FOTO: Adrien Taylor / Unsplash

Grenser diskriminerer

Fri migrasjon er kanskje ikke oppnåelig med én gang, men det er et mål vi burde arbeide mot.

Økonomisk vekst er selvsagt ikke noe universalmiddel, men utenfor portene til overflodssamfunnet er det fremdeles den viktigste drivkraften for utvikling. På landsbygda er det fortsatt utallige munner å mette, barn som skal ha skolegang og hjem som må bygges. Også etikk taler for åpne grenser:

Grenser er den største enkeltårsaken til diskriminering i hele verdenshistorien

La oss si at John fra Texas er i ferd med å dø av sult. Han ber meg om å få mat, men jeg avviser ham. Hvis John dør, er det min skyld? Man kan hevde at jeg bare lot ham dø, og selv om det ikke akkurat er menneskekjærlig, er det ikke akkurat mord heller.

Dette er et utdrag fra boka «Utopia for realister» (Spartacus 2017)

La oss nå tenke oss at John ikke ber om å få mat, men går ut på markedet, der han vil finne massevis av folk som er villige til å bytte varene sine mot arbeid han kan utføre til gjengjeld. Men denne gangen hyrer jeg inn et par tungt bevæpnede bøller for å hindre ham i å komme frem. John dør av sult noen få dager senere. Kan jeg fortsatt hevde jeg er uskyldig?

Historien om John er historien om vår globalisering av «alt bortsett fra arbeidskraft». Milliarder av mennesker tvinges til å selge sin arbeidskraft til en brøkdel av prisen de ville fått for den i overflodssamfunnet, og det på grunn av grenser.

De søkkrike få

Grenser er den største enkeltårsaken til diskriminering i hele verdenshistorien. Forskjellene mellom folk som lever i samme land, er ingenting sammenlignet med forskjellene mellom folk i forskjellige land i verden. I dag tjener de rikeste åtte prosent halvparten av de globale inntektene, og de rikeste en prosent eier mer enn halvparten av all rikdom. Den fattigste milliarden av mennesker står for bare en prosent av alt forbruk, mens den rikeste milliarden står for 72 prosent.

Da er det ikke rart at millioner av mennesker har kommet for å banke på portene til overflodssamfunnet

Fra et internasjonalt perspektiv er innbyggerne i overflodssamfunnet ikke bare rike, men søkkrike. En person som lever på fattigdomsgrensen i USA, hører til de rikeste 14 prosent av verdens befolkning. En som har medianlønn, hører til de rikeste fire prosent (1). Helt på toppen blir sammenligningene enda skjevere. I 2009, idet lånekrisa begynte å sette inn, tilsvarte bonusene som investeringsbanken Goldman Sachs betalte sine ansatte, den totale inntekten til de 224 millioner fattigste i verden. Og bare åtte personer – de rikeste i verden – eier like mye som den fattigste halvparten av hele verdens befolkning.

Da er det ikke rart at millioner av mennesker har kommet for å banke på portene til overflodssamfunnet. I industriland forventes det at arbeidstakere er fleksible. Hvis du vil ha en jobb, må du følge etter pengene. Men når ultrafleksibel arbeidskraft kommer til oss fra u-landene i verden, ser vi plutselig på dem som økonomiske gratispassasjerer. De som søker asyl, får lov til å bli bare hvis de har grunn til å frykte forfølgelse i hjemlandet basert på religion eller etnisitet.

Hvis du tenker på det, er det rett og slett besynderlig.

Apartheid i global målestokk

La oss tenke oss et lite barn fra Somalia. Hun har 20 prosent sannsynlighet for å dø før hun blir fem år gammel. Og sammenlign med dette: Amerikanske frontsoldater hadde en dødsrate på 6,7 prosent i borgerkrigen, 1,8 prosent i annen verdenskrig og 0,5 prosent i Vietnamkrigen (2). Likevel vil vi ikke nøle med å sende det somaliske barnet tilbake hvis det viser seg at moren hennes ikke er en «reell» flyktning. Tilbake til den somaliske barnedødelighetsfronten.

En meksikansk statsborger som bor og arbeider i USA, tjener mer enn dobbelt så mye som en meksikaner som fortsatt bor i Mexico

På 1800-tallet var ulikhet fortsatt et spørsmål om klasse; i vår tid handler det om bosted. «Proletarer i alle land forén eder!» var kampropet den gang alle de fattige hadde det mer eller mindre like kummerlig. Men nå er «solidariteten blant proletarer simpelthen død fordi det ikke finnes noe sånt som et globalt proletariat», kommenterer Branko Milanovic, sjeføkonom i Verdensbanken (3). I overflodssamfunnet er fattigdomsgrensen sytten ganger høyere enn i ødemarken utenfor (4). Selv de som får utdelt matkuponger i USA, lever som konger sammenlignet med de fattigste i verden.

I det tjueførste århundret er den egentlige eliten ikke de som er født i rett familie eller rett klasse, men i rett land

Likevel sparer vi stort sett raseriet til de urettferdighetene som foregår innenfor våre egne grenser. Vi er opprørt over at menn får betalt mer enn kvinner for å gjøre samme arbeid, og at hvite amerikanere tjener mer enn svarte amerikanere. Men selv den raseavhengige inntektskløften på 150 prosent i 1930-årene blekner i sammenligning med de urettferdighetene som skapes av grenser. En meksikansk statsborger som bor og arbeider i USA, tjener mer enn dobbelt så mye som en meksikaner som fortsatt bor i Mexico. En amerikaner tjener nesten tre ganger så mye for det samme arbeidet som en bolivianer, selv når de har samme erfaring, alder og kjønn. Med en tilsvarende nigerianer får forskjellen en faktor på 8,5 – og det er justert for kjøpekraften i de to landene.

«De amerikanske grensenes effekt på lønnen til arbeidere med samme reelle produktivitet er større enn noen form for lønnsdiskriminering (kjønn, rase eller etnisitet) som noensinne er målt», kommenterer tre økonomer. Det er apartheid i global målestokk. I det tjueførste århundret er den egentlige eliten ikke de som er født i rett familie eller rett klasse, men i rett land (5). Likevel er denne moderne eliten nesten ikke klar over hvor heldige de er.

Motargumentene

Kuren mot mark som Esther Duflo innførte, er barnemat i forhold til å utvide mulighetene til innvandring. Å åpne grensene, selv bare på gløtt, er det absolutt beste våpenet vi har i den globale kampen mot fattigdom. Men dessverre er det en idé som stadig blir drevet tilbake av de samme uriktige argumentene.

Ny forskning fra University of Warwick – på migrasjonsstrømmer mellom 145 land – viser at innvandring faktisk samvarierer med en nedgang i terrorhandlinger

(1) De er terrorister alle sammen

Hvis du følger med på nyhetene, kan du ikke klandres for å tenke det. Siden nyhetene består av hva som har skjedd i dag (SISTE NYTT: TERRORANGREP I PARIS) og ikke hva som skjer hver dag (SISTE NYTT: DEN GLOBALE TEMPERATUREN STIGER MED 0,00005 ºC), tror mange at terror er den største trusselen vi står overfor. Men mellom 1975 og 2015 var den årlige oddsen for å bli drept i USA i et angrep utført av utlendinger eller innvandrere, bare 1 til 3 609 709. I tretti av disse førtien årene ble ingen drept i et slikt angrep, og bortsett fra de 2983 menneskene som døde i terrorangrepet 11. september, ble bare førtien andre mennesker, et gjennomsnitt på én person i året, drept av en utenlandskfødt terrorist i løpet av denne perioden.

Tilfeldigvis er det slik at folk som etablerer seg på nytt i USA, begår færre lovbrudd og ender sjeldnere opp i fengsel enn de som er født i landet

Ny forskning fra University of Warwick – på migrasjonsstrømmer mellom 145 land – viser at innvandring faktisk samvarierer med en nedgang i terrorhandlinger. «Når migranter flytter fra ett land til et annet, tar de med seg nye ferdigheter, kunnskap og perspektiver», skriver forskningssjefen. «Hvis vi er enige i oppfatningen om at økonomisk utvikling kan knyttes til synkende ekstremisme, så burde vi forvente at økende innvandring har positiv effekt

(2) De er kriminelle alle sammen

Ikke ifølge dataene. Tilfeldigvis er det slik at folk som etablerer seg på nytt i USA, begår færre lovbrudd og ender sjeldnere opp i fengsel enn de som er født i landet. Selv idet antallet ulovlige innvandrere tredoblet seg mellom 1990 og 2013 til over 11 millioner, gikk kriminaliteten kraftig tilbake. Det samme er tilfellet for Storbritannia: For noen år siden rapporterte forskere fra London School of Economics at kriminaliteten hadde sunket betydelig i områder som hadde opplevd masseinnvandring fra Øst-Europa.

Så hva med barna til innvandrere? I USA har de også mindre sannsynlighet enn folk med amerikanske røtter til å gå inn i et liv med kriminalitet. I Europa er historien en annen. Skal vi bruke mitt hjemland Nederland som eksempel, kommer barna til marokkanske innvandrere oftere på kant med loven. Spørsmålet er selvfølgelig hvorfor?

Ikke at noen brydde seg noe særlig om disse funnene. Ifølge den nye typen politisk korrekthet henger kriminalitet og etnisitet sammen på alle måter.

I lang tid ble forskning på dette spørsmålet ansett som forbudt område på grunn av politisk korrekthet. Men i 2004 kom den første omfattende studien i gang i Rotterdam, der man undersøkte forbindelser mellom etnisitet og ungdomskriminalitet. Ti år senere var resultatene klare: Det viser seg at korrelasjonen mellom etnisk bakgrunn og kriminalitet er nøyaktig null. Ingenting, ikke noe, nada. Ungdomskriminalitet, het det i rapporten, kan føres tilbake til nabolagene der ungdommene vokser opp. I fattige nabolag har ungdommer med nederlandsk bakgrunn akkurat like stor sannsynlighet for å drive med kriminelle aktiviteter som ungdommer fra etniske minoriteter.

Senere har studie etter studie styrket disse funnene. Hvis du korrigerer for kjønn, alder og inntekt, viser det seg faktisk at etnisitet og kriminalitet ikke henger sammen. «Og dessuten», skrev noen nederlandske forskere i en nyere artikkel, «er asylsøkere faktisk underrepresentert i forhold til folk som er født i landet.»

Ikke at noen brydde seg noe særlig om disse funnene. Ifølge den nye typen politisk korrekthet henger kriminalitet og etnisitet sammen på alle måter.

(3) De kommer til å undergrave samhørigheten i samfunnet

Det så ut som en svært besværlig sannhet da den berømte sosiologen Robert Putnam i 2000 utførte en studie som viste at mangfold undergraver samhørigheten i et samfunn. Mer spesifikt fant han ut at det får folk til å stole mindre på hverandre og bli mindre tilbøyelige til å inngå vennskap eller gjøre frivillig arbeid. Konklusjonen til Putnam, basert på hele 30 000 intervjuer, var i bunn og grunn at det får dem til å «trekke hodet inn i skallet som skilpadder».

Putnams funn ble falsifisert for mange år siden

Han ble sjokkert og ventet i mange år med å publisere sine funn. Da de til slutt ble publisert i 2007, slo de – som ventet – ned som en bombe. Putnams forskning ble lovprist som en av århundrets mest innflytelsesrike sosiologiske studier, og ble sitert i utallige aviser og rapporter, og den dag i dag er han den kilden politikere henvender seg til når de tviler på fordelene ved et flerkulturelt samfunn.

Det er bare ett problem: Putnams funn ble falsifisert for mange år siden.

En senere retrospektiv analyse av 90 studier fant overhodet ingen korrelasjon mellom mangfold og sosial samhørighet. Og ikke bare det. I tillegg oppdaget sosiologene Maria Abascal ved Princeton University og Delia Baldassarri ved New York University at Putnam hadde gjort en kritisk feil. Han hadde ikke tatt høyde for det faktum at afroamerikanere og latinamerikanere oppgir et lavere tillitsnivå, uavhengig av hvor de bor. Når man korrigerer for dette, forsvinner Putnams sjokkerende funn opp i røyk.

«Det er ikke mangfoldet i et samfunn som undergraver tilliten», konkluderer Abascal og Baldassarri, «men heller de ulempene folk i mangfoldige samfunn opplever.»

Så hvis den manglende samhørigheten i dagens samfunn ikke kan forklares med mangfold, hva kan det da forklares med? Svaret er enkelt: fattigdom, arbeidsledighet og diskriminering. «Det er ikke mangfoldet i et samfunn som undergraver tilliten», konkluderer Abascal og Baldassarri, «men heller de ulempene folk i mangfoldige samfunn opplever.»

(4) De tar jobbene våre

Denne har vi hørt før, alle sammen. Da et enormt antall kvinner plutselig kom inn på arbeidsmarkedet i 1970-årene, var avisene fulle av spådommer om at strømmen av billigere kvinnelig arbeidskraft ville drive ut de mannlige familieforsørgerne. Det er en gjenstridig misforståelse at arbeidsmarkedet fungerer som stolleken. Det gjør ikke det.

Hvis vi insisterer på å sammenligne arbeidsmarkedet med stolleken, er det i så fall en variant der nye festdeltakere stadig dukker opp med flere stoler

Produktive kvinner, eldre eller innvandrere vil ikke drive menn, unge voksne eller hardtarbeidende borgere bort fra jobbene deres. I virkeligheten skaper de flere jobbmuligheter. En større arbeidsstokk betyr mer forbruk, mer etterspørsel, flere jobber. Hvis vi insisterer på å sammenligne arbeidsmarkedet med stolleken, er det i så fall en variant der nye festdeltakere stadig dukker opp med flere stoler (6).

(5) Billig arbeidskraft fra innvandrere vil tvinge lønningene ned

For å avkrefte denne misforståelsen kan vi vende oss til en studie fra Center for Immigration Studies – en tankesmie som er imot innvandring – der konklusjonen var at innvandring praktisk talt ikke har noen effekt på lønningene. Annen forskning viser til og med at innvandrere fører til en økning i lønnen til landets egen arbeidsstokk. Hardtarbeidende innvandrere øker produktiviteten, og det viser seg på lønningene til alle.

I virkeligheten, hvis man korrigerer for inntekt og jobbstatus, utnytter innvandrere faktisk sosialhjelp mindre

Og det er ikke alt. I en analyse av perioden mellom 1990 og 2000 fant forskere ved Verdensbanken ut at emigrasjon fra et land hadde negativ effekt på lønningene i Europa. Ufaglært arbeidskraft kom dårligst ut av det. I den samme perioden var innvandrere mer produktive og bedre utdannet enn man vanligvis gikk ut ifra, og tjente til og med til å motivere ufaglærte innfødte til å komme opp på samme nivå. Og dessuten, altfor ofte er alternativet til å ansette innvandrere, bare å outsource arbeid til annet land. Og ironisk nok vil det faktisk drive lønningene ned (7).

(6) De er for late til å jobbe

Det er sant at vi i overflodssamfunnet betaler folk mer for å legge beina høyt enn de ville ha tjent på å jobbe utenfor portene våre, men det finnes ingen dokumentasjon på at innvandrere har større sannsynlighet for å søke om trygd enn borgere som er født i landet. Og det er heller ikke slik at land med sterkt sosialt sikkerhetsnett tiltrekker en høyere andel innvandrere. I virkeligheten, hvis man korrigerer for inntekt og jobbstatus, utnytter innvandrere faktisk sosialhjelp mindre. Samlet sett er nettoverdien av innvandrere nesten helt og holdent positiv. I land som Østerrike, Irland, Spania og England innbringer de til og med høyere skatteinntekter per capita enn befolkningen som er født i landet.

Åpne grenser gjør at innvandrere oftere drar tilbake

Er du ennå ikke beroliget? Et land kunne også ha bestemt seg for ikke å gi innvandrere rett til sosialhjelp, eventuelt ikke før etter et minste antall år, eller ikke før de har betalt for eksempel 50 000 dollar i skatt. Og man kunne sette opp lignende begrensninger hvis man er bekymret for at de skal utgjøre en politisk trussel eller ikke kommer til å integrere seg. Man kan utarbeide språk- og kulturtester. Man kan nekte dem stemmerett. Og man kan sende dem tilbake hvis de ikke finner seg en jobb.

Urettferdig? Kanskje det. Men er ikke alternativet med å stenge folk helt ute utrolig mye mer urettferdig?

(7) De vil aldri dra tilbake

Dette bringer oss til et fascinerende paradoks: Åpne grenser gjør at innvandrere oftere drar tilbake. Se på grensen mellom Mexico og USA. I 1960-årene var det 70 millioner meksikanere som krysset den, men 85 prosent dro hjem igjen etter hvert. Siden 1980-årene, og spesielt siden angrepet 11. september, har den amerikanske siden av grensen vært kraftig militarisert, med et mer enn 3000 kilometer langt gjerde sikret med kameraer, sensorer, droner og 20 000 agenter fra grensepatruljene. Nå til dags drar bare sju prosent av de ulovlige meksikanske innvandrerne noen gang tilbake.

Selv i en verden uten grensepatruljer vil massevis av fattige folk bli værende der de er. Tross alt føler folk flest sterke bånd til landet sitt, hjemmet og familien

«Vi bruker årlig flere milliarder av skattebetalernes penger på grensebeskyttelse som er dårligere enn fåfengt – den virker mot sin hensikt», kommenterer en professor i sosiologi fra Princeton University. «Migrantene reagerte helt rasjonelt på de økte kostnadene og farene ved å minimere antallet ganger de krysset grensen.» Da er det ikke rart at antallet meksikanere som befinner seg i USA ulovlig, vokste til sju millioner innen 2007 – sju ganger så mange som i 1980.

Kom deg av sted, bli rik

Selv i en verden uten grensepatruljer vil massevis av fattige folk bli værende der de er. Tross alt føler folk flest sterke bånd til landet sitt, hjemmet og familien. Dessuten er det dyrt å reise, og få av dem som lever i veldig fattige land, har råd til å emigrere. Men hvis vi ser bort fra det økonomiske, viste en nyere meningsmåling at hvis de hadde fått muligheten, ville 700 millioner mennesker ha foretrukket å flytte til et annet land.

I en verden med vanvittige forskjeller er migrasjon det mektigste verktøyet for å bekjempe fattigdom

Å åpne grensene er selvsagt ikke noe vi kan gjøre over natten – og det burde det heller ikke være. Ukontrollert migrasjon ville utvilsomt ha tæret på den sosiale samhørigheten i overflodssamfunnet. Men vi er nødt til å huske én ting: I en verden med vanvittige forskjeller er migrasjon det mektigste verktøyet for å bekjempe fattigdom. Og hvordan vet vi det? Erfaring. Da folk opplevde en dramatisk nedgang i Irland i 1850-årene og Italia i 1880-årene, reiste de fleste fattige bønder sin vei. Det samme gjorde 100 000 nederlendere i 1830–80. Alle satte kursen over havet mot landet der det så ut til å finnes ubegrensede muligheter. Verdens rikeste land, USA, er en nasjon som er bygd på innvandring.

Her er vi, 25 år etter Berlinmurens fall, i en verden som har flere fysiske barrierer enn noen gang – fra Usbekistan til Thailand og fra Israel til Botswana.

Nå, 150 år senere, lever mange hundre millioner mennesker rundt i verden i det som i praksis er friluftsfengsler. Tre fjerdedeler av alle grensemurer og grensegjerder ble oppført etter år 2000. Det ligger mange tusen kilometer piggtråd mellom India og Bangladesh. Saudi-Arabia er i ferd med å gjerde inn hele landet. Og samtidig som EU fortsetter å åpne grensene mellom sine medlemsland, setter de av millioner til å stanse skrøpelige båter i Middelhavet. Denne politikken har ikke hatt noen som helst innvirkning på strømmen av aspirerende innvandrere, men hjelper menneskehandlere med å tjene raske penger og tar samtidig livet av mange tusen mennesker. Her er vi, 25 år etter Berlinmurens fall, i en verden som har flere fysiske barrierer enn noen gang – fra Usbekistan til Thailand og fra Israel til Botswana.

Menneskeheten utviklet seg ikke ved å holde seg på ett sted. Vandringslysten ligger i blodet vårt. Hvis vi går noen få generasjoner tilbake, hadde nesten alle en innvandrer i familietreet. Og se på dagens Kina, der verdenshistoriens største migrasjon førte til at mange hundre millioner kinesere strømmet inn til byene fra landsbygda for tjue år siden. Uansett hvor forstyrrende det måtte være, har migrasjon igjen og igjen vist seg å være en av de mektigste drivkreftene bak utvikling.

Åpne portene

Og det bringer oss tilbake til 134,8 milliarder dollar i året, 11,2 milliarder i måneden, 4274 dollar i sekundet. Det høres ut som en enorm sum, men det er ikke det. Totalsummen for global bistand er til sammen omtrent det et lite europeisk land som Nederland bruker bare på helseomsorg. En gjennomsnittlig amerikaner tror føderale myndigheter bruker mer enn en fjerdedel av nasjonalbudsjettet på bistand, men det reelle tallet er under en prosent. Samtidig er portene til overflodssamfunnet lukket og låst.

Om et århundre vil vi kanskje se tilbake på disse grensene på samme måte som vi ser tilbake på slaveri og apartheid i dag

Mange hundre millioner mennesker trenger på utenfor dette lukkede samfunnet, akkurat slik fattige en gang banket på portene i bymuren. Artikkel 13 i menneskerettighetserklæringen sier at alle har rett til å reise fra landet sitt, men garanterer ingen retten til å flytte til overflodssamfunnet. Og som de som søker om asyl snart finner ut, er prosedyren enda mer byråkratisk, mer uutholdelig og mer håpløs enn å søke om sosialhjelp. Hvis du vil komme deg inn i Slaraffenland nå for tiden, må du ikke kjempe deg frem gjennom kilometervis med rispudding, men gjennom et berg av papirarbeid.

«Fri migrasjon er kanskje ikke oppnåelig med én gang, men det er et mål vi burde arbeide mot.»

Om et århundre vil vi kanskje se tilbake på disse grensene på samme måte som vi ser tilbake på slaveri og apartheid i dag. Men én ting er sikkert: Hvis vi vil gjøre verden til et bedre sted, kommer vi ikke utenom innvandring. Til og med bare å sette døra på gløtt vil hjelpe. Hvis alle industriland hadde sluppet inn bare tre prosent flere innvandrere, ville verdens fattige ha 305 milliarder mer å bruke, sier forskere ved Verdensbanken. Det er den totale summen av all bistand – ganger tre.

Som Joseph Carens, en av de fremste tilhengerne av åpne grenser, skrev i 1987: «Fri migrasjon er kanskje ikke oppnåelig med én gang, men det er et mål vi burde arbeide mot.»

Dette er et utdrag fra boka «Utopia for realister» (Spartacus, 2017,  oversatt til norsk av Rune R. Moen.) Møt Rutger Bregman på boklansering og debatt 21.september.

Les omtaler av boka her og her


  1. Jeg gjorde disse beregningene ved hjelp av verktøyet på nettstedet www.givingwhatwecan.org, der du kan se hvordan din rikdom er sammenlignet med resten av verden.
  2. Nicholas Hobbes, Essential Militaria. Facts, Legends, and Curiosities About Warfare Through the Ages (2004).
  3. Milanovic, «Global Income Inequality by the Numbers.»
  4. I 2015 var fattigdomsgrensen for en husholdning med én person i USA på omtrent 908 dollar i måneden. Fattigdomsgrensen som brukes av Verdensbanken, er på litt over 57 dollar i måneden, slik at den amerikanske grensen ligger nesten sytten ganger over ekstrem fattigdom.
  5. Det store flertallet av «rike» folk i fattige land bor ikke i sitt hjemland. Fire av fem haitianere som tjener over 10 dollar om dagen og som er tatt med i den haitianske statistikken, lever egentlig i USA. Å flytte er utvilsomt den beste måten å unnslippe fattigdom på. Og til og med de som er igjen, nyter godt av dette: I 2012 sendte innvandrere 400 milliarder dollar tilbake til landet de kommer fra – nesten fire ganger så mye som all bistand til sammen.
  6. Innvandrere gjør ofte jobber som et lands egne borgere mener er under deres verdighet. Med den aldrende befolkningen vil det snart finnes utallige jobber som befolkningen i overflodssamfunnet vil ha problemer med å finne nok folk til å fylle. Så hvorfor skal vi gjøre om våre produktive gründere, ingeniører, forskere og akademikere til omsorgspersoner, renholdsarbeidere og tomatplukkere når vi kan tilkalle hjelp fra fremmedarbeidere? Eventuell flytting vil bare være midlertidig og lokal. Dessuten tar innvandrere stort sett jobber som tidligere ble fylt av andre innvandrere.
  7. Tyler Cowen, Average Is Over. Powering America Beyond the Age of the Great Stagnation (2013), s. 169.