Hvem bestemmer reglene i «uroens tidsalder»?

I denne ukens «Say More» snakker Project Syndicate med Mark Leonard som er leder av European Council on Foreign Relations og forfatter av boken The Age of Unpeace: How Connectivity Causes Conflict.

Project Syndicate: I desember kom du med følgende prediksjon: «de definerende kampene i dette århundret vil dreie seg om hvem som har makt til å sette reglene». Med Russlands invasjon av Ukraina, virker dette som en god prediksjon. Vesten har uforholdsmessig mye makt over institusjonene som ligger til grunn for de tette økonomiske båndene i verden. Dette gjør at de vestlige landene kan «straffe» overtredere. Men kan sanksjonene mot Russland framskynde fallet til den regelbaserte internasjonale ordenen ledet av Vesten?

Vestlige aktører snakket om sine egne selskaper, institusjoner og normer som om de skulle være universelle — nesten som globale kollektive goder.

Mark Leonard: Jeg mener det var rett av Vesten å innføre tøffe sanksjoner mot Russland som svar på invasjonen av Ukraina. Men vi bør likevel bekymre oss for de langsiktige virkningene av disse tiltakene.

Etter den kalde krigens slutt, ble Vestens kapitalistiske institusjoner og systemer åpnet opp for resten av verden, noe som la til rette for globalisering i et omfang vi ikke har vært vitne til siden slutten av 1800-tallet. På toppen av dette kom IKT-revolusjonen samtidig som den gjensidige avhengigheten mellom land og mellom ulike deler av verden nådde nye høyder. I denne svært sammenvevde og sammenknyttede verdenen, oppnår «vinnerne» enorm fortjeneste. Blant disse vinnerne er selskaper som Facebook, Google, Alibaba og Tencent.

Selv om noen ikke-vestlige selskaper har klart seg godt, har Vesten lenge dominert det globale systemet. Vestlige aktører snakket om sine egne selskaper, institusjoner og normer som om de skulle være universelle — nesten som globale kollektive goder. Sanksjonene mot Russland — å stenge russiske banker ute fra det internasjonale betalingssystemet SWIFT, å fjerne russiske medieselskaper fra flere nettplattformer og å begrense Russlands tilgang til den amerikanske dollaren — underminerer dette narrativet. I mange deler av verden blir nå vestlig-ledete institusjoner sett som redskaper for å fremme vestlig makt framfor som kollektive goder. Dette vil få konsekvenser.

Alt dette gjør at Europa har blitt konfrontert med spørsmålet om hva som på kort sikt må gjøres for å redusere avhengigheten av russisk olje og gass.

PS: Sist måned advarte du om at europeiske politikere og byråkrater må håndtere fire sett med spørsmål for å forberede seg på en tidsalder preget av kontinuerlig disrupsjon og uorden — det du kaller «uroens tidsalder» i din siste bok The Age of Unpeace: How Connectivity Causes Conflict. Blant spørsmålene som stilles er hvor NATOs grenser bør gå og om Europa er del av en regional eller global orden. Hvilke type spørsmål er Europa best i stand til å svare på?

ML: Med hendelsene 24. februar 2022, fikk europeere en brå geopolitisk oppvåkning. Da Russland gikk til krig mot Ukraina, innså europeere at vi ikke lever i en tidsalder preget av global fred, understøttet av gjensidig avhengighet og uklare nasjonale grenser. Dette er en tidsalder preget av permanent konflikt, der båndene som binder oss sammen lett kan gjøres om til våpen.

Etter denne erkjennelsen har EU-landene blitt enige om å utstyre Ukraina med dødelige våpen og vurderer nye tiltak for å sikre nærliggende land som Moldova. Den har fått bl.a. Tyskland og Danmark til å forplikte seg til å øke forsvarsbudsjettene til 2 prosent av BNP. Den har motivert Finland og Sverige til å søke om NATO-medlemskap. Og den har fått alle land i Europa til å revurdere hvordan de skal håndtere sine forbindelser med andre land på en måte som gjør at man reduserer faren for utpressing.

Alt dette gjør at Europa har blitt konfrontert med spørsmålet om hva som på kort sikt må gjøres for å redusere avhengigheten av russisk olje og gass. På lang sikt må man også tenke nøye på hva som må gjøres med Europas avhengighet av kinesisk — ja, selv amerikansk — teknologi.

Kina følger også nøye med på de økonomiske tiltakene som iverksettes mot Russland.

PS: Selv om Russlands krig i Ukraina, slik du nylig bemerket, har gitt ny aktualitet til Europa og «Eurasia», er Asia-Stillehavsregionen fortsatt strategisk avgjørende. Sist september kritiserte du Australias sikkerhets- og teknologi-overenskomst med USA og Storbritannia. Du hevdet at den nye AUKUS-gruppen kan gjøre Kina til «strategisk vinner». Forventer du at Kina på lignende vis vil utnytte seg av dagens situasjon og dra fordeler av krigen i Ukraina? Hvordan kan krigen i Ukraina bidra til å endre Asia-Stillehavsregionen?

ML: Kina følger med på krigen i Ukraina med stor interesse. Kinesiske myndigheter håper at konflikten i Øst-Europa vil lede den amerikanske oppmerksomheten bort fra Asia-Stillehavsregionen, ikke ulikt hvordan krigene i Midtøsten endret det amerikanske fokuset i tiåret etter terrorangrepet 11. september 2001. Kinesiske myndigheter håper også at det som har skjedd i Ukraina vil svekke USAs troverdighet som partner for andre land. Dersom Kina får det som de ønsker — at Øst-Europa legger beslag på USAs oppmerksomhet og ressurser og tvilen skulle bre om seg blant USAs partnere i Asia — vil Kina sannsynligvis agere på en måte som utfordrer USAs forpliktelser overfor dets allierte i Asia-Stillehavsregionen.

Kina følger også nøye med på de økonomiske tiltakene som iverksettes mot Russland. Hvis lignende tiltak blir iverksatt som svar på f.eks. en kinesisk invasjon eller annektering av Taiwan, vil Kina være klar til å stå imot.

Jeg har fortsatt dyp respekt for den geopolitiske revolusjonen som har funnet sted i Europa de siste tiårene.

PS: I 2019 advarte du om følgende: «I en tid preget av store maktblokker … framfor å ta tilbake kontrollen, vil Storbritannia havne i en situasjon der landet i stadig større grad er prisgitt beslutningene til Kina, USA, Russland og EU». Er det fordeler eller styrker som Storbritannia, dersom landet skal opptre strategisk og listig, kan bruke eller utvikle for å hevde seg på nytt i denne uroens tidsalder?

ML: Storbritannia har mange egnede redskaper for denne uroens tidsalder. Landets våpen har vært til stor hjelp for Ukraina. Dets etterretnings- og nettforsvarssevner har også vist seg å være svært verdifulle. Og den vedvarende høye globale statusen til finansnæringen i City of London gir Storbritannia makt over — og informasjon om — globale finansielle nettverk.

Men utenfor EU vil Storbritannia — nå på utsiden av EU — ofte være en regel-følger framfor en regel-setter. Det vil si at landet blir tvunget til å velge om det vil følge regler satt av USA, EU og Kina. Det er mulig britene kan dra taktiske fordeler av landets «frigjorte» geopolitiske posisjonering, men prisen for det vil være tap av strategisk kontroll over hvilken vei landet vil gå i årene framover.

Framfor å se EU som en universell kraft som kan inspirere andre rundt om i verden, ser jeg nå unionen som et vakkert og sårbart eksperiment som må beskyttes fra verden.

PS: I din bok Why Europe Will Run the Twenty-First Century fra 2005 tok du til orde for at USAs makt, basert på dets militære styrke, var et for tynt grunnlag til å konkurrere med Europas bredt baserte myke makt. Men i dag virker det som om den harde makten har fått fornyet betydning, og farene knyttet til en sammenvevd verden gjør seg stadig mer gjeldende. Hvordan har hendelser de siste 17 årene endret ditt syn på Europas rolle i den nye, fremvoksende verdensordenen?

ML: Jeg har fortsatt dyp respekt for den geopolitiske revolusjonen som har funnet sted i Europa de siste tiårene. Et kontinent som satt fast i vedvarende kriger har blitt transformert til et fredelig felleskap der sikkerheten er garantert gjennom lov framfor gjennom maktbalanse. Og suksessive bølger av land har blitt hjulpet gjennom sin transformasjon fra diktatur til demokrati. Dette er blant historiens underverk.

Men hendelsene de siste 17 årene har vist hvor sårbart det europeiske politiske eksperimentet er, både med tanke på ekstern aggresjon fra land som Russland og med tanke på indre disrupsjon av populistiske krefter som Ungarns statsminister Viktor Orbán og den franske politikeren Marine Le Pen, som nok en gang kom seg til andre runde av presidentvalget i Frankrike. Framfor å se EU som en universell kraft som kan inspirere andre rundt om i verden, ser jeg nå unionen som et vakkert og sårbart eksperiment som må beskyttes fra verden.

Dersom vi skal forsvare det vi har oppnådd, må vi gjøre endringer i vår økonomiske modell.

PS: Tanken om at vi er på vei inn i en ny tidsalder preget av vedvarende disrupsjon og nye former for konflikt, der selve de faktorene som lenge ble antatt å støtte opp om fred nå brukes som redskaper for å føre krig, er åpenbart dyster. Er det grunn til håp om en mer fredelig framtid? Og hva kan hjelpe oss med å komme dit?

ML: En geopolitisk oppvåkning har funnet sted i mange deler av verden — preget av en ny forståelse for farene ved ukontrollert konnektivitet. Dette har gjort at man i stadig større grad har satt denne konnektiviteten og tiltak for å dempe dens farer på dagsorden. Dette kan vi se av «build back better»-konseptet i USA, den «todelte sirkulasjonsstrategien» i Kina og diskusjonen om «strategisk suverenitet» i EU.

Talen til den tyske forbundskansleren, Olaf Scholz, om et utenrikspolitisk vendepunkt (Zeitenwende) illustrerer ytterligere hvordan europeiske ledere — i dagens virkelighet — blir stadig mer oppmerksomme på sårbarheten ved det vi setter høyest av det vi har oppnådd som europeere. Dersom vi skal forsvare det vi har oppnådd, må vi gjøre endringer i vår økonomiske modell, våre avhengighetsmønstre og vår sikkerhetspolitikk. Disse endringene bør gjøre europeiske borgere i stand til å nyte konnektivitetens fordeler, men samtidig dempe faren for at den sammenvevde verdenen vi lever i skaper splittelser innen våre samfunn og gjør oss sårbare for ekstern aggresjon.

 

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org