De mektige misbruker fortsatt dem med mindre makt

“Noen historikere mener at 50 000 til 200 000 koreanske kvinner og jenter ble stjålet, lurt eller solgt til militært sexslaveri for og av den japanske hæren under Japans kolonisering av Korea.”

Sånn innledes etterordet i boka “Hvit Krysantemum” som er den amerikanske forfatteren Mary Lynn Brachts debutroman,og som ble oversatt til norsk av Guro Dimmen i våres.

En av grunnene til at jeg bestemte meg for å skrive denne historien var fordi kvinners seksuelle slaveri fortsatt skjer i dag

Boka er skrevet som en roman basert på to fiktive karakterer. To søstre som vokser opp på øya Jeju i det sør koreanske, utdøende matriarkalske samfunnet av Haenyeos (havets kvinner). Men den overordnede historien i boka er likevel basert på virkelige, historiske hendelser.

Historien skifter mellom nåtid (2011), og tiden før Koreahalvøya ble delt i to okkuperte soner i 1945, og den dreier seg om overgrep mot kvinner. Rettere sagt den gruppen av kvinner som på engelsk har gått under samlebetegnelsen “comfort women”, “trøstekvinner” eller også “gledespiker” på norsk.

Men historien om disse kvinnene er alt annet enn gledelig, den er en mørk flekk på verdenshistorien.

Agenda Magasin har intervjuet Bracht.

Skjer fortsatt i dag

På en pressekonferanse i 1991 fortalte koreanske Kim Hak-Sun om hvordan hun ble offer for militært sexslaveri av den japanske hæren, sammen med to andre kvinner gikk hun til sak mot den japanske staten. Flesteparten av jentene og kvinnene, som var fra 11 til 60 år gamle, kom fra Sør Korea, men japanerne mishandlet også kvinner fra Kina, Filippinene, Indonesia, Taiwan og Nederland. Mange av dem ble mishandlet til døde eller omkom på krigsmarkene.

Trøstekvinnene bør sees på som overlevende av krigsforbrytelser og aktivister som kjemper for rettferdighet

Historiene om trøstekvinnene under andre verdenskrig begynner å bli gamle, men likevel er de også evig aktuelle mener forfatteren selv:

“En av grunnene til at jeg bestemte meg for å skrive denne historien var fordi kvinners seksuelle slaveri fortsatt skjer i dag. I 2014 var Sinjar massakren og folkemordet til Yazidiene i Irak i overskriftene hver dag. Nyheter om kvinner og jenter som ble fanget og voldtatt av de invaderende ISIL-krigerne og senere solgt til seksuelt slaveri forferdet verden. Det var det samme året jeg begynte å skrive denne romanen. Det er vanskelig for meg å forstå at det fortsatt er spørsmål knyttet til sannheten om trøstekvinnens vitnesbyrd når vi ser eksempler på militarisert, seksuelt slaveri gjennom hele historien og til i dag.”

Brakt til taushet

I 1993 bekreftet japanske myndigheter at trøstekvinner var blitt tatt til fange med makt og mot sin vilje, en uttalelse de imidlertid tok tilbake igjen i 2007. I 2015 kunngjorde Japan og Sør Korea en avtale om å aldri snakke om trøstekvinnene igjen.

“Sør-Koreas tidligere president, den nå fengslede Park Geun-hye, og hennes regjering samtykket til denne avtalen med den japanske regjeringen. Men siden hun ble fjernet og bevisene på hennes korrupsjon ble offentliggjort, har trøstekvinnenes standpunkt om å avvise denne avtalen fått bredere støtte. Den nåværende presidenten, Moon Jae-in, har uttalt at den som utsetter en annen for forbrytelse ikke er i en posisjon til å avgjøre når saken er over. Han oppfordrer nå Japan til å ta ytterligere grep for å løse dette problemet på en måte som er akseptabel for de overlevende.” Forklarer Bracht.

Disse strukturene fortsetter å skje fordi mennesker med ukontrollert makt vil gi etter for å misbruke dem rundt dem uten makt

I epilogen av boka skriver forfatteren om kvinnene at “å minnes sine historier hjelper dem å tåle den”. Hun utbroderer:

“Stemmen til trøstekvinnene har lenge blitt brakt til taushet av skammen over det som skjedde med dem, i tillegg til den japanske regjeringens fornektelse av kvinnenes versjon av hendelsene. Mitt håp er at ved å huske disse kvinnene i litteraturen, vil sannheten om hva som skjedde med dem nå  ut til flere mennesker over hele verden og stemmene deres vil ikke lenger bli stilnet. Trøstekvinnene bør sees på som overlevende av krigsforbrytelser og aktivister som kjemper for rettferdighet. Å holde sine historier levende i vårt kollektive minne gir dem håp om at sannheten om hva som skjedde med dem aldri vil bli glemt, selv om de kanskje aldri vil oppleve rettferdighet.”

Misbruk av makt

I Norge har kultur hatt en sentral plass når vold mot kvinner skal forklares, kanskje spesielt når det kommer til vold mot kvinner i krigssituasjoner. Bracht har et delt syn på årsaksforklaringen:

“Historisk sett ser vi ofte at det er en blanding av kultur, religion og myndigheter som undertrykker kvinner og oppmuntrer til et miljø der vold mot kvinner hersker. Hvis vi vokser opp i et samfunn hvor halvparten av befolkningen blir sett på som en annenrangs, vil de ha mindre makt og status i det samfunnet, noe som igjen gjør dem sårbare for overgrep fra den øvre klassen. Dette er sant verden over, og det er også aktuell problematikk knyttet til kjønn og rase i vestlige nasjoner.”

Også bakgrunnen til de to kvinnelige karakterene i boka til Bracht skjærer tvers igjennom myten om den asiatiske kvinnen

En av de aktuelle problematikkene Bracht viser til er #metoo-bevegelsen.

“Disse strukturene fortsetter å skje fordi mennesker med ukontrollert makt vil gi etter for å misbruke dem rundt dem uten makt. Vi har sett det i Harvey Weinstein-skandalen, og med hele #metoo- bevegelsen som nå skjer rundt omkring i hele verden. De mektige misbruker dem med mindre makt, spesielt hvis samfunnet er konstruert på en måte som gjør at de kan komme seg unna med det. Inntil vi sikrer absolutt likestilling av kvinner i vår kultur, i våre religioner og regjeringer, vil den fortsette å skje.”

Myten om den asiatiske kvinnen

Hvit Krysantemum er ikke bare Bracht debutbok, den er også av personlig betydning for henne. Brachts mor vokste opp i Sør Korea, men giftet seg med en amerikansk soldat (Brachts far) på begynnelsen av 70-tallet og emigrerte til USA.

“Da jeg var jente fortalte moren min meg fantastiske og hjerteskjærende historier om sitt liv i Sør-Korea, men hun nevnte aldri trøstekvinnene. Det var ikke før jeg fulgte henne på en tur til Seoul og kom over en artikkel om kvinnene at jeg først lærte om denne mørke delen av japansk militærhistorie. Ti år gikk og trøstekvinnene var fortsatt i nyhetene og argumenterte for rettferdighet. Jeg bestemte meg da for å skrive om hva som hadde skjedd med dem.”

Den populærkulturelle framstillingen av, og ofte også den offentlige samtalen om, asiatiske kvinner her hjemme har i beste fall vært preget av store mangler, men også ren eksotifisering og rasisme. Historien om den underdanige og forsiktige kvinnen, den skjøre lotusblomsten. 

Når vi så vet at menn voldtar, hvorfor tvinger vi da voldtatte kvinner til å måtte bevise at de ikke har valgt det selv?

Også bakgrunnen til de to kvinnelige karakterene i boka til Bracht skjærer tvers igjennom myten om den asiatiske kvinnen. Haeneyons er kvinner som i flere hundre år har vært brødvinnere på øya Jeju og derfor har nytt av både respekt, selvstendighet og makt.

Fordi de er kvinner

“Jeg tror også at det er en viss grad av rasisme som har forstyrret saken til trøstekvinnene, men jeg tror det største problemet likevel er at de er kvinner. Kvinners stemmer veier ikke like mye som menn, og trøstekvinnenes vitnesbyrd blir betvilt på grunn av dette. Hvis de var soldater ville de ha hatt færre hindringer å overvinne for å bli trodd. Seksuell vold mot kvinner er et belastet problem og ofrene er ofte tvunget til å bevise sin verdi som mennesker før noen bestemmer at de snakker sant. Det skjer på tross av at vi vet at gjennom hele historien har menn voldtatt kvinner, spesielt i krig og konflikt. Når vi så vet at menn voldtar, hvorfor tvinger vi da voldtatte kvinner til å måtte bevise at de ikke har valgt det selv?” Spør Bracht.

Enhver krigserklæring er derfor en krigserklæring mot alle kvinner og jenter

I et avsnitt i boka deltar en av de to kvinnene i boka i en av de såkalte onsdagsdemonstrasjonene, som er demonstrasjonene som har har blitt holdt for trøstekvinnene i Seoul siden 1992. I avsnittet skriker en person i mengden at: “Alle kriger er en forbrytelse mot verdens kvinner og jenter!”, et poeng som Bracht gjerne utdyper:

“Menn er i kontroll over regjeringer og militære hærer som erklærer og kjemper kriger. Mens i de fleste tilfeller, særlig under andre verdenskrig, var ikke kvinner representert i regjeringen eller i militæret så de hadde ingen makt til å forsvare seg selv eller til å stemme for fred. Enhver krigserklæring er derfor en krigserklæring mot alle kvinner og jenter, uavhengig av hvilken side av konflikten de står på, spesielt når man også vet at militære bruker voldtekt som krigsvåpen.”

Per dags dato har den japanske regjeringen fortsatt ikke kommet med en offentlig unnskyldning for krigsforbrytelsene de gjorde seg skyldige i under andre verdenskrig.