Søvnløs i Istanbul

(ISTANBUL): Vold, trakassering, sensur, rettsforfølgelse og fengsel, ja selv mord. Det er hverdagen for journalister i Tyrkia. Riktignok er det ikke hver dag man blir drept, men journalister er fritt vilt og drapstruslene framstår som ektefølt. Derfor har en ung og idealistisk gjeng startet et tilbud der de lærer opp en ny generasjon uavhengige skribenter, tilbyr behandling til traumatiserte journalister og opplæring av redaksjoner. Blant noe.

Dokuz8HABER sprang ut av Gezipark-opprøret våren 2013. Da så både lesere og pressefolk at tradisjonelle medier sviktet fundamentalt, og søkte seg til sosiale medier i stedet – journalister for å formidle nyheter, lesere for å finne ut av hva som egentlig foregikk. For det hender at det er viktig.

Nettsiden ble stengt og alle eiendeler ble konfiskert, bortsett fra en blomsterpotte med orkideer.

– På gateplan utviklet det seg et samarbeid mellom erfarne journalister, engasjerte borgere og organisasjoner. Fordi etablerte medier ikke fortalte sannheten, brukte folk Twitter og Facebook i stedet, og slik nådde dette opprøret millioner av mennesker. Skribenter fikk et gjennomslag de tidligere ikke hadde hatt, forteller Gürkan Özturan, journalist, aktivist og en av initiativtakerne, som forøvrig besøker SKUP-konferansen i Tønsberg denne uka og skal snakke om pressefriheten i Tyrkia i Oslo 16. april, i regi av Norsk PEN.

– Jeg har vært journalist i mange år, men oppdaget først våren 2013 hvor effektfullt sosiale medier kan være. Det slo meg at dette kunne utvikles til en ny og spennende plattform, som kan være permanent og vare lengre enn Gezi. Slik ble dokuz8 etablert. Vårt prinsipp at vi hele tiden skal bruke nye plattformer for å nå ut til mennesker med nyheter der de er. “Social first” er vårt motto, sier han.

Det andre prinsippet som ligger til grunn for dokuz8, er å drive opplæring i borgerjournalistikk; hvordan nå ut til folk med sann og viktig informasjon mest mulig effektivt. Hvordan lage filmer, hva er en nyhet, slike ting. Men også sikkerhet og førstehjelp, som i økende grad er blitt viktig for journalister i Tyrkia å kunne noe om. Målgruppa er lokalavisjournalister, studenter, fagforeninger og NGO-er. 650 mennesker fra 50 byer i Tyrkia har så langt deltatt i denne opplæringen, rundt 60 prosent av dem har forblitt i nettverket og produserer stoff til dokuz8 mer eller mindre regelmessig.

I fjor ble de utsatt for razzia og foreningen bak ble forbudt.

– Våre tilbud forandrer mediekulturen i landet, sakte, men sikkert. Det finnes ikke noe annet tilsvarende tilbud i Tyrkia i dag som driver slik opplæring systematisk, forteller Gürkan Özturan.

Det er åpenbart etterlyst. I fjor var de to ansatte; Gürkan Özturan og medinitiativtaker Gokhan Bicici. Nå er de blitt åtte. Alle finansiert av … staten? Nei, av prosjektstøtte, idealistiske enkeltpersoner og NGO-er. Folk som vil forandre.

Sikkerhetsopplæring er noe av det viktigste dokuz8 driver med. Det handler om alt fra å takle press fra myndighetene via vold på gata til å dekke krig, og å beskytte seg mot digitale angrep og overvåking. Eller takle terror, som det har vært en del av i tyrkiske byer de siste årene. Hendelser som krigskorrespondenten normalt er alene om å oppleve, risikerer vanlige journalister å måtte dekke i Istanbul, Ankara eller Izmir. Journalister må kunne jobbe trygt, og å snakke med noen om hendelsene i ettertid, slik at de også i framtiden kan jobbe.

Men informasjonen kom på trykk likevel. To dager senere banket politiet på døren.

Gürkan Özturan og Gokhan Bicici kunne trengt litt behandling selv. Begge ble røft behandlet av politiet under Gezipark-opprøret i 2013 og sliter fortsatt med senskader. Gürkan ble arrestert da han filmet demonstrasjonene, og kunne verken lese eller skrive i måneder etterpå. Fem år seinere har han fortsatt nakkeproblemer.

I fjor ble de utsatt for razzia og foreningen bak ble forbudt. Nettsiden ble stengt og alle eiendeler ble konfiskert, bortsett fra en blomsterpotte med orkideer. Men de fortsatte å publisere likevel og fikk millioner av lesere etter at razzia-nyheten spredte seg.

Bakgrunnen for razziaen var et intervju Gokhan Bicici hadde med en tysk avis. På et tidspunkt under samtalen, ga han journalisten informasjon det ettertrykkelig ble sagt skulle være off the record. Men informasjonen kom på trykk likevel. To dager senere banket politiet på døren.

– Journalisten mente godt, men det er altså jeg som bor i Istanbul og som må være forsiktig. Myndighetene leser alt. Med svenske og norske aviser tar det dem nok femten dager å få det oversatt, men med tyske tar det bare en dag, sier Bicici.

For de fleste ordentlige journalister i Tyrkia er det ikke et spørsmål om de blir arrestert, men når.

Han forteller at politiet, i hvert fall inntil nylig, pleide å arrestere journalister klokka fem om morgenen. De dro deg ut av senga og ransaket huset ditt. Gokhan sier at han siden 2009 ikke har lagt seg til å sove før halv seks om morgenen. Og før han har lagt seg, har han alltid sjekket ut av vinduet om det er mistenkelige biler på gata. Gürkan gjorde det samme inntil 2017, men da ble han utslitt og utbrent og fikk uutholdelige smerter, og begynte derfor å sove på natta igjen. På en måte.

Antiterror-politiet har raidet Gürkans leilighet to ganger. Hver gang – etter at de har ransaket hele leiligheten – har de beklaget og sagt ops, vi er visst i feil leilighet. To ganger har de altså gjort denne feilen. To uker på rad.
– Jeg tror ikke de lette etter noe, men forsøkte å skremme meg. Eller plante overvåkingsutstyr. Men jeg har sjekket over alt i etterkant og har ikke funnet noe, sier han.
– I Tyrkia sover journalister som soldater ved fronten, alltid på vakt, legger Gokhan til.

For de fleste ordentlige journalister i Tyrkia er det ikke et spørsmål om de blir arrestert, men når.

Jeg ble banket opp skikkelig bra.

Gokhan Bicici var en av få uavhengige journalister fra Tyrkia som rapporterte fra Gezipark-opprøret. Det ga ham en stor tilhengerskare på sosiale medier og dermed ble han sett på som en trussel. Så en dag ble han arrestert, mens han demonstrerte. Fire politifolk holdt ham nede og slo ham, før de dro ham avgårde bortover gata. Alle de fire politimennene. I armer og bein. Seansen ble filmet, og ligger ute på YouTube.

Hvis du ikke trykker på linken: Vi ser folk fra vinduer i bygningene omkring, som kaster yogurt og andre matvarer på politimennene, for å få Bicici løslatt. En av politimennene holder opp et skjold og forsøker å beskytte politimennene som slår og sparker journalisten. En hvit plastikkstol bommer på målet og treffer nesten offeret som ligger på bakken.

Gokhan ble fraktet til fengsel og måtte tilbringe noen dager bak lås og slå. Han har en mistanke om at smertene i armen og nakken i dag stammer fra den dagen.

Alle folk er potensielle fiender og kan skade meg.

– Jeg ble banket opp skikkelig bra, sier Gokhan, og ler, for på engelsk fungerer setningen bedre. Han var nemlig heldig og var flink til å beskytte ansiktet. Og han fikk ikke panikk, noe som gjorde at politiet ikke ble ytterligere provosert og mer voldelige.

Videoen gikk viralt og ble et sterkt symbol på politivolden i disse dagene. En venn av Gürkan og Gokhan var på det tidspunktet i EU-parlamentet og forsøkte å overbevise parlamentarikerne om at Tyrkia og Erdogan var på ville veier. I begynnelsen, ifølge ham selv, trodde de fleste at han var en konspiratoriker. Men etter at han kunne vise dem videoen, ble de fleste overbevist, og vel så det. Og fordømmelsen fra EU ble kontant.

Serap Altekin er psykolog og har jobbet med traumer i femten år. Fram til Gezipark-opprøret – med pasienter som var blitt rammet av jordskjelv, naturkatastrofer eller større ulykker. Men etter Gezi begynte hun å jobbe med ulike organisasjoner og grupper som deltok i demonstrasjonene.

Lukta av blod og brent menneskekjøtt sitter i mange år etterpå.

– Folk som har sett ødeleggelse eller vold på nært hold, kan i ettertid oppleve ulike former for traumer – flashback, mareritt og konsentrasjonsvansker – som igjen reduserer deres livskvalitet og fører til at de blir utbrent. Mange forsøker i ettertid å unngå steder eller folk som minner om hendelsene de var vitne til, og mange trekker seg tilbake og blir isolert. I en by som Istanbul er det vanskelig å unngå sirener, politi eller uniformer, for eksempel. Eller store ansamlinger av mennesker eller store torg. Noen får også panikk hvis de hører høye lyder, noe som også er vanskelig å unngå i Tyrkia, sier hun og legger til:

– Noen utvikler også et negativt eller pessimistisk syn på seg selv og omverden. Journalister jeg har møtt, har begynt å se på verden som et svært farlig sted og tenker at det ikke er trygt for dem noen steder. Alle er potensielle fiender og kan skade dem. Dette er selvfølgelig utmattende, sier hun.

Under Soma-gruveulykken i 2014, der over 300 døde, sørget deformerte lik for at selv de mest garva journalistene gikk ned i kjelleren. Unge journalister og fotografer som ble sendt for å dekke Gezi, opplevde at sakene og bildene deres ikke kom på trykk på grunn av press og sensur, og de har mistet noen illusjoner på veien. Journalister som dekker krigen mot – og massakrene av – kurderne i sørøst-Tyrkia, blir aldri de samme menneskene igjen. Og terror?
– Det ligner på krigsopplevelser. Lukta av blod og brent menneskekjøtt sitter i mange år etterpå. På grunn av dette er det mange journalister i Tyrkia som er blitt vegetarianere, sier psykologen.

Noen binder seg fast til noe, fordi de vil forsikre seg om at de er koblet på virkeligheten når de våkner opp.

Ifølge Serap er kvinner generelt flinkere til å oppsøke profesjonell hjelp, mens menn tar det ut i form av økt sigarett- og alkoholinntak. Forskning viser også at de kjører mer uforsiktig og utsetter seg for mer risikabel sex. Og selvskading. En vellykket behandling forutsetter at folk innrømmer at de sliter, og det er jo et nederlag? Det er vanskelig å få journalistene i tale, enda vanskeligere å snakke med deres koner og familien generelt – som også blir rammet, indirekte.

Serap er psykolog og leder av psykologforeningen i Istanbul, men hun er også samboer med en journalist, nærmere bestemt Gokhan Bicici – mannen som ikke sovner før politiet kunne ha banket på døra.

Neste Gezi vil bli en tsunami.

– Hvordan er det å bo med en mann som ikke sover før fem om morgenen?

Hun smiler, men øynene er slitne og noe apatiske – og det skyldes nok ikke bare ammingen hun nettopp har gjennomført.
– Det finnes ingen realistisk og praktisk løsning på dette, for du har ikke kontroll. Jeg jobber også med flyktninger, de kommer fra umenneskelige omgivelser og opplevelser. De får ikke sove på mange dager. De har ofte mareritt, og derfor vil de heller ikke sove. Noen binder seg fast til noe, gjerne til noe fast, som vegger, fordi de vil forsikre seg om at de er koblet på virkeligheten når de våkner opp. Journalister i Tyrkia i dag har de samme problemene. Dette må de leve med. Dessverre.

– Hva med journalister som jobber i redaksjoner med prioriteringer journalisten selv absolutt ikke tror på, men gjør det likevel fordi de trenger inntekt?
– Jeg har hatt slike pasienter. Dette er også vanskelig å leve med. Noen er blitt truet til å fortsette å jobbe for avisen, og da er det selvfølgelig ekstra vanskelig. Noen aviser sørger til og med for at journalisten havner i gjeld, for å få ham eller hun til å fortsette i jobben.

– Hvordan er det mentalt for journalister generelt i Tyrkia i dag?
– De har det nok som folk flest – de er deprimerte, utbrente og mangler kreativitet.

Vi er ikke et selskap, men en sosial bevegelse.

Gürkan og Gokhan er ikke like pessimistiske. I hvert fall ønsker de ikke å avslutte så mørkt.

Ifølge Gürkan lever nemlig ånden fra Gezipark-opprøret videre, til tross for år med systematiske forsøk på å undertrykke den.

– Opposisjonen er faktisk bedre organisert enn før Gezi. 48 prosent ønsket ikke å gi Erdogan utvidet presidentmakt, det er en ganske kraftfull opposisjon. Potensielt. Og han hadde all makt til å drive valgkamp, nei-siden var knapt synlig. Med så mye propaganda, er det egentlig rart at han ikke fikk større oppslutning. Folk er forsiktige og de sier ikke sin mening. Men når tiden er moden, vil denne understrømmen forvandle seg til en bølge. Neste Gezi vil bli en tsunami. Følg med på sesong to, sier han og humrer godt.

Gokhan har jobbet i mange år med fagforenings- og arbeidsrelatert stoff, og betraktet seg like mye som en aktivist som journalist. Også han har trua på forandring. Nedenfra.

– Styrken vår er menneskene og våre nettverk, og slik bør det være i en organisasjon. Vi er ikke en bedrift, men en sosial bevegelse, avslutter han.