– Målestokken for suksess er ikke en fet lønn

– Ikke bli som oss i Nederland. Vi ser bare innover, mot oss selv. Dere har bygd deres norske hus på solide fundament, og dere skal ikke være redde for å ha åpne vinduer. Dere trenger ikke å være selvskuende narsissister, dere står for en sosial stolthet som kan inspirere andre.

Den nederlandske suksessforfatteren Rutger Bregman, som er på norgesbesøk for å promotere sin siste bok “Moralske ambisjoner” (Spartacus forlag) sparer ikke på godordene. Men hans hyllest til nasjonen kommer ikke uten en baktanke: Norge må ta større globalt ansvar, mener han.

To av Bregmans tidligere bøker er publisert på norsk. Den første i 2018, Utopia for realister. Her beskriver Bregman hvordan alle milepæler i vår sivilisasjon, fra avskaffelse av slaveriet til innføring av demokratiet, tidligere ble regnet som utopiske fantasier. Nå trenger vi nye utopier for å drive samfunnene våre i riktig retning. Disse utopiene er blant annet borgerlønn, 15 timers arbeidsuke og åpne grenser. Boka skapte, ikke uventet, masse debatt.

En time i Bregmans selskap er heseblesende.

Den ble fulgt opp et par år senere, i 2020, av boka Folk flest er gode – en ny fortelling om menneskenaturen. Gjennom en nylesning av kilder og litteratur fremmet Bregman her tesen om at mennesket er bedre enn sitt rykte.

Målestokken for suksess er ikke en fet lønn

Nå er Bregman på markedet med en bok der han samler sine tidligere observasjoner i en ny syntese. Han drar for tiden sin seiersgang rundt i verden, fra The Daily Show med John Stewart i USA til et åpent møte i Oslo med Tankesmien Agenda. Og til et hektisk lunsj-intervju med Agenda Magasin.

Boka Moralske ambisjoner kan ses på som en blanding av en selvhjelpsbok og et filosofisk essay. Og det er ikke småtterier Bregman vil ha oss med på. Vi må være ambisiøse, vi må ville det gode, og målestokken for suksess er ikke «…en fancy tittel, fet lønn eller hjørnekontor, men en karriere dedikert til å finne de beste løsningene på verdens største problemer – enten det betyr å motvirke klimaendringer, gjøre slutt på pandemier eller bekjempe verdens fattigdom.»

Nederland – på vei utenfor stupet

En time i Bregmans selskap er heseblesende, han har mye på hjertet. Hvordan har de tre omtalte bøkene hans blitt tatt imot i hjemlandet, Nederland, lurer jeg på.

– På 1990-tallet var Nederland et flott sted som viste veien for andre. Vi legaliserte homofile ekteskap og var liberale. Men nå ser vi mer innover, og det samme gjelder for mange andre europeiske land, svarer han.

Det virker utopisk i dag å skulle avskaffe industrielt dyrehold.

Bregman har nettopp bodd ett år i USA og omtaler det som et land som nå syder av politisk uærlighet. Han himler med øynene over det som skjer «over there», men svinger gladelig pisken også over Europa. Han mener at dette kontinentet nå er mindre relevant for resten av verden. Bregman viser til at Europa har besluttet seg for en streng lovgivning rundt kunstig intelligens. Samtidig har denne delen av verden knapt store teknologiselskap. De ti største amerikanske selskapene er alle hver for seg mer verdt enn hele børsen i Frankrike eller i Tyskland, hevder Bregman og synes det er beklagelig at kontinentet ikke er med i konkurransen.

– I Europa dominerer farmasi- og moteselskap, det er håndvesker i stedet for hardware!

Bregman er tydeligvis bekymret for at Europa ikke tas seriøst nok. Da den internasjonale straffedomstolen i Haag utstedte en arrestordre på den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, svarte Trump-administrasjonen med å få Microsoft til å stenge av aktors e-post konto. Europa mangler makt og styrke gjennom for svak teknologisatsing, det er bare en geopolitisk realitet, hevder Bregman.

Den moralske sirkel

Bregman er nådeløs i sin analyse. Han vil ha tilbake, sier han, en modig og sterk stat som bidrar til å forsvare oss mot demoner som har våknet til live og som holder på å narre samfunnene våre i gal retning. Vi må bygge noe solid, løfte opp de som har minst, og ikke bare sy puter under armene på eliten.

– Våre samfunn må være åpne og stolte. Vi må gi raust med bistand. Det er solidaritet. Det er del av den nye motstanden, nå som USA og andre bygger ned sin bistand. Norge må gjøre det motsatte av USA, sier han.

Bregman stopper ikke der, men argumenterer for å utvide det han kaller den moralske sirkelen. Vi slakter 80 milliarder dyr årlig til mat. Folk i fremtiden kommer til å se på vårt industrielle dyrehold med avsmak, understreker Bregman.

Dette ville historisk vært den kuleste tingen som har skjedd siden verden bestemte seg for å avskaffe slavehandelen.

– Det virker utopisk i dag å skulle avskaffe industrielt dyrehold. Men det er vårt moralske ansvar å kjempe mot det. Akkurat slik det historisk var med bekjempelsen av slaveriet. Kampen må være pragmatisk. Det er to skritt fram, og ett tilbake. I antislaverikampen var det for mange et sentralt poeng at hvite matroser døde i hopetall i overfarten fra Afrika til Amerika. Det argumentet bidro til å vinne frem for saken. Vi må være pragmatiske radikalere. Kampen for dyrerettigheter vil også gå gradvis, mener han.

Filosofen Jeremy Bentham skrev allerede for over 200 år siden at dyr kunne føle lidelse, og da var det vårt ansvar å sørge for at de ikke led. Moderne filosofer, som Peter Singer, har brakt dette videre. Veganismen som fenomen vokser, og Bregman er selv del av den bevegelsen. Det er et moralsk minimum, sier han, og her er det ikke stor plass for pragmatisme.

Spark til venstresiden

Venstresiden må snakke om rettferdighet. De må ikle moralen sin nytt språk, sier Bregman, og smiler bredt. Han er fullstendig klar over at dette nok for mange er kontroversielt.

– Venstresiden må vise patriotisme, det er virkningsfullt. Hvorfor skal bare høyresiden få lov til å være patrioter? Det er ikke vulgært å være nasjonalist. Da jeg var i USA hadde jeg ingen problem med å hevde at Nederland er et mye bedre land å bo i enn USA. Her i Norge er det jo enda bedre. Det er det lov til å være stolt over, mener han.

Her kommer Bregman med en klar oppfordring til nordmenn i forkant av valget: Norge må vise en større moralsk ambisjon enn vi allerede gjør. Med vår økonomiske muskel, som vi har fått gjennom en fantastisk styring av Oljefondet vårt, kan vi gjøre mye mer for verden.

Her får vel en Frp-er kaffen i halsen, men Bregman peker på hvordan Nederland i sin tid skuslet bort pengene de fikk fra sitt oljeeventyr og han har ingen ting til overs for gulfstatene med sine skyskrapere bygd for oljepenger. Men Norge, derimot, har vist veien ved å tenke langsiktig, mener Bregman.

Norge inn på verdensscenen

Nå har vi så mye penger at vi må ta oss inn på verdensscenen på alvor. Vi har tjent stort på Ukraina-krigen, i form av økte gasspriser og -etterspørsel. Her kan vi derfor bruke enda mer på å hjelpe det landet. Så har vi det Bregman kaller “lavthengende frukt”, som de 1, 2 millioner som dør årlig av tuberkulose, eller de 600.000 som dør av malaria. Her kunne Norge satt inn penger og løst dette. Hva med å bruke 1 prosent av oljefondet til slikt, spør Bregman.

– Dette ville historisk vært den kuleste tingen som har skjedd siden verden bestemte seg for å avskaffe slavehandelen.

Bregman er teknologioptimist.

Problemene står i kø: Fattigfolk trenger elektrisitet, toalett og mat. Utslipp fra matproduksjonen vår stå for omtrent 20 prosent av klimagassutslippene, så det må vi få en orden på. Ny teknologi må inn. Fermentering og mikrober som utvikler proteiner kan bli til kjøtt. Dette er veier å gå, ifølge Bregman. Og han er ikke så opptatt av at Norge skal avskaffe olje- og gassproduksjonen sin over natta.

– Jeg foretrekker at Europa kjøper olje og gass fra Norge i stedet for fra Putin. Så å kreve en umiddelbar stopp i fossilproduksjonen tror jeg ingenting på. Det er lite ambisiøst. Norge har gått foran når det gjelder innfasing av elektriske kjøretøy. Og Tyskland gikk opp løypa for solenergi, og Danmark er gode når det gjelder nysatsinger innen matproduksjon.

Teknologi er veien

Bregman er teknologioptimist. Teknologi er ingen naturkraft, den er frembrakt ved hjelp av oss mennesker.

– Altfor mange på venstresiden er imot teknologi. Tidligere var teknologiutvikling del av fremskrittsideologien. Det var sosialdemokrati. Det var entreprenørstaten. Ja, det snakkes mye om grønn teknologi, og det må vi ha, men vi må ha mye mer enn det. Vi må for eksempel ha medisiner klare til nye pandemier, det er helt logisk, og egentlig apolitisk.

Vi bygger en større og større sirkel med moralske ambisjoner.

Bregman har fått med seg at det pågår en stor debatt i Norge nå om investeringer i selskap som er involvert i Gaza eller på Vestbredden. Han understreker at det er viktig med etiske retningslinjer. Men han ønsker seg en større debatt. Han vil at Norge skal alliere seg med Nobel-institusjonene i Stockholm.

– Dere må sammen se hva dere kan gjøre for verden innen både medisin og økonomi. Dere er de langtidstenkende i denne verden. Det har dere vist før også, ved å opprette den globale frøbanken på Svalbard. Og alt dette kan der gjøre, ikke fordi dere føler på noe skyld, med fordi dere er stolte, og fordi det er det riktige å gjøre!

Mange moralske kompass der ute

Hvem er vår tids moralske kompass, lurer jeg på, dagens Mandela eller Martin Luther King?

Det er så mange der ute, både kjente og ukjente, rikinger og helt vanlige folk, ifølge Bregman. De spør seg selv: Hva skal jeg bruke mine 4000 uker her på jorden til?

Ifølge Bregman er hans siste bok startpunkter for å få flere interessert i å «ta i et tak». Allerede nå har den organisasjonen boken har resultert i, The School for Moral Ambition, nådd bredt ut og blitt til over 15.000 dedikerte medlemmer, i mange land. Dette er folk som har sluttet i sin gamle jobb for å bruke sine talenter på å gjøre verden til et bedre sted.

Men mest frir vi til deres entusiasme, og det kommer vi langt med.

– Vi måtte har en bok som drahjelp. Vi bygger en større og større sirkel med moralske ambisjoner, og mer enn å være en tenketank, er vi en «gjøre-tank». Vi skal hjelpe til med å betale talentfulle folk for å forlate jobben sin, for så å slutte seg til oss. Vi skal være en type Robin Hood-organisasjon, vi “stjeler” de mest talentfulle fra rike bedrifter, for at de skal komme til oss for en mye dårligere lønn, men for et mye mer meningsfullt liv i det godes tjeneste.

Bregman viser til at de nå også har etablert seg ved det omstridte Harvard-universitetet i USA. Her ender over 50 prosent av elevmassen opp i uinspirerende firmaer som McKinsey.

– Vi prøver å fortelle studentene at nå er du på verdens mest prestisjetunge universitet og så kaster du bort talentet ditt ved å ende opp om finanskonsulent? Det får mange til å tenke seg om. Men mest frir vi til deres entusiasme, og det kommer vi langt med.

Har Bregman en beskjed til norske velgere sånn helt på tampen, lurer jeg på, når audiensen er over?

– Make social democracy great again, gliser Bregman.