Ukrutt forgår ikke så lett

Til tross for at de kraftigste sprøytemidlene brukes mot Jeremy Corbyn, kjemper han for en plass i parlamentet og bruker enhver anledning til å slåss mot innskrenking av streikeretten, for våpenhvile i Ukrainakrigen og for Julian Assanges løslatelse.

Corbyn er kjent for å være en lidenskapelig hobbygartner. I sin London-bydel Islington North, som han har representert som MP (Member of Parliament) for det britiske arbeiderpartiet Labour i 40 år, har han en parsell i en kolonihage. Vi møtes imidlertid i en villahage ved Sognsvann og det første han gjør når han kommer inn på tunet, er å mønstre en samling med hageredskap som står oppmarsjert langs en vegg.

Skal vi tro Jeremy Corbyn, er det selve ytringsfriheten som nå settes på prøve.

Våren i år har vært kjølig i London og noen av grønnsakene som vanligvis har kommet langt på denne tida av året, har han ennå ikke plantet ut. Men vi har ikke kommet hit for å snakke om squash og agurker. Ugrasluking, derimot, er et av dagens temaer, eller nærmere bestemt Labour-leder Keir Starmers hardhendte kampanje for å luke ut all innflytelse fra den inntil nylig dominerende venstresida i det tradisjonsrike Labour.

Ytringsfriheten krigens neste offer?

Det heter seg at krigens første offer er sannheten. Skal vi tro Jeremy Corbyn, er det selve ytringsfriheten som nå settes på prøve, som følge av de avsløringer Julian Assange og Wikileaks kom med etter nitid jobbing med hemmelige dokumenter over krigene i Afghanistan og Irak. Corbyns Oslo-besøk kom nemlig først og fremst i stand fordi det på Litteraturhuset ble arrangert et stort møte med en rekke deltakere som kunne belyse Assange-saken i det grelle lys den har havnet i.

Corbyn har i årevis engasjert seg i saken og kjemper sammen med mange andre for å forhindre at hans hjemland utleverer Julian Assange fra høysikkerhetsfengselet Belmarsh i London til USA, som vil stille Assange for retten for spionasje. I Norge, og i enda større grad i Storbritannia, er dette en ikke-sak. Nå står kampen om å bryte lydmuren, forhindre utlevering og deretter kreve en løslatelse av sakens hovedperson:

Når media svikter, er det vi andre, vi som skjønner betydningen av å få fram krigens brutale sannhet, som må kjempe til vi vinner fram.

– Det er en massiv historie som foregår for våre øyne, på vår dørstokk. Men media omtaler den ikke. Det er en spesiell situasjon der liberale medier, som i prinsippet er basert på retten til de frie ytringer, ikke ytrer seg. Det er som om de skammer seg over å innse at vi har havnet der, i en slags selvpålagt ytringsforbud, sier Corbyn som har vært på tur til Presseklubben i Washington for å fremme saken i USA:

– Det var de samme lokalene der Julian har vært og viste filmen som avslører at amerikanske soldater fikk instruksjon om å drepe sivile under visse omstendigheter i Irak. Instruksjon om å drepe sivile, gjentar Corbyn og spør hva som ligger bak denne intense viljen til å skjule hva som har kommet fram om de to nevnte krigene:

– Mannen som avslører hemmelighetene om Irak-krigen, som helt og holdent bygde på en løgn, blir nå sperret inne basert på en usannhet om at han har drevet spionasje. Hvis han blir utlevert, kan det ende med en livstidsdom. Er det redselen for at mektige ledere for stormakter er redde for at det skal komme nye avsløringer neste gang de går til krig som driver dem? Det er et skremmende trekk i vår tid at media godtar slike premisser. Ytringsfriheten er blitt innskrenket betraktelig siden starten på 2000-tallet, da disse krigene startet. Når media svikter, er det vi andre, vi som skjønner betydningen av å få fram krigens brutale sannhet, som må kjempe til vi vinner fram.

There’s no such thing as a winnable war

…it’s a lie we don’t believe anymore, sang Sting på 1980-tallet. Men er det likevel en løgn «vi» tror på, så mange det er som snakker om at Ukraina «må vinne krigen»?

Det er også trangt om plassen for å få fram de voldsomme geopolitiske endringer som ledsager krigen.

-Ja, og hva innebærer det å vinne. Det er det ingen av de som bruker dette begrepet hyppigst, som Natos generalsekretær Stoltenberg, som definerer.

– USAs utenriksminister Anthony Blinken gjorde et forsøk da han under Nato-toppmøtet i Oslo forleden sa at Ukraina måtte støttes i å ta tilbake alt det russerne har tatt de siste 15 månedene. Da har han i det minste sagt nei til å heie på en ukrainsk offensiv mot Krim.

– Det er en viktig avgrensning. Russerne gir ikke opp Krim. Men vi trenger en mye mer offensiv holdning til å få i stand noe som kan føre fram til en våpenhvile i stedet for bare å sende inn mer våpen, med nye titusener av drepte på begge sider som resultat. Den britiske debatten om dette har vært veldig grunn. Jeg stilte spørsmål til statsminister Sunak i parlamentet om dette nylig. Jeg understreket at jeg fordømte den russiske invasjonen og at jeg ikke har noen slags sympati for Putins begrunnelse for okkupasjonen. Likevel sa statsministeren at han var totalt uenig med meg i å etterspørre en våpenhvile nå. Han har rett i at en våpenhvile ikke betyr fred, det er jeg fullstendig klar over er en lang prosess. Men alle kriger ender før eller siden med en våpenhvile. Det må starte med samtaler, kanskje en god stund før en våpenhvile kan tre i kraft, for så å få partene til å sette seg sammen og forhandle vilkår for en fred. Da må noen ta et initiativ utenfra.

– I så måte prøvde vel nettopp den forrige britiske statsminister å komme med innspill fra utsida da han oppfordret Ukraina til å avbryte samtalene med Russland i april i fjor. Hva sa egentlig Boris Johnson da han møtte president Zelenskyj i Kiev den gang?

– Jeg skulle gjerne visst nøyaktig hva Boris Johnson sa den gang. Det var samtaler i gang mellom de krigende parter på det tidspunktet. Johnson har aldri kommentert spørsmål om dette i ettertid, og nå er han mest opptatt av å kjempe for sitt ettermæle som statsminister. Men vi burde hatt en parlamentarisk høring om vårt lands rolle i krigen, der Boris Johnson hadde måtte blitt innkalt som vitne.

Ikke Minsk III, men Geneve I

– Debatten i de fleste europeiske land følger det samme svart-hvitt mønsteret der det snakkes om russisk imperialisme fra media og politisk hold som aldri har benyttet imperialisme-ordet da Vesten angrep Afghanistan, Irak eller Libya. Men denne krigen er både en ukrainsk forsvarskrig, en krig mellom USA/Nato og Russland og en opprinnelig borgerkrig i Donbas-regionen. Så hva slags løsning ser du for deg?

– Europeiske medier er svært samstemte i sin omtale av krigen, noe som har bidratt til å skape en opinion om at «Ukraina må vinne», der det er lite rom for å tenke et annet forløp enn at krigen og drepingen fortsetter. Det er også trangt om plassen for å få fram de voldsomme geopolitiske endringer som ledsager krigen. Jeg reiser mye utenfor Europa. Det er der motstemmene fins, blant statsledere som Lula i Brasil og presidenten i Mexico, Andrés Manuel López Obrador. Disse, og ikke minst pave Francis, som tilfeldigvis også er latinamerikansk, har kommet med modige utspill om å starte samtaler med tanke på våpenhvile. Det er bare slik en kan komme i gang med å drøfte de reelle konfliktene som må løses på lengre sikt, hvis ikke krigen bare skal fortsette i det uendelige, som striden om Donbas.

Dette er en opprenskning som startet med at Corbyn ble suspendert fra partiet i 2020.

– Tenker du deg en fortsettelse langs Minsk II-avtalens spor, en Minsk III?

– I prinsippet ja. Men jeg ville ikke kalle den Minsk III, men noe helt annet.

– Som hva?

– Geneve I, kanskje. Her må partene starte med blanke ark, på en helt ny arena.

«Mentalt uegnet til å være statsminister»

I valget i 2017 manglet Corbyn bare drøyt 2000 stemmer for å kunne danne regjering. Han ledet Labour til et resultat på 40 prosent, det beste valget siden 2001, det siste i Tony Blairs glansperiode før hans «fall from grace» etter hans rolle i Irak-krigen. Labours vokste med et par hundretusen medlemmer etter at Corbyn overtok som leder i 2015 og han gikk til valg på et program av godt gammeldags sosialdemokratisk merke med renasjonalisering og rekommunalisering av privatiserte tjenester, styrking av det forfalte offentlige helsevesenet NHS, sosial boligbygging m.m.

Det er en kjent sak at Corbyn ble motarbeidet av høyresida i sitt eget parti der særlig anklager om antisemittisme er blitt brukt som våpen mot den livslange Palestinavennen Corbyn. Nylig har den nye partiledelsen under Keir Starmers ledelse fratatt en Labour-ordfører i Newcastle-området retten til å stille som ny kandidat for partiet.

Dette er en opprenskning som startet med at Corbyn ble suspendert fra partiet i 2020 fordi han mente at konklusjonen i undersøkelsen om antisemittisme i Labour var overdrevet av politiske grunner. Siden ble Corbyn gjeninntatt i parlamentsgruppa, men ble i vinter nektet å stille som kandidat for Labour i sin lokale krets Islington North.

Pasok i Hellas var et spektakulært sammenbrudd og det stolte franske sosialistpartiet er jo nesten forsvunnet.

Tanken på Corbyn som statsminister skremte vannet av enkelte militære topper og de hemmelige Tjenestene. I ei bok som nylig kom ut om prosessen mot den tidligere partilederen av Asa Winstanley (“Weaponising Anti-Semitism: How the Israel Lobby Brought Down Jeremy Corbyn”) hevdes det at MI5 og MI6 kalte ham inn på teppet da de var redde for et nyvalg i 2018.

– Vel, «kalt inn på teppet» er ikke det rette ordet. Jeg ble invitert til et møte for å drøfte en rekke saker med tanke på at jeg kunne bli britisk statsminister. Men jeg har ikke rukket å lese boka.

– Det står at det fra disse møtene med etterretningstjeneste kom lekkasjer til media…

– Det var mer enn «lekkasjer». Det kom nøyaktige sitater fra samtalene, blant annet om at jeg skulle være «mentalt uegnet til å være statsminister». Kilden for dette måtte være sentralt plasserte offentlige tjenestemenn, sier Corbyn som også opplevde at en ledende general i de væpnede styrker rett etter at Corbyn ble partileder i 2015 truet med at det ville bli «mytteri» i offiserskorpset hvis han ble statsminister.

Parallellen til de liberale partienes fall

– Du har sett det europeiske sosialdemokratiet forvitre i land etter land, først i Hellas, så i Frankrike, og nå sliter de til og med tungt i både Tyskland og Norge…

– Pasok i Hellas var et spektakulært sammenbrudd og det stolte franske sosialistpartiet er jo nesten forsvunnet. Dette begynte for alvor med finanskrisa i 2008 da flere partier bøyde kne for kravene fra IMF og den europeiske sentralbanken. I Storbritannia fortsatte Gordon Brown i 2010 på den budsjettpolitikken som Tony Blair innførte med ville kutt i velferd, lønnsnedslag og skattelettelser for de rike. En del av dette, men ikke alt, ble videreført av Ed Miliband da han tapte valget i 2015 og jeg overtok. Jeg tror denne aksepten for «austerity-politikken», altså budsjettkutt satt i system, har vært fellesnevneren for sosialdemokratiets krise i land etter land.

Folk jeg har møtt her i Oslo snakker mye om våpen og krig og Ukraina, men lite om den sosiale krisa.

– Ser du en parallell mellom de liberalistiske partienes fall etter 1. verdenskrig i Europa, og ikke minst i ditt England, og sosialdemokratiets fall hundreåret etter? Winston Churchill symboliserte tydeligst det skiftet da han meldte overgang fra De liberale til The Tories på 1920-tallet.

– Vel, nå var ikke Churchill my av en liberaler. Men det var et brått fall som skjedde den gang. Det fins ei gammel bok som beskriver den omveltninga, “The Strange Death of Liberal England”. Det fins mange interessante trekk i dagens situasjon som kan minne om all uroen som oppsto før 1914. Så, ja, det er noen paralleller til det vi opplever nå.

«Fordi de vet at de kjemper for noe som er større»

– Vi har en britisk streikebølge nå, innen helsevesenet, blant lærere, på togene, over alt. Det tyder på at fagbevegelsen etter flere tiår med tilbakegang, er i vekst igjen. Det har utviklet seg ei voldsom krise i levestandard og fattigdomsutvikling og vi opplever også en forskjellsbehandling av flyktninger som har usunne trekk. Jeg kjenner noen av de nye ukrainske flyktningene som har kommet til min bydel. Det er utmerkede folk som vi ønsker velkommen. Men samtidig stoppes de fra Afrika, Afghanistan og Syria som prøver å ta seg over kanalen med brutale midler. Dette er folk som har flyktet fra kriger Vesten har startet, og nå behandles de som annenrangs flyktninger, sier Corbyn mens han lufter et tankekors:

– Folk jeg har møtt her i Oslo snakker mye om våpen og krig og Ukraina, men lite om den sosiale krisa, folks økonomiske problemer, fattigdom og ja… klassekamp, om du vil. Det kan bero på at det er et lite representativt utvalg jeg har møtt. Jeg syns det har vært påfallende, sier han.

Vent og se. Jeg stiller.

Da partileder Starmer nylig besørget at Corbyn ikke fikk stille for Labour i neste parlamentsvalg, svarte han med at dette var «et skandaløst angrep» på Labours medlemmer i hans valgkrets. Mest sannsynlig vil han stille som uavhengig kandidat for Islington North. Eller vil han finne på noe annet?

– Vent og se. Jeg stiller. Jeg har vært aktiv i Labour siden før England vant siste VM i fotball i 1966, og jeg kommer til å være politisk aktiv så lenge jeg lever. Tross uenigheter innad i Labour, er det viktigste ved neste valg å få skiftet ut de konservative fra regjeringskontorene. Eller som Jeremy Corbyn nylig twitret i en oppfordring til å stille i demonstrasjon med fagbevegelsen i Islington:

«The Tories want to remove our right to strike, because they know we are fighting for something bigger. Join us in Islington on Monday to stand by striking workers and stand up for a better world.»