Hyperrealistiske portretter

– Må man sanse det fysiske for at det skal være virkelig? spør Hedvig Biong, mens hun tar et siste overblikk over utstillingen før den skal åpnes for publikum.

Hun er kunster, men også på sett og vis kjemiker, og arbeider i en grotte i Spania. Nå er hun en tur tilbake i Norge, for å bidra til en utstilling sammen med Gruppe 11 i Oslo. Mye av hennes lidenskap for arbeidet ligger i det tekniske. Men bildene hun nå stiller ut på Fotogalleriet forteller historier om drømmer og fantasier.

Det er jo kanskje nettop det, at hvis du ønsker et fotografi uten merker, så kan du jo bare ta det digitalt.

El Laboratorio

Biong skulle reise til Spania for å studere i noen måneder. Allerede første uka, på et flamencokurs, møtte hun Pablo Castilla. Nå, tre år senere, driver de sitt eget fotolaboratorium i ei hule i Sacromonte, Granada.

–  Siden vi begge driver med fotografi var det helt logisk at vi skulle starte et fotolaboratorium da vi fikk tilgang på en av disse hulene, forteller Biong.

En dag de gikk tur i området, gikk de forbi en av hulene mens den ble kalket. De kom i kontakt med huseieren, og etter noen måneder med jevnlige besøk, fikk de overtalt henne om at de var et godt valg som leietakere.

– I Granada etter 2008 har det vært økende arbeidsledighet blant unge folk. Dermed har man sett veldig mange initiativ til å starte noe på egenhånd rundt om i byen. Da vi kom til huseieren og sa at vi hadde lyst til å starte et fotolaboratorium, så tror jeg hun syntes det var fint. At det var noe hun kunne tenke seg å ha der. Så lenge vi ikke hadde mange fester da. Det ville hun ikke ha noe av, ler Biong.

Etter kort tid var det tekniske på plass og de første gjestene kunne ønskes velkommen. El Laboratorio var en realitet. I all hovedsak tar kunstnerparet portrettfotografier, med en metode som var mest brukt på 1850-tallet. Laboratoriet tiltrekker seg gjester fra hele verden. De fleste kommer over det ved ren tilfeldighet, mens andre reiser ens ærend for å oppsøke studioet. 

– Jeg tror det er veldig mange som blir overraska, spesielt de som er interessert i fotografi og ikke vet at vi finnes, sier hun. De er ikke alene. Analog fotografering er blitt trendy, kan NRK fortelle, spesielt blant de unge – og trenden er global. 

Teknisk tiltrekking

Biong oppfatter av gjestene at det er selve opplevelsen som gjør El Laboratorio spesielt.

– Opplevelsen er mer enn kun det fysiske objektet. Det å komme inn i hula, og å sitte modell, det er jo spesielt. Og det at det tar litt tid. Man må jo jobbe spesifikt med hver kunde, forteller hun. På grunn av den lange eksponeringstiden, må modellen sitte helt rolig i mellom ti og 20 sekunder. 

Kundene får følge hele prosessen. De får sitte modell, følge arbeidet i mørkerommet, og forlater hula med fotografiene i hånda. Teknikken de oftest bruker er en av de tidligste fotoprosessene, og er det man kjenner som kollodium våtplatefotografi. Biong viser frem et fotografi som er trykket på en aluminiumsplate. Kjemikaliene som brukes gjør fotografiet følsomt for UV-lys, noe som gir portrettene et unikt uttrykk. Blå toner blir lyse, rødlige toner blir mørke. Sølvnitratene som brukes i badet gjør at den lyseste fargen blir sølv. 

– Den enorme detaljrikdommen vi kan oppnå, er fascinerende. Bildene har jo ikke piksler. Noen ganger blir bildene nærmest hyperrealistiske, det er nesten så du ser den faktiske personen i bildet.

Hele prosessen må skje i løpet av 15 minutter, hvis ikke tørker plata inn og kjemien vil ikke lengre fungere. Men Biong forteller at det ofte er de fotografiene med små «blemmer» i teknikken som kundene helst vil ha med seg hjem.

– Det er jo kanskje nettopp det, at hvis du ønsker et fotografi uten merker, så kan du jo bare ta det digitalt, smiler hun.

Vi er alle nomader

El Laboratorio ligger i Sacromonte, en del av Granada som lenge har vært kjent som romfolk-delen av byen – ikke så langt unna Spanias mest berømte og mest besøkte turistattraksjon, Alhambra. Området er et lite mulitikulturelt univers. Likevel tror ikke Biong at stedet står i en særskilt posisjon i forhold til resten av Europa i dag.

– Kulturelt er det mange spennende møter som foregår her, men jeg tror ikke det er noe spesielt for Sacromonte og det stedet vi holder til, jeg tror det er noe som skjer alle steder i Europa. Folk forflytter seg mer og man møtes på tvers av kulturer.

Fotografiet bærer alltid preg av hver eneste lille bevegelse.

Kanskje er det den høye farten i dagens samfunn som gjør den langsomme fototeknikken tiltrekkende. Kanskje er det en form for protest. Men Biong holder likevel fast ved at det i bunn og grunn er en form for nostalgi.

– Jeg tror at i hvert fall hvordan man forholder seg til tid og avstand har forandret seg. Alt er så ekstremt tilgjengelig, og man kan forflytte seg så ekstremt raskt.

Derfor er ikke bare den langsomme prosessen tiltrekkende for Biong og Castilla. Også fotografienes varighet har en stor verdi for dem. Bildene kan vare cirka like lenge som teknikken har eksistert, 150 år, hvis det gjøres riktig.

– Fotografiet bærer alltid preg av hver eneste lille bevegelse, hvert eneste sekund du har brukt eller ikke brukt.

Fra det ene til det neste

Nå har hun trukket seg ut fra hula, og vendt en kort tur tilbake til Norge. Med seg har hun en liten bildeserie basert på samtaler med en sjaman ved navn Dominique. Her fortelles dels en historie om sjamanens virkelighetsbilde – hvor over- og underverdener kan besøkes gjennom trommereiser – og en historie om kunstneren selv. Fototeknikken gjør at historien ikke blir fastsatt i tid.

Utstillinga er en del av en rekke utstillinger gjort av Gruppe 11. Kunstnerkollektivet ble starta av studenter ved fotolinja på Kunsthøyskolen i Bergen i 2011. De har, etter inspirasjon fra det kjente kollektivet gruppe 66, utforsket ulike måter å samarbeide på. Denne gangen har utfordringa vært at hver enkelt kunstner har sin egen kurator, og disse har stått for all kommunikasjon. Kunstnerne selv har ikke visst hva de andre har arbeidet med.

Utstillinga, som heter «Then one thing led to another», er en del av Fotogalleriets utstillingsprogram NORDIC ANTHOLOGY.

Tidligere har Gruppe 11 gjort et kjedebrev-prosjekt, der et stykke kunst ble sendt til et medlem av gruppa, som så skulle fungere som utgangspunkt for et nytt stykke kunst, som så ble sendt videre igjen. «Then one thing led to another» – og nå er ei ny utstilling på plass.

– Man lager alltid kunst som er basert på ens egne, tidligere erfaringer, mener Biong.