmerksomhet og spres lettest. De jobber på samme måte som reklamebyråer.

– Er ytre høyre alene om å klare å ha innflytelse på tradisjonelle medier på denne måten?

– Venstresiden driver med tilsvarende kampanjer til en viss grad, men det er noen vesentlige forskjeller. Venstresiden prøver ofte å få mer spalteplass til sine viktige saker. Et eksempel er Black Lives Matter-bevegelsen. Deres mål er å få mer medieoppmerksomhet rundt at svarte blir drept og utsatt for vold fra politiet. Det er ikke en konspirasjon, det var faktiske hendelser. Ytre høyre har opprettet en rekke nettsteder som fremmer tanken om at de taper en kulturell krig, og de tror at deres meninger blir ignorert. De føler seg under angrep fra tradisjonelle medier. Denne følelsen av å være under angrep, er motiverende.

– Hva tenker du om begrepet «alt-right»?

– Det er en samlebetegnelse på folk med tradisjonelle sexistiske og rasistiske synspunkter. Men nå fremstilles det som noe nytt og interessant, som det er verdt å skrive om. En representant fra Klu Klux Klan ville aldri blitt intervjuet på CNN, men ledere fra alt-right-bevegelsen blir intervjuet der.

– Du har sett på hvordan mer utbredte temaer, som anti-feminisme og motstand mot islam, fungerer som «gateway drugs» til mer ekstreme holdninger som nazisme og hvit makt-tankegang. Hvordan fungerer dette?

 – Den store majoriteten i disse gruppene er unge menn. Anti-feminisme er et utbredt synspunkt blant dem. Mange av disse mennene har først og fremst et hypermaskulint mannlig ideal skapt gjennom actionfilmer og dataspill, som de føler at de ikke lever opp til. De ser på feminister som motstandere av menn. Feminismen har fått en oppsving i USA de siste årene og det forklarer nok delvis den økte anti-feministiske strømningen. Deler av anti-feministbevegelsen tror at feminister styrer mediene, og at sannheten om undertrykking av menn blir holdt hemmelig for dem. Hvis man først tror at mediene lyver om én ting, er det kort vei til å tro at de lyver om alt mulig annet også. Antifeminisme er veien inn for mange som ender opp med ekstreme meninger, sier Marwick.

Jeg tror man er redd for å sette kvinner i bås som ofre.

Fieschi: – Jo mer jeg jobber med dette, jo mer ser jeg hvor mye at dette som er et tilbakeslag mot feminisme. Vi i Counterpoint har gjort undersøkelser i Finland og Sverige, og vi ser at også i land med flere tiår med progressiv likestillingspolitikk, går dette igjen. Mange menn i Finland snakket om at kvinner tok jobbene deres, og at de mislikte at kvinner nå lettere kunne ta ut skilsmisse siden de er økonomisk selvstendige. Jo større fremgang det er på likestillingsfronten, jo større rekrutteringspotensial kommer det til å være for ytre høyre.

Marwick: – Jeg har snakket om anti-feminisme i alle intervjuene jeg har gjort de siste tolv månedene, men det blir kuttet tre av fire ganger. Folk vil ikke snakke om kjønn. De vil at det skal handle om økonomisk usikkerhet, men egentlig handler det om kvinner. Mange av mennene på ytre høyre har kvesset tennene på anti-feministiske sider, og mange av teknikkene deres stammer derfra. Undersøkelser viser hvordan kvinnelige politikere og journalister blir gjort til skyteskive på nettet. Det er helt uverdig. Det skjer over hele verden, men blir avskrevet som om det er et par råtne epler i kurven. Vi overser at det er strukturelt. Vi overser også hvilken innvirkning dette har på kvinners deltagelse i mange deler av den offentlige sfæren.

Fieschi: – Jeg tror at det også handler om at den progressive siden ikke vet hvordan vi skal håndtere dette. Vi snakker ikke om at kvinner trenger ekstra beskyttelse. Jeg tror man er redd for å sette kvinner i bås som ofre. Det er et minefelt. Vi på den progressive siden vet ikke helt hvordan vi skal snakke om dette på en systematisk måte hvor vi både anerkjenner at det har skjedd fremskritt, og samtidig anerkjenner at anti-feminismen har ofre, uten å forvandle alle kvinner til ofre.

Men jeg tror at partiene, slik vi kjenner dem, trenger å endre seg fundamentalt.

Marwick: – I mange av nettmiljøene er det fullt av unge menn som er frustrerte og sinte på jenter fordi de ikke får seg kjærester. Samtidig fins det er helt miljø som er til for å hjelpe unge menn med å finne seg kjærester, såkalte «seduction communities». Jeg har brukt mye tid på å lese på disse sidene, og noen av dem tror at kvinner ikke kan ha egne standpunkter, og enkelte tror at kvinner ikke har følelser på samme måte som menn har det. Det er galskap. De får ikke den oppmerksomheten fra kvinner som de vil ha. Og grunnen til at de ikke får kvinners oppmerksomhet, er fordi feminismen har gjort kvinner for kresne og for krevende. De mimrer tilbake til en tid som ikke fantes.

– Enkel løsninger i en stadig mer kompleks verden

– Hva skiller høyrepopulistiske partier fra andre politiske partier? Kan de ikke ses på som et tilskudd til partimangfoldet man må anerkjenne i demokratier?

Fieschi: – Populistene reduserer politikk til en konflikt mellom «det virkelige folket» og en elite som består av mediene, eksperter, høyt utdannede, politikkutviklere, politikere og bankfolk. Populistenes politikk er deres umiddelbare reaksjon på hva de vil og ikke vil, og baseres på «sunn fornuft». Jeg tror at det er en type politikk som er for enkel og utilstrekkelig i en verden hvor vi i større og større grad er avhengig av hverandre på tvers av grenser, og som i økende grad er mangfoldig. Vi trenger mer nyanser og mer oppmerksomhet rettet mot vår gjensidig avhengighet av hverandre. Populistenes politikk handler om ekskludering. Tenk på Brexit, og slagordet «Taking back control». Vi er i en verden hvor vi trenger å håndtere at vi har mindre kontroll over en del ting.

– Fascisme og fremmedfiendtlige partier har vokst frem tidligere, men dere peker begge på aspekter som gjør høyrepopulismen og ytre høyre mer truende i dag enn tidligere.

Marwick: – I USA har vi sammenlignet materialet som Klu Klux Klan og andre Hvit makt-bevegelser produserte for 50 og 60 år siden, med dagens høyreekstreme. Mye av materialet er bokstavelig talt det samme. Tidligere måtte denne typen ekstreme grupper lage løpesedler med sine sprø ideer, og sirkulasjonen av dem var begrenset. Nå har de samme gruppene tilgang på medier som potensielt gjør at de kan nå ut like bredt som massemediene. De kan nå ut til mange som aldri ville oppsøkt deres obskure nettside. Folk kan spre budskapet om å bygge en mur mot Mexico, uten at de trenger å bli med eller assosieres med KKK.

I Storbritannia er det som to stammer som ikke snakker med hverandre.

Fieschi: – Vi kaller høyrepopulismens velgere for de «nølende radikale». Det er folk som ikke ville sett på seg selv som verken radikale eller som ekstremister. De ser på seg selv som helt ordinære og vil aldri bevege seg i nærheten av denne typen ekstreme sider. Men det skjer en «trickle down»-effekt fra de ekstreme sidene. Populistene kan drive med det vi kaller “dog whistle”-politikk. Det betyr at populistene kan fremme tilsynelatende allment aksepterte holdninger, men de som er innforstått, hører det egentlige budskapet. Et eksempel kan være at man sier «jeg forsvarer bare vestlige verdier», men innvidde vil forstå at man er imot islam. En annen ting som også er annerledes nå, er den fullstendige krisen på venstresiden. I Tyskland og Nederland er sosialdemokratiene nesten visket ut, og i Frankrike er sosialistpartiet så godt som utradert. Dette setter spørsmålstegn ved hele det politiske landskapet i disse landene. I tillegg tvinger høyrepopulistene den etablerte høyresiden ytterligere til høyre. Partisystemet smuldrer opp. Resultatet er at mange som tidligere aldri ville vurdert å stemme på et populistparti, nå stemmer på dem. I det franske valget så vi at de stedene Nasjonal Front økte, var steder hvor venstresiden tradisjonelt har stått sterkt.

– Hvem sin oppgave er det å motarbeide populismen? Er det først og fremst de andre politiske partiene?

Fieschi: – Jeg er ikke en av dem som mener at vi bør kvitte oss med partier. Men jeg tror at partiene, slik vi kjenner dem, trenger å endre seg fundamentalt. Man kunne tenkt seg at fagbevegelsen kunne spille en rolle, men i Tyskland og Frankrike har de begynt å smuldre opp, og i Storbritannia og USA er de helt irrelevante. Tidligere var fagbevegelsen et sted hvor folk ble sosialisert inn i politikken. Hvor skal folk lære om politikk nå? Det kan ikke bare være gjennom Twitter. Noe annet må dukke opp.

Marwick: – I USA legges nå skylden på Facebook, Twitter og Google. De får skylden for russisk innblanding i valget, de får skylden for «fake news» og for Trump. Det er lett å skylde på dem, fordi de er enorme selskaper med mye makt, drevet av unge rike høyt utdannede folk. Men jeg tror at de kan gjennomføre alle reformer som er blitt foreslått og det ville fortsatt ikke hatt de effektene man ønsker. Det har vært mye «no platforming» av grupper på  ytre høyre, de har blitt kastet ut av en rekke plattformer, men de finner alltid et annet sted å være. Det andre er at disse ideene ikke er så i strid med amerikanske ideer som mange liker å tro. Det har alltid vært rasistiske og antifeministiske strømninger i USA. Jeg klarer heller ikke se hvordan amerikanske politiske partier skal gjøre noe med dette. Det republikanske partiet kommer ikke til å gjøre noe, fordi høyrepopulismen gagner dem. Det demokratiske partiet gjør sitt beste for å ri av stormen. Jeg tror løsningen må komme fra grasrota. Men dette er strukturelle problemer og det kommer ikke til å løse seg over natten. Det er en perfekt storm. Det har ingen enkel løsning.

Fieschi er heller ikke særlig optimistisk med tanke på fremtiden:

– Det vi ser nå, er at de er mye større svingninger i pendelen. Tenk på håpet som regjerte etter at Obama ble valgt første gangen, og se hvilke orangutanger som sitter ved makten nå. I Storbritannia er det som to stammer som ikke snakker med hverandre. Vi har 48 prosent som hater 52 prosent, og de hater dem tilbake. De leser ikke de samme avisene og ser ikke på de samme tv-kanalene. Hvis ikke vi klarer å bygge noen broer over denne avgrunnen, kommer pendelen bare til å svinge enda hardere, mener Fieschi.