Hvorfor i helvete lar vi dette skje?

En milliard mennesker vet ikke om de får noe å spise i morgen. Langt flere – opp mot to tusen millioner mennesker, en tredjedel av klodens befolkning – lider av feilernæring. 25 000 mennesker dør daglig av mangel på ris, mais eller hirsegrøt. 60 prosent av de sultende er kvinner. Hvert år dør tre millioner barn på grunn av sult og sykdommer den fremkaller. Det blir 8000 per dag, 300 i timen, fem i minuttet. Nå, en til. Og det snodigste av alt – de fleste sultende og fattige i verden er bønder. De lever – eller ikke – av å produsere mat.

– Hvorfor i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette skjer?

Det spør den argentinske forfatteren og journalisten Martin Caparros, som har skrevet sultens historie, samtid og framtid, i Afrika, Asia og i Amerika. Ikke så mye om Norge, som han besøkte denne uka, og Europa. Ikke dagens Norge og Europa, i hvert fall. Vi har til smør på bordet. 600 sider om sultens vesen og struktur, som kan etterlate en og annen blasert leser mett og uvel i ukevis, og som vil gjøre ham eller henne bedre i stand til å besvare spørsmålet med et opplyst “vet ikke”:

– Jeg vet for faen ikke hvorfor vi klarer å leve med denne vissheten.

Beklager banningen. Martin Caparros har en mild framtoning og et vennlig vesen, men setningene i “Sult” er harmdirrende, pekerfingermoraliserende og selvransakende. En 600 siders lang faktamettet utblåsning, skrevet med ulike litterære virkemidler og i et språk så presist, elegant og brutalt at kloke italienske forfattere som Roberto Saviano har sammenlignet den med en roman. Det er ønsketenkning: “Sulten er en prosess, kroppens kamp mot kroppen. (…) Du fortærer deg selv. En sulten kropp er en kropp som spiser seg selv”. Samtidig er boka skrevet i oppriktig undring. “Millioner av mennesker dør av sult hver dag” – hvorfor betyr ikke disse ordene noe? Hvorfor skaper de ikke reaksjoner, endring. “Millioner av mennesker dør hver dag av sult”. Er det fordi ordene er tomme? Er det språket det er noe galt med? Millioner. Av mennesker. Dør. Av sult. Hver dag.   

Feilernæring er rent byråkrati.

– Hvis du må bruke ett enkeltord for å beskrive skriveprosessen, hvilket ord ville det vært? Sinne? Nysgjerrighet? Pessimisme? Håp? Frustrasjon?

– Sinne, avgjort. Faktisk vil jeg bruke et sterkere ord: Raseri. Jeg har jobbet i mange år med ulike sosiale spørsmål i verden; miljøproblematikk, migrasjon, helse og krig. Sulten var der hele tiden, alltid sekundær, aldri hovedpersonen. Det frustrerte meg. Og jeg ble sintere og sintere av å se at dette ikke ble omtalt som et problem i seg selv. Jeg grublet lenge på hvordan jeg kunne gjøre sult til selve hovedfortellingen. Og når du tenker deg om, er den faktisk det, sier Martin Caparros.

Sult har skapt sosiale endringer, kriger og revolusjoner – den var for eksempel startskuddet for Den arabiske våren – og den har drept flere mennesker enn noen sykdom. Går du noen timer for lenge uten mat, kjenner du hvor altoppslukende sulten kan være – også i et vestlig liv. “Strukturelle feilernæringer” er et forskjønnende begrep for matmangel. Men det rammer altså to tusen millioner mennesker. Hvorfor? Vi har mat nok til å mette 12 milliarder mennesker. Kun 7 milliarder bor på planeten. 1 milliard av dem får ingenting. “Sulten har mange årsaker. Mangel på mat er ikke en av dem”. Så hvorfor? Feilernæring er rent byråkrati, skriver Martin Caparros, og kaller det “ondets banalitet”, en referanse til filosofen Hannah Arendt. Hun dekket rettssaken mot sjefsbøddel og nazist Adolf Eichmann etter annen verdenskrig. Han erklærte seg uskyldig til massedrap i konsentrasjonsleirene fordi han bare fulgte ordre. Han ble dømt til døden i 1962 – fordi han tross alt hadde et individuelt ansvar.

Jeg var redd boka da ville ende som ren elendighetspornografi.

– Vi vet hva som foregår, men vi later som om vi ikke gjør det. Selv om dette skyldes ulike grader av systemsvikt, betyr ikke det at du og jeg ikke har ansvar, mener Martin Caparros. Med systemsvikt mener han kolonialisering, plyndring, multinasjonale selskaper, frihandel, matbørser, korrupsjon, landekspropriering – alt som til syvende og sist bidrar til at årsaken til verdens sult ikke er fattigdom, men rikdom. Korn og mais som brukes til å fore kuer eller biler i stedet for mennesker. Spekulanter på Chicago-børsen som driver kornprisene til himmels – for å tjene mer penger. “Det er i sannhet et eksklusivt privilegium å være så privilegert at vi ikke engang er klar over at vi er det”.

Han bruker begrepet “sult” hele tiden, ja det er selve tittelen på boka, men hans utgangspunkt at det ikke finnes noe som heter “sult”, bare sultne mennesker. “Sult” er et abstrakt, tomt begrep. For å fylle det med innhold, har han reist verden rundt (Niger, India, USA, med flere) og snakket med mennesker som sulter. Ideelt sett skulle han ønske at han bare kunne fylle en hel bok med slike enkelthistorier, og la dem tale for seg.

– Jeg var redd boka da ville ende som ren elendighetspornografi – jeg forteller deg historier som får deg til å gråte og gjør deg ukomfortabel, men samtidig tilfreds, fordi du er i stand til å føle empati. Så jeg bestemte meg for å spe på med statistikk, fakta og analyser, så du også vil være i stand til å forstå hvorfor dette skjer, ikke bare gråte.

Hvis ingen engasjerer seg, skjer det i hvert fall ingenting.

– Men mange, som meg, leser og blir frustrert fordi ingenting skjer. Så får vi dårlig samvittighet og blir mer apatiske. Hva er denne skyldfølelsen godt for?

– Jeg vet ikke om den er godt for noe. Men skyldfølelse er vel det første trinnet på vei mot å handle, om ikke annet fordi du ønsker å bli kvitt skyldfølelsen – som jo ikke er en god følelse å ha. Hvis ingen engasjerer seg, skjer det i hvert fall ingenting. For 30-40 år siden var få opptatt av miljøet, bortsett fra en gjeng idealistiske ungdommer. I dag kan du ikke drive valgkamp i noe vestlig land uten å si at du tar klimaproblemene på alvor. Selv på hotellet jeg bor på her i Oslo, henger det et skilt på rommet der det står “Hvis du vil redde planeten, bruk håndkleet om igjen”, eller noe lignende. Så hvis vi erkjenner at dette også er vårt problem og handler deretter, vil problemet komme høyere på agendaen og vi vil for alvor lete etter løsninger.

– Da blir man beskyldt for å være naiv eller enda verre ting – for å være idealistisk.

– Hvis du i Frankrike på 1700-tallet hadde sagt at det er mulig å ha et samfunn uten konger, ville folk trolig kalt deg naiv. Hvis du samtidig hadde sagt at folket skulle bestemme, ville du blitt latterliggjort. Men noen gjorde det og de forandret Frankrike, ja, store deler av Europa. Det vi trenger mest av alt, er mennesker som kan skape andre og bedre visjoner for framtida. Uten blir det ikke framskritt, sier Martin Caparros og siterer Samuel Beckett: “Try again. Fail again. Fail better”.

Problemet, mener Caparros, er at vi så lett blir overbevist om at vi ikke bør ønske oss mer. I begynnelsen av boka forteller han en historie om en kvinne i Niger, Aisha heter hun, som han spurte: Hvis du kunne ønske deg hva som helst, hva ville det vært da? Først skjønte hun ikke spørsmålet – for dette er en kvinne som har ingenting, ikke en gang mat hver dag. Men til slutt svarte hun “en ku”. Men Caparros mente virkelig hva som helst, så han presset henne mer. Da ga hun etter på nytt, og svarte: “To kuer”.

Kjøtt er den fullkomne metaforen for ulikhet.

– Denne kvinnen er akkurat som oss. Vi er fornøyd med status quo, middelmådighet. Vi våger ikke tro at vi kan bygge noe bedre, og da ønsker vi det heller ikke av våre politikere. Vi mener det er for mye forlangt at vi også skal leve i et samfunn vi ikke trenger å skamme oss over, sier Martin Caparros. Skamme oss over? Over hva? Ta kjøtt. En person som spiser kjøtt legger beslag på ressurser som, om de ble delt, ville vært nok til fem eller ti personer. Storfeproduksjon legger beslag på 80 prosent av verdens jordbruksareal, 40 prosent av verdens kornproduksjon, 10 prosent av verdens vann. Vi – og da menes vi, det lille vi – spiser seks ganger så mye kjøtt i dag som i 1950, og forbruket skal angivelig dobles innen 2030. “Spiser jeg kjøtt, sier jeg til meg selv at jeg driter langt i de andre ni. Å spise kjøtt er en brutal maktdemonstrasjon.” En til: “Kjøtt er den fullkomne metaforen for ulikhet”.

Martin Caparros er dokumentarforfatter, men også skjønnlitterær forfatter – og historiker. Derfor trekker han ofte lange linjer i intervjuer, og i boka – der han like godt starter med apene som ble forvist ned fra trærne fordi de ikke hadde sterke nok armer og måtte lære seg å finne mat på bakken. Av dette “nederlaget” ble mennesket til.

Jeg har aldri møtt en sulten ateist.

– Historisk har menneskeheten en tendens til å veksle mellom to faser. Den ene er når de fylles med drømmer for framtida, den andre er når de er engstelige, introverte og frykter framtida. Nå er vi i denne siste fasen. For altfor mange i dag er ikke framtida løfterik, den er en trussel. Men dette betyr også, i hvert fall har det gjort det historisk, at det gradvis bygges opp alternative scenarier, som stadig flere trekkes mot og engasjerer seg i. Som med klimakrisa. I denne famlingen håper jeg det vil dannes et nytt “vi”, som inkluderer hele menneskeheten, og ikke bare den rikeste andelen, sier Caparros. Afrika, for eksempel, var en gang nettoeksportør av matvarer. I dag importerer de mat. I 1970 fantes det 90 millioner feilernærte i Afrika, i dag over 400 millioner. Med andre ord, hvis man skal lage prognoser for framtida basert på fortida: Det ser mørkt ut. “Fremtiden er en luksus forbeholdt dem som spiser seg mette”.

For dem gjør religionen sulten forståelig.

– Du skriver om frihandel, som om det var en religion, og om religion – begge deler som et hinder i kampen mot sult. Er det noen fellestrekk?

– De fleste som tror på kapitalismen er vel knapt klar over at de gjør det. Det er lufta de puster inn. Kornbørsmeglerne jeg snakket med i Chicago, forsto ikke at de gjorde noe galt ved å drive opp prisene så høyt at folk sulter, fordi de gjør alt riktig – de jobber hardt og tjener masse penger for sitt selskap. Men, som FN skrev i en rapport i 2003; den fremste enkeltårsaken til at fattigdommen økte og ulikhetene ble større på 1980- og 90-tallet, var “statens tilbaketrekning” – altså privatisering, mer frihandel, mer kapitalisme. Religion er en mer bevisst handling. Men begge bidrar til å opprettholde sultens struktur. Jeg har møtt mange sultne mennesker i årenes løp, men jeg har aldri møtt en sulten ateist. Alle jeg har snakket med rettferdiggjør sin situasjon ved å henvise til en høyere makt. For dem gjør religionen sulten forståelig, sier Martin Caparros.

Her og nå høres han sindig ut, der han sitter med senkede skuldre og et lunt smil om munnen i en altfor stor og altfor gul sofa i forlagets lokaler, med kaffe og biscotti. I boka er han overstadig opphisset når han skriver om religion, for eksempel hinduisme. “Det kalles karma og er den beste skrønen som er klekket ut i denne skamløse tusenårige idiotkulturen, kanskje den eneste kulturen som har tillatt en liten gruppe privilegerte å kontrollere så mange lasete, døende millioner i århundrer – og fortsatt gjør det”.

Sult passiviserer og gjør deg apatisk.

Sånn sett er de sultne Caparros har møtt, motsatt av hovedpersonen i Knut Hamsuns roman “Sult”. Jeg-personen i romanen skal muligens dø av sult, men han skal dø stående. Han er desperat, men stolt. De sultne i virkelighetens verden er ikke spesielt stolte.

– Ta India, et land der mange har levd med sult og feilernæring i generasjoner. India er det landet i verden som har flest sultne, nesten en tredjedel av verdens sultne bor der. Aymartya Sen, den indiske nobelprisvinneren, har sagt at demokrati er den beste beskyttelsen mot sult. Vel, India er verdens største demokrati, skryter de av, men likefullt er millioner sultne. Andre sier at utvikling utrydder sult. India utvikler seg raskere enn noen andre, det er i dag verdens tiende rikeste land. Folk – mange folk – sulter likevel. 70 prosent av inderne lever på under en halv dollar dagen. 250 millioner indere, som altså kommer fra familier som har vært sultne i generasjoner, er underutviklet i enhver forstand, også mentalt og kroppslig. Det er ikke noe å være stolt av. Sult passiviserer og gjør deg apatisk, sier Martin Caparros.

Derfor vet han at det ikke er de sultne som forlater sine hjem i disse dager og tar båt fra Tyrkia til Hellas. De sultne drar ingen steder.

Det er mennesker vi har gitt opp.

– De som er virkelig sultne, er så marginalisert og passivisert at de ikke en gang kan tenke på å dra til Europa. De som drar har overskudd til å gruble, legge planer og låne penger. De sultne gjør ikke det. Dette var jeg ikke klar over før jeg skrev boka, men det finnes i dag millioner av mennesker i verden som det globale systemet ikke har noe nytte av – ikke i det hele tatt. Det er ikke mulig å utnytte dem en gang, eller selge dem ting de ikke trenger. Det er en diger systemsvakhet. Et godt system er i stand til å bruke alle sine ressurser. Hvis du er sjef på en fabrikk, for eksempel, og du lar fullt brukbare maskiner stå i hjørnet og ruste, ville du fått sparken. Disse menneskene er glemt. Det er mennesker vi har gitt opp, sier Martin Caparros, en rasende argentiner som med 600 sider om sult nå har gjort sitt for at vi ikke så lett skal glemme menneskene vi har glemt – og totalt gitt opp. “En gang var sulten et skrik. Våre dagers sult er fremfor alt taus”.