– Jeg ville ta historien min tilbake

– Debattene i Norge er så grundige. Jeg lever alltid lenge på dem, sier den franske forfatteren og smiler fra New York gjennom Skype.

Han snakker av erfaring. Den første boka, «Farvel til Eddy Bellegueule», har skapt mer furore her til lands enn noen andre steder. Ufiltrert reflekterer han over egne erfaringer med ekskludering. I det øde, miserable industrisamfunnet i Nord-Frankrike hvor han vokste opp, ble han mobbet og utestengt fordi han var homofil.

Da boka kom på norsk i januar i fjor, ble det raskt ryddet spalteplass i norske medier. Forfatteren selv deltok i debatter på litteraturhusene rundt omkring i landet og Kjersti Horn har satt den opp som teater på flere scener i Oslo. Boka solgte bra allerede da. Så, i vår kom Kjartan Fløgstads bok «Etter i saumane». I et lite avsnitt klandrer han franskmannen for urettferdig sverting av arbeiderklassen. Da steilet Louis’ forsvarere og debattene fosskokte på nytt.

 Da boka kom på norsk i januar i fjor, ble det raskt ryddet spalteplass i norske medier.

– Argumentene på begge sider trengte å lufte seg, sier Louis diplomatisk. Ordskiftet ble riktignok hardt mellom de to forfatterne. De kom aldri kom frem til noen enighet.

– Likevel var det meningsfullt, sier 23-åringen, som mener Fløgstad står for en gammeldags venstre-politikk som ukritisk forsvarer arbeiderklassen uansett hva de gjør.

– Det er lov å være stolt over arbeiderklassen, men det må også være greit å flykte fra den, slik jeg gjorde, presiserer forfatteren.

Louis lanserer «Farvel til Eddy Bellegueule» på engelsk først nå, etter 16 øvrige oversettelser.

 

Rørt av sosiologi

Louis’ litteratur er sterkt påvirket av den store franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930 – 2002). Han var opptatt av å avdekke samfunnsskapte båser og motsetninger som knyttes sammen. Vi tar for gitt at maskulinitet innebærer styrke og intelligens, mens femininitet er fleksibilitet og følelser. Individene ledes til å tro de må leve opp til disse vilkårlige beskrivelsene. Om da det mannlige regnes som bedre (i det minste for menn) enn det kvinnelige, skapes ifølge Bourdieu «symbolsk vold». Det er fritt frem for det mannlige å dominere, og ekskludere det kvinnelige.

Det er fritt frem for det mannlige å dominere, og ekskludere det kvinnelige.

– Om de som ekskluderer blir klar over at det er nettopp det de driver med, kan de kanskje endre på noe, sier Louis som ble rørt da han leste Bourdieu for første gang. Han så sin egen barndom med nye øyne. Han hadde lenge trodd at tårene han felte da han ble mobbet for sine feminine sider, kun var personlige. Nå så han at de var politiske, og trekker paralleller til fremveksten av det høyreekstreme partiet Front National i Frankrike.

– Den homofobiske volden er en konsekvens av en annen vold, den som usynliggjør disse fattige miljøene. I den fattige barndomsbygda mi, sier folk at Marine Le Pen er den eneste politikeren som snakker om dem. For alle andre er de usynlige.

 

Ta tilbake egen historie om voldtekt og mordforsøk

I “Voldens historie” som lanseres på norsk i disse dager, bruker forfatteren egne erfaringer i en politiske kamp.

Homofobi er stadig et tema, men boka retter denne gangen skyts mest mot en annen form for ekskludering, nemlig rasisme, fremmedgjørende politimakt og juridisk byråkrati. Vi treffer igjen hovedpersonen fra forrige bok, tidsrommet er julen 2012. Harry-Eddy er blitt intellektuelle Édouard. Boka foregår etter flukten fra familien, men før kjendistilværelsen. Han er en sosial skribent og sosiologistudent som bor på hybel i Paris. Sent på kvelden, julaften, går han hjemover fra feiring med kompiser. Da blir han sjekket opp av den jevnaldrende Reda som er av kabylsk opprinnelse.

Først er ikke Édouard så interessert, han vil hjem og dykke ned i boka av Nietzsche som han har fått av kompis Didier til jul, men Reda er vakker og insisterer. Han får til slutt bli med opp på hybelen. De drikker litt, elsker, småsover og snakker.

På morgenkvisten, da Reda vil gå, oppdager imidlertid Édouard at hans nye flamme har stjålet mobilen hans. En fiks idé om at det ville være krise å miste bildene med kompisene som er på denne telefonen, får Édouard til å avsløre at han har oppdaget tyveriet. Han maser om å få den tilbake, dette til tross av at Reda er i ferd med å klikke. Det ender med grov vold, voldtekt og kvelning. Det er bare såvidt Edouard overlever til første juledags morgen. Da stikker Reda omsider, men kommer tilbake og trygler om tilgivelse utenfor Édouards låste dør.

Det ender med grov vold, voldtekt og kvelning.

Alle romanens 188 sider kretser rund denne omveltningen fra den nære stemningen med sex, betroelser og gryende forelskelse til rå voldtekt og nesten mord. Redas overgrep fremstilles som en dominobrikke i en lang rekke voldshandlinger bakover i bøddelens, altså Redas, og offeret Édouards historier. Den logiske nødvendigheten denne grusomme voldshandlingen nærmest får, gir gjenklang til greske tragediers pathos og drama.

Etter mange timers avhør, hvor han til slutt ikke kjenner historien sin igjen, er han utmattet og vil trekke anmeldelsen tilbake. Da får han klar beskjed fra politiet:

«Men det er ikke lenger opp til deg, monsieur, jeg beklager. Dette tilhører rettsvesenet nå.»

 

En flerstemt roman

I “Voldens historie”, akkurat som i «Farvel til Eddy Bellegueule», går Louis grundig til verks i detaljbeskrivelser, også på det helt intime planet.

– Skriftlig har jeg ingen skrupler med å utlevere intime detaljer, sier han. Påvirket som han er av Bourdieu, mener han at selve begrepet «intimitet» er et samfunnsskapt begrep, som får oss til å holde kjeft om visse temaer. Han mener det som skjedde ham julaften 2012 ikke bare angår ham selv, men alle mennesker. Han ser hendelsen som et ledd i en kjede av voldelige hendelser bakover i Redas og sin egen slektshistorie. Han ønsker å si noe om fenomenet vold, dens historie, opprinnelse og hvordan den spres.

– Det er ikke innholdet, men formen som er fiksjon, forklarer forfatteren. Fortelleren Édouards indre monologer og samtalene han har med studiekompisene foregår på et kultivert språk med et rikt ordforråd. Som kontrast har han iscenesatt søsteren Claras versjon av den dramatiske hendelsen. Til mannen sin gjengir hun lillebrorens betroelse på sitt grove, voldsomme arbeiderklasse-mål.

Han ønsker å si noe om fenomenet vold, dens historie, opprinnelse og hvordan den spres.

– Jeg har to språk i hodet, sier Louis. De intellektuelle språket som han har kjempet for å lære seg, og «slaurespråket» til de ekskluderte, språket til dem som hater bøker og dermed er med på å ekskludere seg selv. I Frankrike mener han at dette siste språket så og si er fraværende i litteraturen. Han har villet fylle dette tomrommet.

Edouard sniklytter bak en dør til hans søsters versjon av situasjonen. Hun er blant annet såret for at lillebroren ikke kom rett til henne etter at overgrepet hadde skjedd. Hun tar det som nok et svik fra broren som forlot henne, familien og bygda for flere år siden. Clara har bastante meninger om Édouards reaksjoner, og gir klar beskjed om hva hun selv ville ha gjort annerledes i en slik krisesituasjon. Clara gir også tilbakeblikk på Eddys barndom, og det kommer frem hvor hardt hennes eget liv er. Hun tar det for gitt, og mener selv at hun «har ingenting å klage over».

– Jeg skulle tvert imot ønske at hun klaget, sier Louis. Han snakker høyt og intens nå. Han skulle ønske at hun gjorde mer opprør. I dag kan han forstå at søsterens skoleforakt i barndommen heller ikke var tilfeldig. Materielle og intellektuelle begrensninger i miljøet hun vokste opp i gjorde skolegangen hennes kortvarig og mislykket. Da er det lettere å ekskludere skolen, enn å bli ekskludert selv.

I dag kan han forstå at søsterens skoleforakt i barndommen heller ikke var tilfeldig.

Med de to fortellerstemmene har Louis ønsket å nærme seg sannheten fra ulike vinkler. Han ser dog at begge forfalsker. På hver sitt vis fanger de to stemmene opp hver sine elementer, utelater noen, fremhever andre og legger kanskje også til. Begge ekskluderer, mener han.

– Vi mennesker beskrives jo ofte av andre. Det oppleves ekskluderende, sier han. I “Voldens historie” er Édouard også underlagt politiets kalde, byråkratiske og rasistiske versjon av overgrepet. Han opplever at politiet gjør hele anmeldelsen til en rasesak: Reda stjeler, voldtar og prøver å drepe fordi han er araber, ifølge dem. At Reda mer presist er kabyler, gir politiet fullstendig blaffen i.

– Jeg vil ikke innvies i deres rasistiske prosjekt. Det opplevdes også som et overgrep. Med boken vil jeg pulverisere politiets rasistiske tolkning og på min måte anmelde staten for det livet den har påført Reda, som igjen har skapt ham som han er. Jeg ville ta historien min tilbake, sier Louis, som ikke vil forsvare Reda ved å legge all skyld på samfunnet. Boka er mer et forsøk på å forstå hva som skjedde og sette det inn i en større sammenheng. Han ville bruke sin egen og Redas historier til å se nærmere på voldens historie.

– Jeg har også stjålet og vært små-kriminell, for eksempel. Reda og jeg er mye likere enn det kan se ut til, sier han.