Den store teknologiske vekkelsen

I boken og filmen om Gymnaslærer Pedersen, får vi møte en velmenende intelligentsia som overhodet ikke forstår arbeiderklassens virkelighet. Og i stedet forfekter egne ideologiske – og livsfjerne – drømmer.

Dagens arbeidere er om mulig enda vanskeligere å forstå. De er han som sykler rundt med rosa Foodora-matbokser. De er ubersjåfører, telefonselgere og de er grafiske designere på gründerhuset Mesh. Men de er også sykepleiere, lærere og butikkmedarbeidere. Konsulenter og programmerere. Og østeuropeiske bygningsarbeidere.

Kanskje synes mange de har lite å kjempe for.

Stadig færre av dem synes fagorganisering er så viktig at de selv betaler kontingent. Omtrent halvparten av norske arbeidstakere er medlem i en fagorganisasjon. Tallene synker særlig blant unge og i privat sektor. Oppslutning om fagbevegelsen er en kilde til bekymring. Ikke bare for fagbevegelsen selv. Men fordi arbeidslivsorganisasjonene er en viktig byggestein i vår samfunnsmodell. Koordinert lønnsdannelse og trepartssamarbeid er kjernen i den norske modellen og vår uvanlig produktive økonomi.

Kanskje synes mange de har lite å kjempe for. I Norge står det bra til for svært mange. Vi har på nesten alle tenkelige måter fått det mye bedre de siste hundre år. Mye takket være den samme fagbevegelsen som nå svekkes. Vi har fått arbeidsmiljølov og foreldrepermisjon. Trettisju og en halv times arbeidsuke og fem ukers ferie. Hovedverneombudet kan stanse farlig arbeid.

Vi har rett til en «helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet». Og jobber du i offentlig sektor har du sommertid og ammefri i tillegg.

Når du er 67 og forhåpentlig har mange gode år igjen, da kan du leve av oppspart pensjon som arbeidsgiver er pålagt ved lov å bidra til. I hvert fall litt. Utfordringen er at rettigheter og gode liv for folk flest ikke består av seg selv.

Men hva er hovedproblemet? Er det at folk ikke forstår hvor viktig fagbevegelsen er? Eller er det tvert imot fagbevegelsen som ikke skjønner noe av vår tids nye arbeidere?

Amazon er blant verstingene.

Når vi spør unge i Norge hva de ønsker seg for framtida, kommer fast jobb og trygghet veldig høyt opp på lista.

I framtida ser det ikke ut til at like mange kommer til å jobbe slik. Noen spår at fast jobb med én arbeidsgiver, og alle pliktene og rettighetene som følger med, bare blir en parentes i historien. Noen frykter en framtid der vi vil sloss om stadig færre og løsere oppdrag i et kappløp mot bunnen. Andre at roboter kommer til å ta over alle jobbene våre.

Svaret på det siste spørsmålet er at det vet vi ikke. Kanskje blir det færre jobber – helt sikkert blir det andre jobber.

Arbeidslivet endrer seg, det er det liten tvil om. Hvor mye er de rettighetene som har sikret oss gode liv fram til nå verdt i framtidas arbeidsliv? Teknologien gir nye muligheter, men ikke nødvendigvis bedre jobber. Hva skjer hvis oppgavene som blir igjen når robotene har forsynt seg, er kortvarige og altoppslukende på samme tid? Sjåfører som kalles ut på kort varsel uten fast ansettelse, regnskapsførere på døgnvakt og salgsarbeidere som spores på fritiden, er allerede en realitet.

Teknologien gjør oss tilgjengelige, og dermed kan vi være på jobb hele tiden. Og ikke nok med det: arbeidsgiver kan se deg. Hele tiden. En kvinne i California saksøkte sin tidligere arbeidsgiver og hevdet hun hadde fått sparken fordi hun slettet en app som lot arbeidsgiver spore henne. Ifølge jusprofessor Benjamin Sachs ved Harvard University lever vi i en tid med «usikkerhet og ubalanse» i arbeidslivet. Sachs mener det er på tide at vi tenker nøye gjennom og revurderer gjeldende arbeidsmarkedspolitikk.

Du er klar, vi ringer.

Amazon er blant verstingene. Ansatte i gigantens lagre spores og måles på hvor de går, hvor fort de går og hvor produktive de er. Leverer man under stadig strammere produktivitetsmål, får man i Amazon som hos Walmart prikk i mappa. Mange nok prikker er grunnlag for oppsigelse.

Dessuten blir faste jobber færre, og løse jobber flere. I Storbritannia har antallet arbeidere på såkalte zero-hour contracts økt fra 100 000 i 2014 til formidable 800 000 ved utgangen av 2015. Kontraktene kan likne på det vi i Norge kaller tilkallingshjelp. Du er klar, vi ringer. Ifølge de samme dataene var det inngått om lag 1,7 millioner slike kontrakter – det vi si at mange har mer enn én kontrakt.

En rapport fra det amerikanske selskapet Intuit anslår at over 40 prosent av arbeidsmarkedet i USA vil bestå av frilansere i løpet av 2020. Tidligere UNDP-sjef og nå Brookingsforsker, Kemal Dervis, og den amerikanske professoren Arun Sundararajan ved Stern School of Business ved New York University, er blant dem som har advart mot økt sårbarhet hos app-arbeiderne og større forskjeller i samfunnet. App-arbeidere står i mange land uten et sosialt sikkerhetsnett siden disse er knyttet til det enkelte arbeidsforhold.

I Norge er bildet fortsatt ganske annerledes. Det er ingen stor utbredelse av frilansere. Ni av ti har fast jobb. Mange av trygdeordningene er dessuten universelle, slik at de som jobber frilans er noe mindre sårbare enn i andre land. Men også i Norge vil de som jobber for seg selv, måtte bære en langt større risiko for variasjoner i inntekt enn det som har vært vanlig til nå.

De høyeste lønningene går heller ikke nødvendigvis til dem som fortjener dem mest.

NHO la på sin årskonferanse frem tall som viser at i befolkningen tror 76 prosent at framtidas arbeidsliv i større grad vil være preget av midlertidige ansettelser. Samtidig svarer ni av ti NHO-bedrifter at de ønsker seg fast ansettelse som hovedregel i arbeidslivet. I en undersøkelse blant kommunale folkevalgte utført av Norgesbarometeret, oppgir bare 40 prosent at de tror digitalisering og deleøkonomien vil føre til flere frilansere/arbeidstakere uten fast ansettelsesforhold i kommunen.

Frie rammer og fleksibilitet kan være bra. Mange velger å jobbe slik. Andre velger det ikke, men må likevel. Hva kan fagbevegelsen gjøre for dem? Hva ønsker disse menneskene seg? Og kan fagorganisasjoner tilby noe av det?

De fleste har nytte av faglige fellesskap, men slike fellesskap går gjerne på tvers av tradisjonelle forbundsinndelinger. Alle vil i framtida ha mer behov for faglig påfyll, samtidig som arbeidsgiver får mindre interesse av å investere i kompetanse dersom hun er en av seks arbeidsgivere og du uansett snart skal videre et annet sted.

Pensjon er et annet kjernespørsmål. Kollektive pensjonsordninger er samfunnsøkonomisk smart og rettferdig. Men er i dag i stor grad knyttet til arbeidsgiver. Rettighetshjelp og rådgivning er litt som pensjon: et gode som først får verdi når man plutselig trenger det. Og hvem har forhandlingsposisjon til å kreve høyere lønn når produktiviteten øker hvis tjenestene likevel selges på nettauksjon? Det måtte være gjennom kollektive avtaler.

Et tredje ubesvart spørsmål som på ny kan bli aktuelt, er forholdet mellom arbeid og kapital. Hvem stikker av med gevinsten?

Ulikheten øker – i Norge som i andre land. I boka «Kapitalen i det 21. århundre» viste Thomas Piketty hvordan kapital siden 1970-tallet har tatt en økende del av nasjonalinntekten på bekostning av arbeid. Siden kapital er mer konsentrert enn arbeidsinntekt, blir fordelingen av inntekt mellom personer også mer ulik.

Man skulle tro at vår tids usikkerhet sendte folk i strie strømmer til fagforeningene.

Piketty er ikke den eneste som har påpekt dette. Andre studier viser også at når arbeid blir en viktigere del av produksjonen, blir ulikheten lavere (se for eksempel Checchi og Peñalosa 2008). Fortjenesten av den teknologiske utviklingen kan bli enorm. Hvis den kun går til dem som eier kapitalen blir konsekvensen større ulikhet enn i dag.

Vi vet at mange av framtidens børsvinnere vil skape langt færre arbeidsplasser enn gårsdagens vinnere. Bildetjenesten Instagram ble i 2012 omsatt for sju milliarder kroner, med bare 13 ansatte. Da Kodak var den ledende aktøren i billedbransjen, hadde selskapet til sammenligning 145.000 ansatte. Google er et annet eksempel.

Søkemotoren selger for 50 milliarder dollar i året, med bare 54 000 ansatte.En gjennomsnittlig ansatt i Amazon omsetter for rundt 600.000 dollar i året. Begge selskapene benytter seg i dag av mange teknologiske løsninger, og har planer om flere. Det kan redusere behovet for arbeidskraft, uten at inntektene går ned.

De høyeste lønningene går heller ikke nødvendigvis til dem som fortjener dem mest. Hvorfor er det slik at søppeltømmere – som vi ikke kan klare oss uten – skal tjene mindre enn bankfolk, spør Rutger Bregman i en kommentar.

Rutger viser til hvordan New York i 1968 ble rammet av krise i form av streik blant søppeltømmere. Alt stanset opp og myndighetene erklærte unntakstilstand. Kontrasten er stor til den gangen irske banker stengte i flere måneder i 1970. Dystre spådommer til tross: det gikk helt fint.  Folk fant løsninger.

Advokater og bankfolk er naturligvis nødvendige for å smøre maskineriet. Men når USA har 17 ganger flere advokater per hode enn Japan – er de da 17 ganger tryggere? Eller mer effektive? Neppe. Forskjellen ligger blant annet i hvem som henter ut gevinsten av økt produktivitet.

Gymnaslærer Pedersen og hans flamme Nina Skåtøy skapte ingen revolusjon.

Vi har sterk beskyttelse i Norge. Mot skader. Hovedverneombudet kan stanse produksjon. Vi er beskyttet mot for lange dager. Mange av skrekkhistoriene fra andre land er langt unna oss. Men hvor lenge vil det fortsette slik?

Man skulle tro at vår tids usikkerhet sendte folk i strie strømmer til fagforeningene. Men ironien er at det motsatte skjer. For stadig flere er fagbevegelsen ikke svaret. Og jo flere som står utenfor fagbevegelsen, jo mindre representativ blir den og færre vil føle seg hjemme der. Det er et problem for fagbevegelsen, men også for norsk økonomi.

Et samfunn med jevn lønnsfordeling, høy tillit og trygghet, og arbeidsgivere som investerer i kompetanse, har gjort oss produktive. Dersom kompetanse, pensjon og lønn indvidualiseres, kan forskjellene øke – og det er dyrt for alle.

Skal det motsatte være mulig, må fagbevegelsen være relevant for flere. Det er alle de som ikke kommer til å gå i tog som trenger 1. mai aller mest akkurat nå. Ubersjåførene, tilkallingsvikarene, konsulentene og designerne. Fagbevegelsen må nødvendigvis være mange, hvis ikke har den verken legitimitet eller makt. Det er ingen løsning å kalle framtidas arbeidstakere for løsarbeidere eller jobbe mot et arbeidsliv som er annerledes.

Gymnaslærer Pedersen og hans flamme Nina Skåtøy skapte ingen revolusjon – og godt var det. Men kampen for et rettferdig arbeidsliv er fortsatt ikke over. Den har bare så vidt begynt.