Mitt Bataclan

13. november 2015 befant Fred Dewilde seg nær scenen på Bataclan. Den 49 år gamle grafikeren lå urørlig på gulvet og lot som han var død i mer enn to timer. Med døde og levende kropper rundt seg.

– På ett øyeblikk var vi redusert til en krypende masse av levende, sårede og døde. En masse av frykt, hylende av redsel, forteller han i boken «Mitt Bataclan», der han også tegner skrekkscenene. Han skjønner at han er levende, men som han sier «en levende hos de døde».

Han fikk øye på en ung jente ved siden av seg, Elisa. Hun var blitt skutt i rumpa, men var bevisst. For å holde motet oppe, holdt de hverandre i hånden og hvisket forsiktig.

– Hvert hjerteslag var en seier over tiden, hvert sekund en overlevelse, et håp.

Selvportrett: Fred Dewilde.
Selvportrett: Fred Dewilde.

Minuttene sneglet seg av gårde. De måtte holde ut. Fred begynte å fortelle Elisa idiotiske vitser. Desperat galgenhumor, midt i terroristenes skuddlinje. Sammen skapte de et «menneskelig rom». Alt for å overleve.

Plutselig var det andre stemmer som kommanderte.

– Reis dere opp med armene over hodet! Lød det.

Politiet. Endelig. Elisa kunne ikke reise seg, Fred måtte overlate henne til redningsfolkene. Selv følte han seg som i en uvirkelig boble. En god stund kunne han ikke høre. Han måtte spørre seg selv om han drømte.

– Det eneste som var virkelig, var Paris, skriver han. De første dagene etterpå var som en tåke. Litt etter litt kom livet tilbake. Først klarte han å skrive ned noen ord. Flere måneder senere kunne han begynne å tegne. Et halvt år etter var boken ferdig. Først da den kom ut, nesten et år etter attentatet, skjønte han at den ikke bare hadde hjulpet ham, men også andre ofre.

– Takk for at dere vil omtale den, sier han til Agenda Magasin.

– Jeg blir like rørt hver gang over at dette lille prosjektet jeg har laget i mitt lille hjørne beveger så mange. Virkelig.

– I boken spør du: jeg er levende, men er jeg det? Stiller du deg fremdeles det spørsmålet?

– Ikke på samme måte, men heller; hva betyr det å være levende? Livet etter den 13. dreier seg nå om hva som er virkelig viktig. Døden berørte meg. Klappet meg på kinnet og forsvant. Etter det er det bare det menneskelige som teller. Det tenkte jeg før, og enda mer nå. Jeg er ikke lenger politisk sint mot det livløse systemet som bare maser om profitt og fjerner empati fra vårt forhold til andre. Jeg lever for å mobilisere meg til å leve, og lever for håpet om å kunne gi mine barn noe annet enn denne verdenen.

bataclan_interieur-8

– På hvilken måte hjalp det deg å tegne og skrive boken?

– Det er en måte å ta den kvelden tilbake på. Det blir noe konkret, en bok, som gjør at jeg kan si at det ikke var en drøm, men en virkelighet. Å tegne den virker på samme måte, nå blir den kvelden min, den eksisterer i mitt prisme. Dessuten måtte jeg få de forferdelige bildene ut av hodet. Overlevende eller indirekte ofre sier det samme. Nå har de et konkret spor av hva som hendte.

– De overlevende fra Utøya ville «ta den tilbake». Har du tatt tilbake Bataclan?

– Jeg skal ta Bataclan tilbake når jeg blir i stand til å gjenoppleve en konsert der. Jeg har allerede tatt tilbake min ånd og min kropp, Nå må jeg ganske riktig tilbake for å knuse symbolet, eller gjerdet. Det er litt magisk tankegang, men psykologisk fungerer det slik. Gjøre symbolene angrepet rev ned, til mine.

bataclan_interieur-15

Fred Dewilde bruker et vakkert uttrykk. Han sier ikke overlevende, men re-levende. Men han følte seg ikke sterk nok til å gå på Sting-konserten som markerte gjenåpningen av Bataclan nylig.

– Det er jeg ikke klar for. Jeg skulle gjerne, for symbolet, men føler meg ikke i stand til det ennå. Først må jeg gå på konsert et annet sted først, få tilbake tilliten til en menneskemengde, støyen, mørket og kanskje en dag Bataclan, sier han, og utdyper:

– Ordet overlevende får oss til å tenke på såret, et offer. Mellom oss sier vi det, men med utenforstående foretrekker vi å si hvilket som helst ord som ikke forbindes med offerrollen. Re-levende minner om det å komme tilbake til livet, og det har vært vår kamp i et år. Med fall, gode og dårlige dager – men vi slåss hele tiden for å leve igjen. Vi er heldige som kan det, alle land kan ikke gi slik behandling som vi har fått. Selv om den ikke er hva den var, fins den, og det er en sjanse. Hvordan ville det ha vært i Iran, Libanon, Syria, Mali eller Eritrea?

bataclan_interieur-16

 

nyhetsbrevet