Vitnesbyrd som kamp

(Genève, Sveits): De to mennene i grå dresser skynder seg langsomt mot den lille, sprudlende damen inne i kantinen på FNs hovedkvarter i Genève. Begge bukker dypt, stiller raske spørsmål på japansk, nikker kraftig når hun svarer, før de retter seg opp, takker med et nytt dypt bukk, og går.

– De er så søte, smiler Setsuko.

De to «søte» dresskledde mennene, er borgermesteren av Hiroshima, Kazumi Matsui, og generalsekretæren i Ordførere for fred, Yasuyoshi Komizo. Setsuko Thurlow er omringet mesteparten av dagen, og vant til å bli avbrutt. Delegater fra alle verdens land, aktivister fra freds- og nedrustningsorganisasjoner, journalister – alle vil møte hun som forteller så rørende om sin opplevelse i Hiroshima.

Det er fortsatt hardt, hver gang.

Setsuko kom til Genève for å fortelle sin historie til FN. Hun har nettopp fortalt om sin erfaring foran delegater fra nesten alle land i verden.

– Det er fortsatt hardt, hver gang, sier hun mens hun fikler med de vrange flikene til plasttrekanten som inneholder lunsjen hennes.

Spesielt rørt blir hun når hun ser det gule banneret med navnene til de 351 elevene fra skolen hennes som døde i angrepet. Hun tar det med seg fra sted til sted hvor hun bærer vitnesbyrd om den menneskelige lidelsen atombomben skapte.

– Jeg vil at folk skal se navn, ikke tall, sier hun bestemt.

– Det var så mange som døde. Så mange at hjernen ikke klarer å oppfatte det, eller tro på det, sier hun, og tar seg til hodet som om en hodepine er på vei.

Jeg vil kjempe for et forbud til mitt siste åndedrag.

Gjennom den amerikanske organisasjonen Hibakusha Stories (hibakusha: japansk for atomvåpenoverlevende) forteller Setsuko sin historie overalt hvor hun drar. Selv om hun vanligvis bor i Toronto i Canada, har hun vært i Japan, Tyskland, rundt omkring i USA og nå i Genève for å fortelle om det hun opplevde. For første gang er nå flesteparten av de atomvåpenoverlevende over 80 år gamle, og Setsuko, som er «84 og et halvt», ønsker å fortsette med arbeidet sitt til et forbud mot atomvåpen er på plass. Selv om helsa skranter, har hun ingen planer om å roe ned eller stoppe.

– Jeg vil kjempe for et forbud til mitt siste åndedrag.

Med et stort, dirrende utpust trår hun tilbake i kroppen til den gamle japanske damen.

Setsuko var 13 og befant seg i andre etasje på en militærbase 1,8 km fra bombens nedslagspunkt da den eksploderte over byen. Hun husker kun et blendende blåhvitt lysglimt og følelsen av å flyte i luften før hun våknet opp til mørket og stillheten. Lidelsen som fulgte beskrives i svart, grått, brunt. Flenger og byller på brent hud, og hud som henger ned fra lemmer i strimler. Hauger med kropper fanget i brennende ruiner, og folk som blir kremert levende. Døende mennesker som hvisker med sin siste styrke etter Gud, mor og vann.

Setsuko lever seg inn i historien mens hun forteller. Hender, ansikt og holdning illustrerer synet, og tviholder på oppmerksomheten til lytteren til siste sekund, selv om det er tydelig at historien er godt innøvd. Med et stort, dirrende utpust trår hun tilbake i kroppen til den gamle japanske damen med krøllete hår og et stort leppestiftrødt smil. Det er vanskelig å skjønne at en som har gått gjennom så mye kan være så blid, men i hennes øyne var hun eksepsjonelt heldig.

– Både mor og far overlevde bomben, og vi hadde slektninger utenfor Hiroshima som vi kunne bo hos.

Fra et militært perspektiv var bomben en stor suksess.

Tiden etter bomben var preget av sult, stillhet og skam.

– Japan var i komplett kaos. Det var ingen ting i byen. Ikke hus. Ikke mat. Ikke vann. I veldig lang tid. Og i september begynte okkupasjonen, forteller hun. 

USA, ledet av General MacArthur, okkuperte Japan, og innførte strenge sensurregler. På grunn av disse, som forbød enhver kritikk av USA, de allierte og til og med å nevne at sensur fant sted, var det få som visste hva som hadde skjedd i Hiroshima og senere i Nagasaki.

– General MacArthur hadde to mål for Japan: å demilitarisere, og å demokratisere Japan. Men så vidt jeg kunne se, gjaldt det motsatte for Hiroshima, sier hun og rister på hodet.

Fra et militært perspektiv var bomben en suksess. Men MacArthur ønsket ikke at den menneskelig lidelsen skulle bli kjent. Sensuren førte til at store mengder materiale ble konfiskert, klassifisert og sendt til USA.

– Når folk er såret trenger de å uttrykke seg. Gjennom dikt, brev, som de ikke kunne sende, for det fantes ikke postkontor lenger…  Noen tok bilder og fortalte historien sin slik, men alt dette ble tatt fra dem. Fordi de kunne bevise at amerikanerne ødela folks liv.

Hvis man fant lilla flekker på kroppen så ville man snart dø.

Da bomben eksploderte over byen var syv til åtte tusen ungdommer i Setsukos aldersgruppe i sentrum og tok del i arbeidet med å rive bygninger for å redusere faren for ildspredning ved bombing. Hennes aldergruppe ble derfor nærmest utryddet på grunn av atombomben. Setsukos kristne jenteskole, Hiroshima Jogakuin, lå i ruiner, men åpnet raskt igjen på en tomt som skolen eide utenfor byen. Hun beskriver skolen som sin største hjelp i årene etter bomben.

– Jeg var så glad når skolen åpnet igjen. Vi som hadde overlevd fikk sett hverandre igjen. Men det tok bare en kort stund før listen med navn som ble ropt opp om morgenen ble veldig kort, forteller hun.

På den tiden visste man lite om effekten radioaktiv stråling kan ha på menneskekroppen.

–Vi var redde, for vi visste ikke hva det skyldtes. Men et rykte begynte etter en stund å spre seg om at hvis man fant lilla flekker på kroppen, så ville man snart dø.

Dette ble et ritual for de unge jentene, som hver morgen ville sjekke kroppen nøye for lilla flekker. Likevel beskriver hun det å være tilbake på skolen som en stor trøst.

– Det som skjedde i Hiroshima var hemmelig, og de fleste holdt munnen sin lukket. Men skolen min var et unntak fra denne regelen. Den hjalp meg med å komme gjennom sorgprosessen.

Setsuko fortsatte på den kristne jenteskolen frem til universitetet, og den ga henne tid til å komme seg igjen, psykologisk.

– Vi hadde messe i kapellet hver dag, og fikk tid til å tenke på livet og døden. Skolen ga meg livet tilbake.

Burde jeg bare holde munn?

I 1954 fikk Setsuko stipend til å studere i USA. Dette i en tid da USA bedrev prøvesprengninger i Stillehavet. Strålingen fra eksplosjonene rammet beboerne på forskjellige stillehavsøyer i tillegg til mannskapet på en japansk fiskebåt som befant seg i området. Setsuko kritiserte prøvesprengningene og forsøkte å fortelle om sin fortid i Hiroshima, men mottok hatefulle, anonyme trusselbrev til svar. Setsuko hadde tidligere fortalt om Hiroshima i Japan, men mye var annerledes i USA.  Alle brev som skulle til henne måtte en stund innom dekanens kontor før hun fikk motta dem.

– Det var veldig skummelt, og jeg satt på rommet mitt en stund og tenkte, tenkte, tenkte. Burde jeg bare holde munn? Men så bestemte jeg meg for at nei, det skulle jeg ikke.

Likevel ble hun ikke veldig aktiv på det tidspunktet.

– Jeg studerte sosialt arbeid, og jobbet, og så fikk jeg barn, og så kom livet litt i veien. Jeg svarte på alle forespørsler om å tale, men var ellers ikke så aktiv. Det kom senere.

Mange av oss dør nå.

Setsuko spiser opp, tar siste slurk av flaskevannet, finner frem et speil og legger på et nytt lag knall rød leppestift. De pent lakkede lyserosa neglene fikler med de svarte krøllene, og hun vrir seg i rullestolen, tydelig rastløs. Tross alderen har hun mye energi, men kroppen er ikke like samarbeidsvillig som før.

– Før dro jeg tilbake til Japan hver sommer, men nå er det slutt på det. Jeg er for gammel.

Setsuko har et godt nettverk rundt seg med folk som tar vare på henne, selv om ikke familien hennes er særlig involvert i kampen mot atomvåpen.

– Den ene sønnen min er ikke involvert i det hele tatt. Men den andre sønnen min, han har vært en stor støtte for meg. Han hjelper meg med engelsken min, og skriver på PC for meg og sånt også, for det kan jeg ikke, sier hun mens fingrene danser over et lufttastatur.

– Mange av oss dør nå.

Hun blir stille. Det er viktig for henne at minnene blir holdt i live.

– Unge mennesker må snakke med oss hibakusha, og lære våre historier. Dette er viktig for Hiroshima og Nagasaki også, og de kommer opp med nye måter å holde minnene i live. De lærer opp unge mennesker, intervjuer oss, skriver, lager filmer – og det er bra.

Lika Døhl Diouf er praktikant i ICAN Norge og møtte Setsuko Thurlow i forbindelse med møtet i FNs arbeidsgruppe mot atomvåpen i Genève i mai, hvor både ICAN og Setsukos organisasjon, Hibakusha Stories, deltok.