– Hvis verden går imot deg, gi faen og drekk maling

Sigrid Bonde Tusvik (38). Komiker. Driver podcasten «Tusvik og Tønne». Spaltist i Dagsavisen.

Sigrid Bonde Tusvik (SBT): Jeg er bekymra for mange ting. Det viktigste handler selvsagt om at planeten koker, og at vi har ansvar for å sikre en bærekraftig utvikling. Men her er det masse engasjement. Jeg ble nylig skjelt ut da jeg satte en del paradokser og utfordringer ved klimakampen opp mot hverandre. Det er bra at folk er sinna når kloden koker. Og det er jo bra at noen setter seg ordentlig inn i ting, som i kjøttindustrien, og så blir veganere fordi de har skjønt at hele kloden går til helvete og her bare sitter folk og gafler i seg kyllingvinger.

Men det er også slik at det noen ganger er vanskelig å vite hva som er det rette å gjøre. Økningen i avokadospising i Vesten, som kanskje kan skyldes at vi bytter ut kjøttet med avokado, fører for eksempel til avokadokriger i Mexico der folk drepes av mafiaen. Noe som er ille byttes kanskje ut med noe verre. Det samme ser vi når det gjelder el-bil, det er bra at mange kjøper el-bil, men så sier alle at det ikke lønner seg fordi produksjonen av el-biler gir et totalt større fotavtrykk CO2-messig.

Og i hverdagen er det mer praktiske utfordringer. Når du har to små barn som meg og skal spise taco på fredager prøver du å kjøpe økologisk kjøttdeig. Men har de ikke det så setter jeg meg ikke ned og lager en deilig bønnemiks, da tar du den enkleste løsningen og kjøper vanlig kjøttdeig. Og så håper du bare inderlig at myndighetene har laget noen strenge regler som sørger for at det ikke er så ille som noen vil ha det til.

Jeg bekymrer meg også over at folk altfor lett blir krenka og at vi må ta så mye hensyn hele tiden.

Jeg bekymrer meg også over at folk altfor lett blir krenka og at vi må ta så mye hensyn hele tiden. Her i Norge går vi rundt og er krenka hele tiden. Og føler oss mobbet. Det er ikke svart-hvitt. Vi vil jo gjerne være høflige og hyggelige. I en globalisert verden der grensene er åpne prøver vi å forstå hverandre, og vi vil også være venner med alle. Det er mye fint med det. Men om man ender med å ta altfor mye hensyn til små grupper i samfunnet som til stadighet føler seg tråkka på så utvanner man mobbebegrepet.

En siste bekymring handler om at det er for mye angst og føleri i samfunnet – og for konsekvensene ved å vanne ut begrepene. Selvsagt må man snakke åpent om reell angst og reelle problemer. Det er bekymringsfullt at så mange unge opplever psykiske problemer. Politikere tar psykiske problemer på alvor syns jeg, de kimser ikke av problemet. Noen har selvsagt virkelig angst, og de har det forferdelig.

Men det er også delvis å undergrave dem når det blir så mye fokus på dette tema at alle til slutt går rundt og tror de har angst når de egentlig kjenner på helt vanlige følelser som nervøsitet, stress og det å grue seg. Å grue seg til å gå på jobb eller til å holde et foredrag eller til å ta fatt på en vanskelig oppgave, det er ikke angst. Det er bare det at det er ubehagelig å være menneske noen ganger.

Hannah Gitmark (HG): La oss ta klima først: Hva må vi gjøre for å løse disse oppgavene og hvem skal gjøre det?

SBT: Vi må gjøre mer enn i dag. Vi trenger at politikken setter strengere regler og strammer inn så vi får gjort noe med dette. Jeg er veldig glad i regler og blir gjerne med på å forandre kloden med små skritt som søppelsortering i grønn og blå pose! Så må vi huske på at med teknologi kommer det smartere og smartere løsninger og jeg er hellig overbevist om at vi finner smarte løsninger å klimaproblemet. Det er nemlig sånn at med utdanning og ny teknologi får vi løftet flere mennesker ut av fattigdom og da får vi bedre og smartere fabrikker håper jeg. Så at myndigheter kan bestemme rundt klima trenger vi. Alle er tjent med det!

Vi trenger modige politikere som løfter klimakampen høyt og tør å bli upopulære for det. Det finnes jo dem som har gjort det før. Se på Gro Harlem Brundtland for eksempel. Og i dag kan vi jo se på politikere som Lan Marie Berg i Oslo. At folk kan bli så sinte fordi du ikke kan kjøre inni sentrum av byen, det er utrolig. Også viser jo historien også at det fungerer. Røykeloven er et godt eksempel. Folk var kjempesinna. Det gikk fort over. Jeg tror svært få vil ønske seg tilbake til situasjonen vi hadde.

Vi trenger modige politikere som løfter klimakampen høyt og tør å bli upopulære for det

Men det er ikke bare politikerne som har ansvaret her. For det første må jo velge dem som lover å rydde opp. Og så har vi stor makt som forbrukere også. Vi skjønner jo at griser som leverer bacon til oss nordmenn ikke har et verdig liv. Da må jo vi også sette fokus på det. Myndighetene kan ikke komme på alt selv. Vi forbrukerne må si til myndighetene at vi vil ha dyrevelferd.

Og vi får det jo til. Bare se på pelsdyrnæringen som nå skal avvikles. Jeg ble helt rørt da jeg så et intervju med en bonde som sa han skal begynne med epler nå som han slutter med pelsdyr. Så det går fremover. Til og med Donald Trump sa for en stund siden at klimaendringene er menneskeskapte og at det kommer til å ta milliarder av år å reparere kloden. Selv om han er en forferdelig fyr som sikkert spiser bacon til alle måltider så er jo den lille setningen der et håp. Vi skal være glade for at Paris-avtalen ble vedtatt. USA har trukket seg ut, men vi må fokusere på hvor mange land som er igjen.

HG: Du er også bekymret for at vi tar for mye hensyn i dag og for at det er for mye «angst og føleri» i samfunnet i dag? Hva gjør vi med det?

SBT: Når det gjelder det første tenker jeg det er viktig at vi utfordrer hverandre. Jeg krenker folk hele tiden med uttalelsene mine, fordi jeg tør å si ting som jeg ifølge andre ikke kan nok om. Jeg står i det, å bli kjefta på. Det er kanskje symptomatisk at det er generasjon alvor som synes det er veldig vanskelig å tulle med ting. Så ser vi jo at det også er denne gruppa av oss som sliter mest med psykisk sykdom også. De tar ting veldig seriøst. Man må jo det på en klode som koker rundt oss, men man må kunne tulle litt også. Særlig når du bor i et demokrati med folkevalgte som har som jobb å høre på deg og sørge for at alle blir tatt på alvor og et system som fungerer ganske godt. Da er det ingenting å være redd for.

Folk jager etter lykken hele tiden, men da blir man jo aldri fornøyd.

Når det gjelder dette med føleriet tror jeg vi må gjøre mindre. Folk i dag vil liksom løse noe hele tiden. Det er mindfulness, det er fokus på å ta det med ro – og vi går rundt og kjenner og kjenner og kjenner etter. Gjør du det finner du jo selvsagt noe som ikke stemmer i kroppen. Men det er normalt. Jeg tror dette spesielt er vanskelig for de unge. De vil være perfekte, fordi de ser på alle andre som om de er perfekte. Så mye fokus på at vi skal ha det bra hele tiden og være perfekte hele tiden og ikke bare stå i det at det går opp ned kan jo skape virkelige problemer for folk.

Jeg tror foreldrene har noe av skylda. Foreldrene til generasjon alvor, de som i dag har tenåringer – de har hatt et kremliv. De har opplevd stor økonomisk vekst, og ingen store kriser. Veldig mange kan kjøpe seg en Tesla i morgen om de vil. De er opptatt av fasade, og de er opptatt av å prestere. Rundt barna sine er de opptatt av å gjøre ting for dem, for at de kan nå lengst mulig – og ikke med dem. Men alt trenger ikke å handle om å tilrettelegge for prestasjon, for at barna skal bli best mulige.

Jeg er vokst opp med en far som har sagt at «Du kan alltid erstattes. Du er ikke unik. Du kan være flink i det du gjør, men det er alltid en annen som er flinkere til å skrive enn deg og som kommer til å puste deg i nakken. Du må tåle å dele plassen din». Det tror jeg er viktig. Folk jager etter lykken hele tiden, men da blir man jo aldri fornøyd. Når vi skrev visdomsord i hverandres skoledagbøker på ungdomsskolen skrev jeg alltid et jeg hadde lært av kusina mi: «Hvis verden går imot deg, gi faen og drekk maling». Det var et veldig populært ordtak på 80-tallet sikkert, men det er egentlig veldig godt – og det er det man burde si til Generasjon prestasjon. Det meste er ikke så farlig.