Måken blant partiene

– I sin tid vakte Jens Arup Seip oppsikt da han omtale det mektige Arbeiderpartiet (AP) etter krigen som «ørnen blant partiene». Hvilken fugl tror du han i dag ville ha assosiert AP med?

Historiker Åsmund Svendsen ler godt, legger hodet på skakke, og blir med på leken.

– Kråke, kanskje? Nei, den er for klok. Men hva med måke, eller krykje? De er ikke så smarte, og tror de er noe mer enn de er.

Han ville forklare offentligheten hvordan ting hang sammen.

Svendsen er bokaktuell med en solid biografi om historikeren og samfunnsdebattanten Jens Arup Seip (1905 – 1992). Hvorfor bega han seg ut på dette omfattende arbeidet, lurer jeg på.

– Seip opparbeidet seg en posisjon hvor han formet mange nordmenns tanker og meninger. For å forstå og komme dette fenomenet nærmere, falt valget på en biografi. En biografi ga muligheter til å gå inn i det som påvirket ham både i oppvekst og formative år, og alt det som ellers formet hans tankemønstre.

Men Svendsen analyserer også hele historikermiljøet for å forstå Seip, både før hans tid og ikke minst i hans samtid.

Tenk at en historiker kunne våge seg på noe slikt overfor et parti som hadde et idealistisk og sosialistisk utgangspunkt for sin samfunnsvisjon.

– Jeg gjør ham kanskje noe viktigere enn det han er. Men du må huske at han var forsker i en tid da det i Norge var få historikere. Og i sin generasjon av humanister var han den mest markante. Han preget derved både samtiden og ettertiden. I offentligheten skapte han en ny oppfatning av hva en historiker er. Han skapte et ideal som var lett å følge ham inn i, og utvidet rollen som forsker ved å fremstå som en klartseende og klarttenkende person. Han ville forklare offentligheten hvordan ting hang sammen. Med et tydelig språk gjorde han seg lett forstått og dyrket selv dette bildet av seg selv og sin rolle.

 

Arbeiderpartiet som knallhardt maktparti

Vendepunktet i Seips karriere kom i 1963. Da trår han for alvor inn på den offentlige scenen. Han holder et foredrag i Det Norske Studentersamfund, som han kaller Fra embetsmannsstat til ettpartistat. Her deler han norsk historie inn i tre epoker, forteller Svendsen:

• Embetsmannsstaten fra 1814 til 1884
• Flerpartistaten fra 1884 til 1940
• Ettpartistaten (Arbeiderpartiet) etter 1945

– Dette skapte stor oppstandelse og var en ny måte å forstå Norge på. Kjernen er at han gir en skarp karakteristikk av Arbeiderparti-staten. Han snakker i store overskrifter. Og han bryter med tidligere dominerende historikere, som Ernst Saars, Halvdan Koht og Sverre Steen. Han fremstiller Gerhardsens sosialdemokrati som en pervertering av «det frie Norge».

AP var et maktarrogant parti, og Seip ville endre på dette, sier Svendsen.

Jeg må sette meg tilbake i stolen og ta noen magadrag. Tenk at en historiker kunne våge seg på noe slikt overfor et parti som hadde et idealistisk og sosialistisk utgangspunkt for sin samfunnsvisjon. Seips anklage ble slengt mot det jeg vil si var et svært idealistisk sosialdemokratisk og vellykket samfunnsbyggende prosjekt. Partiet som vant krigen! Synes ikke Svendsen dette var utrolig modig?

– Det var utvilsomt tøft gjort. Fra 1945 og fremover til starten av 1960-tallet dominerte Arbeiderpartiet De hadde regjeringsmakt og flertall på Stortinget frem til 1961. Da kom utbrytergruppen fra venstrefløyen av partiet, Sosialistisk Folkeparti (SF), inn med to mandater, blant dem Finn Gustavsen. Seip ville ha et mer åpent AP og et mer liberalt diskusjonsklima, fortsetter Svendsen.

Svendsen forteller at Seip aldri var partipolitisk engasjert, men skal alltid ha stemt på AP, kanskje med ett unntak. Seip var en brønnpisser, hevdet derfor flere internt i partiet. Men Seip hadde behov for å skape en historie som var «ny, sann og realistisk». Da måtte han demaskere makta, som han selv uttrykte det. AP var et maktarrogant parti, og Seip ville endre på dette, sier Svendsen.

Dette var god ammunisjon for datidens høyreside.

– Imaget som partiet selv bygde, var av snille menn og fedre som satt rundt et kaffebål ute i skogen. Derfra skapte de sine visjoner om det nye Norge. Det var dette søte kosebildet Seip trakk sløret til side fra. Han beskrev heller et parti som i partisekretær Håkon Lie og i partileder Einar Gerhardsen hadde knallharde maktpolitikere. Seip sa om Gerhardsen at han var «en som virkelig kunne skyte når noen måtte dø». En brutal dom. Dette var god ammunisjon for datidens høyreside, som elsket å høre dette.

– AP var ingen søndagsskole, som Håkon Lie yndet å si. Den interne venstreopposisjonen ble kjørt hardt. De fikk ikke gjennom en nøytralistisk utenrikspolitikk, og klarte heller ikke å forhindre et Nato-medlemskap. Resultatet ble altså et nytt parti til venstre. Og slutten på Aps hegemoni.

 

Aktørperspektivet

Seip ville omforme historiefaget til å bli et vitenskapelig fag, avideologisert og avpolitisert. I ettpartistaten var politikken flyttet bort fra demokratiske åpne organer til sosialdemokratiske embetsmenn og det som kunne oppfattes som lukkede rom. Seip ville utvide dette rommet, ifølge Svendsen. Derfor syntes han det var positivt med venstrefløyen i Arbeiderpartiet. Flere forskerkollegaer reagerte på dette perspektivet, slik som statsviteren Stein Rokkan (1921–1969), som mente at dette var politisk forkynnelse.

Hadde vi blitt medlem av NATO om ikke Gerhardsen, med hans historie, hadde vært statsminister?

Historikeres oppgave er å årsaksforklare regimeskifter, revolusjoner og politiske endringer. Men hva skaper slike endringer? Er det samfunnsstrukturer eller enkeltmenneskers handlinger?  Seip var mest opptatt av det siste. Han valgte seg et såkalt aktørperspektiv, forklarer Svendsen.

– Hva skjedde egentlig i 1814, for eksempel? Seip forklarer dette langt på vei med enkeltpersoners posisjoner og deres valg i avgjørende øyeblikk der det kan gå den ene eller den andre veien. Den danske arveprinsen Christian Fredrik hadde en avgjørende lederposisjon i prosessen opp mot 1814. Hans veivalg var utslagsgivende. Seip gjorde aktørperspektivet til sitt varemerke. Hadde Bolsjevikrevolusjon i oktober 1917 funnet sted om ikke Lenin hadde kommet tilbake fra Sveits til Moskva våren 1917? Hadde vi blitt medlem av NATO om ikke Gerhardsen, med hans historie, hadde vært statsminister?

 

Demaskering av politikeres motiver

I dag vil kanskje aktørperspektivet være enda klarere for mange av oss, gitt det vi nå ser på den andre siden av Atlanterhavet, med Donald Trump i fri utfoldelse. Aktørperspektivet lever i beste velgående, mener Svendsen.

Et annet tema som belyses i boka er Seips behov for å «demaskere» politikere, det vil si hans ønske om å avkle politikeres motiver. Seip utviser en klar skepsis til politikeres retorikk og blomstrede talemåter. Han ville, som sagt, forstå historie på en ny, sann og mer realistisk måte.

Ikke alle av Seips samtidige var enige i denne måten å analysere politikk på.

– Ja, politikere flagger sine motiver, gjerne som store idealer. Men Seip hevdet at de posisjonerer seg på en måte som gjør at de kan dirigere et spill. Og de kan være motivert av andre ting enn det de sier, gjerne smålige motiv, forbigåelser etc.

Ikke alle av Seips samtidige var enige i denne måten å analysere politikk på. Filosofen Hans Skjervheim (1926–1999), for eksempel, hevdet hardnakket at politikk er mer enn bare kynisk spill om makt.

 

Domstolene

«En historikeres oppgave er ikke å kle på, men å kle av», var et av Seips aksiomer. Han rettet derfor også i en omdiskutert artikkel et kritisk blikk på domstolenes rolle i Norge. Domstolene, inkludert Høyesterett, er et politisk organ som lar seg påvirke av dommernes sosiale posisjon, var Seips tese. Det var del av hans sviende samfunnskritikk.

– Seip var opplysningstidens siste kulturkriger og en av de siste av de som forsvarte opplysningstidens tanker.

Seip uttalte seg lite om naturvern, og det er lite å lese ut av biografien om hans syn på dette, forteller Svendsen når jeg spør om det. Men, som Svendsen sier, om han hadde hatt sans for naturvern, ville han sannsynligvis si at det ikke er rart miljøbevegelsen ofte taper i saker de bringer inn for domstolene. Både dommere og advokater er ofte konservative og lar seg prege av det.

Seip var en kulturkriger, skriver Rune Slagstad i avisa Dag og Tid, som en kommentar til Svendsens bok. Og det kan Svendsen selv være med på er en god oppsummering.

– Seip var opplysningstidens siste kulturkriger og en av de siste av de som forsvarte opplysningstidens tanker. Han ville feie bort fordommer og mytologier, inkludert kirken og troen. Han ville få frem et samfunnssyn som hviler på vitenskap, og rasjonalitet. Bare på den måten kan vi se oss tydelig som det vi er.

 

Hva med dagens AP?

Svendsen har vært «gift» med Jens Arup Seip gjennom nærmere åtte år. Det er tidkrevende og hardt arbeid å skrive biografier, og særlig om en person som til de grader formet sin samtid. Jeg er nysgjerrig på om jeg kan få forfatteren litt ut på «glattisen», ved å spørre ham om hva han tror Seip ville ha stemt i dag. Han ville vel knapt ha gjenkjent sitt «eget» parti i vår «tutti-frutti»-virkelighet? Svendsen drar litt på det.

– Jeg tror Seip ville ha «forlatt» dagens AP. Han ville nok ikke ha stemt Høyre. Men sannsynligvis enten SV eller Rødt. Jeg tror han ville ha hatt sansen for Mímir Kristjánsson.

Han var tydeligvis ikke så opptatt av ettermælet sitt.

Og har du selv lyktes godt nok i å «demaskere» Seip gjennom din biografi?

– Tja, du blir jo kjent med «restene» av et menneske gjennom en biografi. Så skaper du deg en forestilling om dette mennesket. Det er jo et åpnet spørsmål om jeg har erkjent mine egne verdier og standpunkt nok i mitt arbeid for å demaskere ham.

Det interessante er at ved å lese om Jens Arup Seip blir vi minnet om at makt alltid må granskes.

Svendsen er ellers fjetret over at Seip tok vare på alle brevene han hadde fått opp gjennom årene. Han var tydeligvis ikke så opptatt av ettermælet sitt, og kuraterte ikke arkivet sitt, slik mange andre har gjort.

– Noe annet som slår meg er at Seip egentlig hadde en overraskende liten produksjon. Men det han skrev hadde såpass høy kvalitet at mye av det står seg ei ettertid. Boka Et regime foran undergangen (1945) regnes som et litterært mesterverk. Den ble for eksempel i 2007 innlemmet inn i den norske litterære kanon 1900-1960. Den omtales som en romanforfatter verdig.

 

En bok om vår egen selvforståelse

Åsmund Svendsen har skrevet en murstein av en biografi, på 500 sider. Men sidene flyr fort forbi. Språket er lett og ledig. Og boka gir oss valuta for timene vi har i godstolen. Som det står på bokomslaget: «En biografi om Jens Arup Seip er mye mer enn historien om et enkeltmenneske. Det er historien om vekst og fall for et helt historisk system – og om hvordan vi nordmenn har forstått oss selv og fortiden vår.»

Det interessante er at ved å lese om Jens Arup Seip blir vi minnet om at makt alltid må granskes. Arbeiderpartiet er fortsatt et stort styringsparti, men ikke hegemonisk lenger. Det er ingen ørn, men fortsatt et viktig innslag i partifaunaen. Og vi kan kanskje konkludere med at det er et resultat av den demokratiske utviklingen Seip selv bidro til.