LO-lederen: – Vi kan ikke lukke grensene våre og selge laks og aluminium til hverandre

Hans Christian Gabrielsen (51). Leder i LO. Mange års erfaring som prosessoperatør på Tofte Industrier før han ble leder på ulike nivåer i fagbevegelsen.

Hans Christian Gabrielsen (HCB): Klimautfordringene er store. Det bekymrer meg på mange vis. En direkte konsekvens er jo mer ekstremvær og mer tørke også videre. Men konsekvensene er langt bredere, for eksempel vil vi se det i form av økt migrasjon. Mange vil flykte som følge av tørke og matmangel, men noen vil også flykte grunnet konflikter tilknyttet konsekvensene av klimaendringene. Konflikter om vann for eksempel. Det kommer på toppen av migrasjonen vi ser knyttet til krig og væpnede konflikter.

Framveksten av proteksjonisme er også skummel. Proteksjonisme er ikke bra for noen. Spesielt ikke for en økonomi som vår. Vi er en liten, åpen økonomi som har hatt god økonomisk vekst nettopp fordi vi konkurrerer og bytter varer med det internasjonale samfunnet. Vi kan ikke lukke grensene våre og selge laks og aluminium til hverandre. Da blir man fort lei av laks og aluminium. Men vi må likevel ta på alvor at slike reaksjoner oppstår. Det skyldes jo manglende politisk styring.

Mange opplever at internasjonal konkurranse og handelsavtaler går utover egen hverdag. For eksempel ved at lønns- og arbeidsvilkår utfordres. Det taler for mer politisk styring, med myndigheter som gir ny kompetanse, driver fram utviklingen av nye næringer og arbeidsplasser og der man har en grunnleggende trygghet i en godt fungerende velferdsstat, slik vi har hatt det i de nordiske landene.

Vi kan ikke lukke grensene våre og selge laks og aluminium til hverandre

Som mange andre er jeg også svært bekymret for økende ulikhet. De rikeste drar fra og bruker sine ressurser til å drive fram politikk for å skape enda større forskjeller, slik blant annet forskeren Thomas Piketty viser. Høy ulikhet er urettferdig. Det kan gå utover veksten i økonomien, og bidrar til lavere produktivitet og lavere etterspørsel. Det går etter hvert ut over alle, fordi det skaper ustabilitet og sosial uro. Det er nok å se til Storbritannia og USA. Samfunn med små forskjeller er bedre å bo i for det store flertallet.

Det er flere ting som tyder på at oppslutningen og tilliten til demokratiet begynner å forvitre, blant annet som en følge av de voksende ulikhetene. Det kommer blant annet fram i undersøkelser. Unge mener ikke demokrati er så viktig når de blir spurt i spørreundersøkelser. Noe forklares nok av hvilken tid man har vokst opp i. De som vokser opp i dag har ikke sett noe annet enn en av verdens lengste sammenhengende perioder med fred. Men likevel uroer det meg. Også fordi man kan også se det i praksis. «Fake News» er blitt et begrep. Folk stoler ikke lenger på en viktig demokratisk institusjon som pressen. Isteden baseres meninger på nyheter tilpasset en selv på sosiale medier. Da får man bekreftet det man «visste» fra før. Den store historien, fellesforståelsen av samfunnet, utfordres. Det er svært bekymringsfullt.

Samfunn med små forskjeller er bedre å bo i for det store flertallet

Utviklingen av ny teknologi vil også påvirke arbeidsmarkedet, det har den gjort til alle tider. Mange gamle jobber finnes ikke lenger i dag. Og mange av dagens jobber vil ikke finnes i framtida. Men jeg hører ikke til dem som er bekymret for om det i det hele tatt kommer til å være jobber i framtida. Det vi imidlertid ikke vet, er hva slags type jobber som vil oppstå. Hadde noen sagt til meg for 10 år siden at app-utvikling kom til å bli et stort og viktig arbeidsfelt så tror jeg vi hadde himla litt med øya alle sammen. Men vi trenger likevel politiske løsninger også her. Kompetanseløft, aktiv næringspolitikk og fellesskapsløsninger er det vi må bygge på.

For Norges del er vi i en situasjon der ulikhetene fremdeles er lavere enn i de fleste andre land. Det er veldig viktig å holde fast ved de elementene som gjør Norge til Norge. At vi har så stor grad av tillit til hverandre og til institusjonene i samfunnet gir en enorm fordel, det gjør at samfunnet fungerer effektivt. Da må vi sørge for at gevinsten av det vi produserer blir jevnt fordelt. Vi må skape jobber som gjør at folk kan leve gode liv og ha en økonomisk uavhengighet som gjør at de har mulighet til å delta i samfunnet på en skikkelig måte, og oppleve den tryggheten og tilhørigheten det innebærer å være en del av arbeidslivet og samfunnet.

Ungdom er sentrale i ulikhetsproblematikken. Både her hjemme og i resten av Europa ser vi at mange unge faller fra på skolen og heller ikke greier å finne seg en jobb. De sitter hjemme og blir ikke en del av samfunnet. Det har vi fortsatt tid og mulighet til å løse. Hvis det isteden fortsetter slik får man fort en situasjon som ikke bare består av a- og b-lag i samfunnet, men også c- og d-lag. Det er en livsfarlig vei å gå, og det betyr at vi må ha både en aktiv fordelingspolitikk, og en inkluderingspolitikk som ikke godtar at noen ramler ut før voksenlivet har komet ordentlig i gang.

Hannah Gitmark (HG): Hvordan løser vi disse oppgavene?

HCG: Vi trenger en sterk og raus velferdsstat også i årene som kommer, som alle er med å bidra til. Alle må også oppleve at de får noe igjen. Vi må sikre oppslutning om fellesoppgavene – skole, helse, eldreomsorg. Vi må også sørge for at det er oppslutning om sikkerhetsnettet vårt, som skal ta deg imot om du mister jobben din og sørge for at du ikke havner på gata. Disse ordningene må være universelle. Hvis man begynner å tulle med det, og for eksempel begynner å behovsprøve alt mulig isteden, gjør det noe med skattesolidariteten i landet. At en del folk ikke føler at de får noe igjen, at vi får velferdssystemer ved siden av fellesskapet. Å endre små ting litt etter litt gjør at vi ikke helt ser hva som skjer. Når summen av alle skrittene i feil retning blir stor risikerer du at byggverket kan begynne å vakle. Vi er på ingen måte der ennå, men du verden hvor fort det kan gå hvis man virkelig begynner å demontere.

En annen side ved det å sikre høy oppslutning under velferdsstaten vår er ved å sørge for at kvaliteten på tjenestene vi får er høy. Vi må kontinuerlig utvikle offentlig sektor til det beste for innbyggerne. For eksempel ved å ta i bruk ny teknologi der vi kan. Norsk fagbevegelse har alltid heia på ny teknologi. Det betyr at vi kan bake mer kake, og større kake, og da kan vi fordele den på flere. Vi har mange eksempler på at det offentlige har ligget langt fremme på digitale løsninger, det må vi fortsette med. Da kan vi både spare penger og heve kvaliteten.

Vi bør bli enda flinkere til å fortelle hvorfor en bred velferdsstat og en stor offentlig sektor er viktig.

Vi bør bli enda flinkere til å fortelle hvorfor en bred velferdsstat og en stor offentlig sektor er viktig. Vi har selvsagt ikke en stor offentlig sektor for offentlig sektors skyld. En av grunnene til at den er så viktig er jo på grunn av hva den bidrar til å sette oss i stand til. Grunnen til at vi er så produktive og har så stor innovasjonskraft skyldes jo at vi har god infrastruktur, god utdanning, gode sosiale sikkerhetsnett og rause permisjonsordninger. Blant annet. Totalen av dette er årsaken til at vi stadig rangeres høyt som gode steder å drive næringsvirksomhet. Det er viktig å verne om denne modellen.

HG: Hvem skal løse oppgavene?

HCG: Jeg tror mange av endringene vi ser i dag krever mer politisk styring. La meg ta et eksempel: Politikere sier at jobber skapes, de vedtas ikke. Det er ikke riktig. Hvis vi som nasjon er tydelige på at vi har noen naturgitte fortrinn som vi bør fortsette å satse på, så gir det effekt ved at næringslivet satser innenfor disse feltene. Dessuten oppstår mange jobber som et resultat av samarbeid og kombinasjon mellom det offentlige og det private, gjennom politiske virkemidler og innkjøpsmakt. Jeg tror vi har veldig gode muligheter for å lykkes med dette også i en tid der teknologien endrer samfunnet.

Når det gjelder klima tror jeg mange av løsningene finnes nettopp i teknologien

Så må vi selvsagt også utvikle politikken når samfunnet endrer seg. For eksempel må vi sørge for at det finnes gode ordninger for dem som opplever at jobbene forsvinner. Som gir muligheten til å videreutvikle kunnskapen de sitter med, eller til å bygge bro over til en ny jobb. Vi må få til en kompetansereform som monner.

Når det gjelder klima tror jeg mange av løsningene finnes nettopp i teknologien. Mobilen har fjernet behovet for kobberkabler til teletrafikken. Vi husker også kampen mot sur nedbør på 80-tallet og hullet i ozon-laget på 90-tallet. Teknologien bidro til å løse utfordringene.

Vi har stort potensiale for å være i front i denne utviklingen videre. Et viktig konkurransefortrinn i Norge er at vi har en høyt utdanna og veldig produktiv befolkning som medfører et relativt høyt lønnsinvå – og stor «teknologiadapsjon», som det så fint kalles. Det betyr at det lønner seg å investere i ny teknologi og at du får effekt av den veldig raskt. Derfor både tror jeg håper jeg vil se at mange av løsningene som trengs for å redde klimaet både utvikles og tas raskt i bruk i Norge. Men da må det være politisk vilje til å gjøre det.

HG: Er det politikernes ansvar alene å løse utfordringene du har pekt på?

HCG: Vi må dele på det ansvaret. Vi har en god tradisjon i Norge for å løse de store utfordringene i fellesskap. Trepartssamarbeidet er viktig og det vil det også være i arbeidet med å løse utfordringene jeg har skissert. Vanlige folks makt vokser frem gjennom arbeidstakerorganisasjonene. Den brukes aktivt, men ansvarlig. Skal partene i arbeidslivet ha tyngde nok til å ta og få ansvar for å bidra, er vi avhengig at folk er organisert. Det er bare på den måten du kan forplikte og ta de nasjonale grepene som av og til er nødvendig. Det er derfor bekymringsfullt at organisasjonsgraden faller. Det er imidlertid ikke en bekymring bare for fagbevegelsen, men for alle fordi vi alle nyter godt av trepartssamarbeidet.

Vi har vist at vi kan ta ansvar i tøffe tider, slik vi gjorde da vi strammet inn etter finanskrisen og etter oljekrisen, eller med Solidaritetsalternativet på 90-tallet

Vi har vist at vi kan ta ansvar i tøffe tider, slik vi gjorde da vi strammet inn etter finanskrisen og etter oljekrisen, eller med Solidaritetsalternativet på 90-tallet. Men det er ikke bare i kriser vi kan samarbeide om viktige politiske løft. I normalsituasjoner er det en viktig oppgave å drive aktiv fordelingspolitikk. Partene i arbeidslivet må ta ansvar for hvordan vi fordeler overskuddene av det vi produserer. Vi må sørge for at det er en rimelig fordeling mellom hva kapitalen får og hva arbeidstakerne får.

Folk vil ikke ha høy ulikhet i Norge, og i debatten ser vi nå at høyresiden i økende grad verbalt anerkjenner dette. Men så er det sånn at maleriske beskrivelser kan være vel og bra. Men det er jo handling som teller. Du kan ikke på den ene siden si at økende ulikhet ikke er bra, og samtidig kutte i virkemidler som bidrar til å utjevne den, og gi massive skattekutt til de som har aller mest fra før. Som fagbevegelse må vi rett og slett peke på dette, og utfordre dem på forskjellen mellom ord og handling. Hvis ikke gjør vi ikke jobben vår.