– Stortinget er mindre konstruktivt enn før

Kristin Skogen Lund (52) er konsernsjef i Schibsted. Tidligere NHO-sjef (som hun var da intervjuet ble gjennomført).

Kristin Skogen Lund (KSL): Jeg er ikke en veldig bekymret type som går aktivt rundt og uroer meg, bare så det er sagt. Men det er helt klart en del urovekkende trekk i verden, spesielt det som skjer i USA. Jeg har vært der to ganger det siste året og jeg merker forskjell på samfunnet bare på kort tid. Det er i ferd med å bli utrolig polarisert. I min verden har USA vært en slags garantist for stabilitet og trygghet. Når garantisten isteden blir kilden til usikkerhet så snur det ting opp ned på en ubehagelig måte.

Jeg tror ikke det er så enkelt som at Trump er ute igjen om to år og så er alt plutselig normalt igjen. For det første kan han fort bli sittende lenger. For det andre så er det jo ikke bare ham. Han er egentlig bare et symptom på noe som ligger der, hvis ikke hadde han ikke fått støtte.

Det har vært en utvikling der grupper har følt seg, og reelt er blitt, tilsidesatt og ikke har fått være med på reisen resten av oss har hatt.

Strømninger som proteksjonisme og mistillit og isolasjonisme er kommet veldig fort på oss. For få år siden var det få, om noen, som forutså verken utviklingen i USA eller Brexit. Vi er også blitt veldig fort vant til mange av sidene ved dette. For to år siden hadde det vært helt utenkelig at en statsleder i USA oppførte seg som Trump gjør blant annet i sosiale medier. Nå er det helt normalt. Det er guffent.

Vi er ikke helt skjermet her hjemme heller, selv om vi har helt andre forhold, som trygge institusjoner og et høyere tillitsnivå. Vi ser likevel flere av de samme tendensene. Temaer som EØS og EUs energibyrå Acer som du trodde kanskje ikke fenget så mange, får plutselig eksplosiv interesse og vi ser en debatt som tidvis både er polarisert og uvanlig krass. Kanskje ligger det noe annet bak, både her hjemme og i de landene der vi ser dette i en langt større målestokk.

Jeg tror ikke det smitter i seg selv. Jeg tror mer det handler om at vi er utsatt for de samme trendene og påvirkningen. Ta for eksempel ulikhet. For under ti år siden var det få som snakket om det, i alle fall ikke med det bevissthetsnivået vi gjør det nå. Men det har jo vært tydelig over lang tid. Det har vært en utvikling der grupper har følt seg, og reelt er blitt, tilsidesatt og ikke har fått være med på reisen resten av oss har hatt. Det har tatt for lang tid å oppdage for resten av samfunnet, og for lang tid å korrigere. Når det først kommer til overflaten blir det en slags ketchup-effekt.

Hannah Gitmark (HG): Hva skal til for å løse disse oppgavene?

KSL: Vi må snakke mer om hvorfor globalisering, internasjonal handel og samarbeid i sum er bra for oss. Så opplever noen grupper negative konsekvenser, blant annet i form av lavere relativ lønnsutvikling som følge av arbeidsinnvandring. Men mer proteksjonisme vil få negative konsekvenser – også for de aller svakeste, og de som har minst.

Ta EØS som et eksempel. Tenk på EØS-avtalen som en flaske. Nesten helt opp til toppen er EØS ting som er bra for oss. Det er utvilsomt et lite lag på toppen som er problematisk. Vi skal ikke legge skjul på det. Men når vi bare snakker om den delen gir det inntrykk av at EØS i sum ikke er bra for oss, også legges ikke alt det verdifulle og viktige EØS også betyr for oss inn i potten.

Dersom vi går i retning av en mer proteksjonistisk og unilateral verden der overnasjonale institusjoner og avtaler svekkes utgjør det for Norge for det første en betydelig sikkerhetsrisiko. Vi er både geografisk og naturressursmessig et interessant land for mange. Men også økonomisk vil Norge komme dårligere ut. Vi er et lite land, med en liten befolkning og et lite hjemmemarked. Handel utgjør derfor en langt høyere andel av vår BNP enn hva som er tilfellet i mange andre land.

Tenk på EØS-avtalen som en flaske. Nesten helt opp til toppen er EØS ting som er bra for oss.

NHO er engasjert i dette på flere måter. Vårt viktigste bidrag er at gode, seriøse bedrifter har nok gode jobber å tilby. Vårt nest viktigste bidrag er lønnsdannelsen, som bidrar til små forskjeller mellom dem som har en jobb å gå til. Det tredje bidraget er kompetansebygging, dels den som skjer i arbeidslivet, og dels den som skjer i offentlig regi, som vi støtter. Det fjerde er å sikre finansiering av gode velferdsordninger, som gir støtte til livsopphold og indirekte hjelper folk over i nye jobber. Det femte er å bidra til et seriøst arbeidsliv, ved å blant annet bekjempe arbeidslivskriminalitet.

HG: Hvem skal løse disse oppgavene?

KSL: I Norge har det vært sånn at når alt kommer til alt så er det konsensus om det viktigste. Man har hatt evne til å heve seg over de små tingene og samle seg om de store. Den evnen synes jeg er i ferd med å forvitre. Jeg opplever at klimaet på Stortinget er mindre konstruktivt enn det har vært. Den enkelte fraksjons seier er blitt viktigere enn det store resultatet. Det bekymrer meg. Det betyr kanskje at vår evne til å løse store utfordringer framover er svekket.

Jeg opplever at klimaet på Stortinget er mindre konstruktivt enn det har vært

Dersom politikkens evne til styring reelt viser seg å være svekket tenker jeg at det stiller enda større krav til partene i arbeidslivet, særlig til LO og NHO. Kanskje blir det enda større behov for at vi ivaretar en helthetsinteresse, en slags konsensus. Og da må vi bli enda bedre på det. Jeg opplever at det er en viktig rolle. Så blir vi kanskje kritisert for å fravike våre kjerneinteresser, men det får vi heve oss over. Det er viktigere at vi begge bidrar til å finne balanserte løsninger enn at vi skal ivareta særinteresser. Det har både LO og NHO vist at vi kan.

Så vil jeg trekke fram næringslivet. Mange av utfordringene vi står overfor må bli løst av bedriftene.

Klimatrusselen er et eksempel. Næringslivets ansvar for å bidra til å løse denne utfordringen er en del av en positiv bevegelse i hele verden. Å være klimabevisst og opptatt av bærekraft er ikke lenger noe man snakker om på en halv side i årsrapporten. Det er en integrert del av bedriftenes virke. Det handler jo også om hva som er lønnsomt på sikt.

En annen utfordring bedriftene bidrar til å løse er integreringsfloken. Skal de altfor mange som står utenfor arbeidslivet og nye mennesker som kommer til landet vårt kunne ta del i samfunnet på en best mulig måte, må de i arbeid. Og arbeidet finnes ute i næringslivet. Men skal bedriftene kunne bidra på disse og andre områder framover må vi ha systemer som gjør at det lønner seg å ta gode valg som kommer hele samfunnet til gode. Her trengs et enda sterkere samspill mellom myndigheter og næringsliv – og også arbeidstakersiden. Mye er bra, men det er fremdeles mye å hente.

HG: Betyr dette mer politisk styring av samfunnet?

KSL: På noen områder. Politikken henger ikke helt med når det gjelder de største utfordringene vi ser. Jeg går og funderer en del på hvor raskt vi er blitt globalisert. Samtidig har vi sett en voldsom teknologisk utvikling. Dagens internasjonale avtaler, systemer og regelverk ble laget i en annen tid, før vi var globaliserte og digitaliserte – eller vektløse og grenseløse om du vil. Det viktigste prinsippet mange av disse avtalene bygger på er knyttet til geografi. Det gir ikke så mye mening i dag – isteden skaper og forsterker de skjevheter. En del selskaper i dag har monopollignende strukturer der de akkumulerer all verdi i næringskjeden. Mange av disse selskapene har også tilegnet seg en hinsides samfunnsmakt.

Dagens internasjonale avtaler, systemer og regelverk ble laget i en annen tid, før vi var globaliserte og digitaliserte – eller vektløse og grenseløse om du vil

Denne utviklingen påvirker også arbeidslivet, og da også fordelingen i stor grad. Det aller viktigste for demokratiet vårt er likhet og deltakelse. Det får man gjennom arbeid, og det er viktig at vårt arbeid er formalisert og anstendig betalt. Men veldig mye av den økonomiske veksten handler jo om å bortrasjonalisere behovet for arbeid. I dag har vi 500.000 mennesker som bare er grunnskoleutdannet i Norge. Det tallet er overraskende konstant. Men det er nesten ikke jobber igjen til den gruppen. Hva gjør vi da?

For noen år siden var det slik at store bedrifter både ansatte mange og gjorde store fysiske investeringer. I dag er korrelasjonen mellom overskudd og formuesoppsamling på den ene siden, og investeringer og arbeid ikke lenger den samme. Skal vi sikre finansieringen av vår felles velferd må vi tenke helt nytt om hva skattegrunnlaget vårt skal være. I Estland går man foran og peker på at den egentlige valutaen i samfunnet er den enkeltes data. Et Google-søk har for eksempel en åpenbar verdi. Kanskje må vi tenke helt nytt om hvordan vi regner BNP. Produktivitet.

Vi trenger politikere som evner å tenke nytt sammen om dette.