100 år med fascisme

NEW YORK: Da svartskjorter marsjerte gjennom Romas gater i slutten av oktober 1922, hadde fascistenes leder Benito Mussolini nettopp blitt innsatt som statsminister. De organiserte paramilitære styrkene, kalt squadristi, hadde i lenger tid terrorisert landet.

Men dette året eskalerte atferden. Ifølge historiker Robert O. Paxton gikk de fra å «plyndre og brenne ned sosialistenes lokale partikontorer, avisredaksjoner, arbeidskontorer og hjemmene til sosialistiske ledere til voldelig okkupasjon av hele byer uten at myndighetene gjorde noe for å stoppe dem».

Nordiske hvite mennesker var de eneste «sanne» amerikanerne.

Mussolini og hans fascistparti var nå blitt normalisert etter å ha blitt invitert med i sentrum-høyre-regjeringen som en slags «motgift» mot venstresiden. Regjeringen og statsapparatet var preget av kaos. De politiske institusjonene var delegitimert. Og partiene på venstresiden kranglet seg imellom. Den fascistiske volden ledet til ytterligere kaos, et problem som Mussolini i klassisk gangsterstil lovet å løse.

Mussolini var den første fascistiske lederen som fikk smake på reell politisk makt. Men bevegelsen han ledet var ikke den første av sitt slag. Da må vi i stedet vende blikket mot USA. Som Paxton forklarer, kan det være at det tidligste fenomenet som kan knyttes til fascisme er amerikanske Ku Klux Klan — «man kan hevde at den første versjonen av klanen var en tydelig forsmak på hvordan fascistiske bevegelser kom til å operere i mellomkrigstidens Europa».

 

Det store kappløpet mot bunnen

 Selv om de funksjonelle parallellene mellom bevegelser og organisasjoner er viktige, er det på det ideologiske nivået at man finner fellesnevneren mellom amerikanske og europeiske (spesielt tyske) former for fascisme. I 1916 publiserte den amerikanske rasehygienikeren Madison Grant The Passing of the Great Race, der han fordømte den angivelige erstatningen av hvite amerikanere med svarte mennesker og innvandrere, deriblant «polske jøder». Ifølge Grant utgjorde disse gruppene en eksistensiell trussel mot den «nordiske rase» — USAs naturlig hjemmehørende klasse («native class»).

Selv om Grant ikke hadde noe imot at svarte mennesker befant seg i USA, insisterte han på at de måtte forbli underordnet den hvite befolkningen. Boken hans var et framtredende eksempel på vitenskapelig rasisme. Ifølge Grant var «nordiske hvite mennesker» overlegne alle andre raser — intellektuelt, kulturelt og moralsk. Derfor burde de ha en dominerende stilling i samfunnet. Sentralt i dette verdenssynet var en raseideologisk versjon av amerikansk nasjonalisme: Nordiske hvite mennesker var de eneste «sanne» amerikanerne. Men de sto i fare for å bli «erstattet» av andre raser.

Med dette mente han uttrykkelig nordiske hvite mennesker.

Med dette red Grant på en mektig politisk bølge i sin samtid. I årene som fulgte vokste «America First»-bevegelsen fram i opposisjon til «internasjonalisme» og innvandring. Sarah Churchwell ved University of London har skrevet den svært leseverdige boka Behold, America: The Entangled History of “America First” and “the American Dream” som kom ut i 2018.

Her forteller hun om USAs visepresident Calvin Coolidge som i februar 1921 skrev et essay for Good Housekeeping kalt «Whose Country is This?» Det var ikke tvil om hva Coolidge mente om dette spørsmålet. Som Churchwell gjenforteller i sin bok: «Landet vårt må slutte å bli sett som en søppeldynge og bør kun akseptere ‘den rette formen for innvandring’» Med dette mente han uttrykkelig nordiske hvite mennesker.

Som Churchwell bemerker, var det også i 1921 at det andre Ku Klux Klan tok i bruk slagordet «America First» og gjorde det til en del av sin offisielle trosbekjennelse. Med sine febrilske fremstøt for å fremme hvitt overherredømme og tradisjonelle kjønnsroller, satte det andre Ku Klux Klan alt inn på å spre paranoide forestillinger om jødiske marxister som etter sigende ville bruke fagforeninger til å fremme raselikhet.

Samtidig finansierte den amerikanske industrilederen Henry Ford utgivelsen og distribusjonen av The International Jew, en samling artikler som plasserte jøder i sentrum av en verdensomspennende konspirasjon. Ifølge Ford kontrollerte jøder amerikanske medier og kulturinstitusjoner, og de var fast bestemt på å ødelegge den amerikanske nasjonen.

Det faktum at amerikansk rasistisk nasjonalisme og tysk fascisme kom til konkret uttrykk i felles former for praksis, ikke bare felles tro, fortjener mer oppmerksomhet.

Den samme formen for rasistisk nasjonalisme gjennomsyrer Mein Kampf, Adolf Hitlers manifest som ble skrevet mens han satt i fengsel i 1924. Hitler var rasende over at utlendinger og spesielt jøder oppholdt seg i Wien. Men han gjorde det klart at han ikke hatet den jødiske religionen. Før han ankom Wien, hadde han, ifølge det han selv skriver, forkastet antisemittisme fordi han så det som en form for diskriminering mot tyskere på grunnlag av religion.

Men Hitler kom til å se jøder som selve erkefienden og portretterte dem som medlemmer av en fremmed rase som hadde latt seg assimilere i Tyskland for å ta over landet. Dette ble, ifølge Hitler, oppnådd gjennom lite restriktive immigrasjonslover («åpne grenser»), ved å oppfordre til ekteskap på tvers av rase for å ødelegge den ariske rasen og ved å kontrollere mediene og kulturindustrien for å ødelegge tradisjonelle tyske verdier. Ifølge nazistisk propaganda, var jøder den kraften som sto bak internasjonal kommunisme og opphav til det mytiske «dolkestøtet i ryggen» som angivelig gjorde at Tyskland tapte første verdenskrig.

Hitler hentet inspirasjon fra USA. Etter framveksten av America First-bevegelsen, iverksatte amerikanske myndigheter en innvandringspolitikk som klart favoriserte nordeuropeere. Og ved å se tilbake på de tidligere amerikanske nybyggernes folkemord på kontinentets urinnvånere under slagordet «Manifest Destiny», fant han en modell for sine senere handlinger på jakt etter Lebensraum (territoriell ekspansjon). Og som historiker Timothy Snyder viser i boka Black Earth: The Holocaust as History and Warning fra 2015, håpet Hitler å gjenskape slaveregimet i de amerikanske sørstatene (før borgerkrigen) i Ukraina.

 

Urettsstaten

Det faktum at amerikansk rasistisk nasjonalisme og tysk fascisme kom til konkret uttrykk i felles former for praksis, ikke bare felles tro, fortjener mer oppmerksomhet. Som den amerikanske rettsteoretikeren Kimberlé Crenshaw har vist, har den historiske rettspraksisen opprettholdt uberettigede verdihierarkier på måter som ofte går ubemerket hen. Følgelig er ikke poenget med antidiskrimineringslover at visse grupper, f.eks. svarte kvinner, skal gis særskilt beskyttelse. Poenget er heller å sørge for at loven ikke reproduserer diskriminerende sosiale, politiske og historiske verdihierarkier.

Dette er en av de sentrale innsiktene til kritisk raseteori, som springer ut av arbeidet til Crenshaw, Derrick Bell og andre akademikere som har utforsket hvordan rettspraksis opprettholder diskriminering over tid — noen ganger som en bivirkning av motivert tenkning hos de som har makt og noen ganger som det uttrykte formålet med en bestemt politikk. Og fordi kritisk raseteori er blitt et av de viktigste teoretiske hjelpemidlene i antifascistisk praksis, er det også det nye skremmebildet blant hvite nasjonalister på høyresiden.

Ikke tilfeldig hadde svarte amerikanere lenge lidd under lignende behandling i sørstatene etter borgerkrigen.

Kritisk raseteori får oss til å erkjenne loven som den sentrale manifestasjonen av en politisk ideologi. Når det gjelder fascisme, er statsborgerskap basert på rasemessig identitet, som i sin tur er basert på en opprinnelsesmyte om hierarki og rasemessig overlegenhet. Mens en rasebasert forståelse av nasjonal identitet ikke sto sentralt i den italienske fascismen, var det drivkraften bak nazismen.

Med Nürnberglovene i 1935, ble tysk statsborgerskap basert på arisk overlegenhet. Bare de som hadde «tysk blod» kunne bli tyske statsborgere med politiske rettigheter. Jøder, i kraft av å være ikke-ariere, var ekskludert fra statsborgerskap og derfor fratatt politiske rettigheter.

Ikke tilfeldig hadde svarte amerikanere lenge lidd under lignende behandling i sørstatene etter borgerkrigen. Som James Q. Whitman  ved Yale Law School dokumenterer i Hitler’s American Model: The United States and the Making of Nazi Race Law, hentet nazi-ideologien direkte inspirasjon fra Jim Crow-regimet og dets rettspraksis tilknyttet statsborgerskapet. Mens den tyske rasebaserte fascismen tok slutt med de alliertes seier i 1945, kom det amerikanske Jim Crow-regimet til å overleve nok en generasjon.

 

Fascismens «store telt»

For å kunne slå Nazi-Tyskland måtte USA først få bukt med den innflytelsesrike isolasjonistiske America First-bevegelsen på hjemmebane. Men den strenge innvandringspolitikken som bevegelsen hadde gitt inspirasjon til på 1920-tallet, var fortsatt virksom på 1930-tallet, da USA på skammelig vis avviste mange jødiske flyktninger som forsøkte å komme seg bort fra Europa i forkant av Holocaust.

På kulturfronten er det viktig å vektlegge at fascistiske partier alltid har vært voldsomme forkjempere for en streng binær oppfatning av kjønn.

I 1939 publiserte Reader’s Digest et essay med tittelen «Aviation, Geography, and Race» der den ledende talsmannen for America First, flygeren Charles Lindbergh, skrev: «Det er på tide at vi vender oss bort fra våre krangler og bygger opp våre hvite voller igjen. Denne alliansen med fremmede raser betyr kun død for oss. Det er vår tur til å verne om vår arv fra mongoler og persere og maurere før vi blir oppslukt av et grenseløst fremmed hav.»

Lindbergh kjempet for at USA skulle forbli nøytral i krigen mellom Storbritannia og Tyskland. Han anså begge som allierte i kampen mot at ikke-hvite mennesker fritt kunne immigrere til Europa og USA.

I Tyskland hadde fascister fått regjeringsmakt som resultat av raskt økende popularitet blant tyske velgere etter 1928. Den tyske økonomien hadde vært utsatt for en rekke voldsomme sjokk, fra hyperinflasjon til skyhøy arbeidsledighet. Hitlers nazister la selvsagt skylden for disse problemene på jøder, kommunister og internasjonal kapitalisme. I likhet med Mussolinis svartskjorter, gikk nazistene til voldsomme angrep på venstreorienterte politikere og aktivister og provoserte fram gatekamper — for så å presentere seg selv som de eneste styrkene som kunne gjenopprette ro og orden.

Nazi-ideologien appellerte til ulike velgergrupper. Med sine løfter om å styrke nasjonen ved å støtte opp om tradisjonelle kjønnsroller og ved å skape store «ariske familier», appellerte nazistene til religiøse konservative velgere. Og gjennom sin fiendtlige innstilling til kommunisme og sosialisme, ga nazistene løfter om å beskytte storkapitalen fra fagorganiserte arbeidere. Nazistene opponerte kun mot kapitalismen som en universell doktrine — det vil si, en som ga jøder eiendomsrett — og portretterte seg selv som beskyttere av arisk eiendomsrett mot «jødisk bolsjevisme».

Det er ingen overraskelse at fascister alltid har gjort felles sak med religiøse konservative krefter.

På kulturfronten er det viktig å vektlegge at fascistiske partier alltid har vært voldsomme forkjempere for en streng binær oppfatning av kjønn. På 1920-tallet var Berlin et kulturelt kraftsenter og et sted der man i stadig større grad kunne leve åpent homofilt — noe den nazistiske ideologien forbandt med jøder. I Berlin lå også Magnus Hirschfelds Institut für Sexuallewissenschaft, et stort bibliotek og arkiv der man kunne finne et mangfold av kjønnsuttrykk. Dette gjorde ham til en av nazipartiets hovedfiender. Da nazistene begynte med bokbrenning, var Hirschfelds bøker blant de første de ville brenne.

Det er ingen overraskelse at fascister alltid har gjort felles sak med religiøse konservative krefter.  Mens fascisme og kristendom ble forbundsfeller av pragmatiske årsaker i Italia og Tyskland, smeltet religion og fascisme nærmest sammen i én enkelt ideologi i andre land. I Romania, for eksempel, var Jerngarden (Legionen erkeengelen Mikael) både det mest kristne og det mest antisemittiske fascistpartiet i Europa.

I Brasil ble en katolsk «integralistisk» form for fascisme importert direkte fra Italia av Plínio Salgado. Kristendommens framtredende rolle er også en åpenbar byggestein i den russiske fascismen som er på frammarsj i dag. Russland blir portrettert som kristendommens siste skanse og russere som forsvarere av den kristne tro mot de hedenske kreftene i form av dekadent vestlig liberalisme og flytende kjønnsidentitet. Og selvfølgelig har kristendommen gitt næring til amerikansk fascisme med den sentrale ideologiske rollen hvit kristen nasjonalisme spiller.

 

Fra statskupp til parlament

På slutten av 1920-tallet hadde nazistene klart å appellere til mange ulike grupper i samfunnet som ikke så på seg selv som nazister. Og som følge av den utbredte mistilliten til mer moderate politiske partier og etablerte institusjoner, ble de det nest største parlamentariske partiet etter valget i 1930 og det største partiet etter valget i 1932.

Selv om de konservative i Tyskland så mistenksomt på nazistene, foretrakk de Hitler framfor noen av alternativene på venstresiden. Med hjelp av konservative eliter, ble dermed Hitler utnevnt til kansler av Tysklands president i 1933. Hitler hadde gjort sin innbitte motstand mot demokrati klinkende klart i sine taler og skrifter. Tyske konservative ga ham likevel makten og utviste med dette — i beste fall — en utilgivelig naivitet.

Hvis vi tenker på fascisme som en form for praksis, er det umiddelbart åpenbart for oss at fascismen fortsatt er med oss.

Alle de kjente eksemplene på europeiske fascistbevegelser som vant fram på 1900-tallet, involverte politiske partier som kom til makten gjennom den normale valgprosessen. Dette skjedde til tross for at de ga klart uttrykk for sine antidemokratiske holdninger og noen ganger selv sine klare intensjoner. Konservative ledere og velgere valgte fascisme framfor demokrati og trodde at de selv ville seire til slutt.

For at et fascistisk parti skal kunne seire, må det få støtte av mennesker som, hvis du spør dem, høylytt vil benekte at de deler fascistenes ideologi. Dette trenger ikke å være så vanskelig: Velgere må bare bli overbevist om at demokratiet ikke lenger tjener deres interesser.

 

Fascismen i dag

Hvis vi tenker på fascisme som en form for praksis, er det umiddelbart åpenbart for oss at fascismen fortsatt er med oss. Som Toni Morrison påpekte i en tale i 1995, har USA ofte foretrukket fascistiske løsninger på landets nasjonale problemer. Et eksempel på dette er andelen av befolkningen som sitter i fengsel sammenlignet med andre land. Prison Policy Initiative avdekket følgende i 2021: «Ikke bare har USA den største andelen av befolkningen som sitter i fengsel blant alle land i verden; hver eneste delstat i USA fengsler flere folk per innbygger enn så godt som alle andre uavhengige demokratier i verden.»

Dette rammer den delen av befolkningen som tidligere var slaver, uforholdsmessig hardt. Og i motsetning til mange andre demokratier, har ikke innsatte rett til å stemme ved valg i 48 amerikanske delstater. I Florida er det strenge lover som fratar folk stemmeretten. Dermed er én million mennesker, som er tidligere straffet, fratatt stemmeretten.

Dette er nok til at delstaten vipper i republikansk retning. Og delstatens nåværende republikanske guvernør, Ron DeSantis, har opprettet en egen politistyrke for å takle en ikke-eksisterende bølge av valgfusk. I opptakten til mellomvalget i 2022, har det funnet sted en rekke arrestasjoner av svarte mennesker med rulleblad som trodde at de kunne stemme (og som, i noen tilfeller, har mottatt forvirrende meddelelser fra myndighetene om dette). Dette har fått mye medieoppmerksomhet.

Manipulering av statsborgerskapslover for å utpeke én gruppe som «sanne» representanter for nasjonen, er et trekk som går igjen i alle fascistiske bevegelser.

Vi bør se dette for hva det er: Jim Crow-taktikk i ny drakt og utformet for å skremme svarte velgere. I motsetning til Det tredje riket, ble Jim Crow-regimet aldri beseiret og fjernet i en krig. I stedet har dens diskrimerende praksis vedvart i det stille i ulike former og gjerne inspirert lover som de vi finner i Florida. I de fleste tilfeller er rasistiske lover utformet slik at de framstår som rasemessig nøytrale. Tester der folk må vise sine lese- og skriveferdigheter før de kan stemme, for eksempel, er tilsynelatende nøytrale, men i realiteten diskriminerende.

Denne taktikken blir også tatt i bruk andre steder enn i USA. I India har det hindunasjonalistiske regjeringspartiet opprettet et nasjonalt register for å kodifisere hva som er lovfestet statsborgerskap og utvise «illegale immigranter». Dette er en kynisk utnyttelse av det faktum at et betydelig antall indiske muslimer mangler offisielle papirer. Hindunasjonalister kan nå peke ut indiske muslimer og true dem med deportasjon til Bangladesh. Samtidig gir en lov fra 2019 (Citizenship Amendment Act) ikke-muslimske migranter fra Afghanistan, Bangladesh og Pakistan en snarvei til statsborgerskap.

Ytre høyre-ledere i andre europeiske land har også åpenlyst iverksatt politiske kampanjer mot multietnisk demokrati.

Manipulering av statsborgerskapslover for å utpeke én gruppe som «sanne» representanter for nasjonen, er et trekk som går igjen i alle fascistiske bevegelser. Som Tobias Hübinette ved universitetet i Karlsbad har påpekt, har Sveriges ytre-høyre-parti, Sverigedemokratene, «en direkte organisasjonsmessig avstamning som kan føres tilbake til nazisme i tiden rundt andre verdenskrig». Partiets plattform vektlegger en rasemessig homogen svensk nasjonal identitet.

Og partiets kandidater har åpenlyse politiske kampanjer for iverksettelsen av et repatrieringsprogram med det uttrykte formål å få ikke-vestlige innvandrere til å dra tilbake til landet de kom fra. Under valget i september 2022 ble Sverigedemokratene det nest største partiet i parlamentet — i likhet med det tyske nazipartiets valgresultat i 1930.

Ytre høyre-ledere i andre europeiske land har også åpenlyst iverksatt politiske kampanjer mot multietnisk demokrati, selv om det i dag er muslimske minoriteter som har overtatt rollen som femtekolonister (i stedet for den massakrerte jødiske befolkningen) i teorien om den store befolkningsutskiftningen («the Great Replacement»).

Fascistiske partier gir næring til en lengsel etter nasjonal uskyld.

I Ungarn har statsminister Viktor Orbán brukt domstolene og lovverket til å bringe de opposisjonelle mediene til taushet og kolportere en kristen nasjonalistisk nostalgi for et storslagent Ungarn som har gått tapt. Gjennom å fyre opp under frykt for seksuelle og religiøse minoriteter, har han vist hvordan en leder kan vinne valg etter valg samtidig som det åpenlyst bedrives en politisk kampanje mot pressen, akademia og selve demokratiet.

 

En ny bølge?

I århundret som har gått siden Marsjen mot Roma og Mussolinis maktovertakelse, har det vært alt for enkelt for ledere og partier som åpenlyst har bedrevet politiske kampanjer imot demokratiet, å vinne fram ved valg. I Brasil har president Jair Bolsonaro tatt til orde for å fjerne demokratiske institusjoner og har gjentatte ganger lovprist landets tidligere militærdiktatur.  I USA har det republikanske partiet henfalt til persondyrking av en hvit nasjonalistisk leder som ledet et forsøk på å velte det amerikanske demokratiet — en sammensvergelse som i stor grad ble planlagt i full offentlighet.

Fascister kan vinne når sosialkonservative politiske krefter bestemmer seg for at fascisme er den minste av to onder. De kan vinne når nok borgere beslutter at slutten på demokratiet er en rimelig pris å betale for å oppnå visse mål som de setter høyt — som kriminaliseringen av abort. De kan vinne når en dominerende gruppe mennesker velger å avvikle demokratiet slik at de kan bevare sin opphøyde kulturelle, finansielle og politiske posisjon i samfunnet.

De kan vinne når de tiltrekker seg velgere fra de som kun vil peke nese til systemet eller få utløp for sitt sinne. Og de kan vinne når bedriftseiere og andre økonomiske eliter bestemmer seg for at demokratiet kun er en utbyttbar innsatsfaktor.

Når institusjoner har blitt delegitimert som følge av enorme økonomiske forskjeller, kameraderi og generasjonskriser, blir omfattende sosial endring mulig.

Fascistiske partier gir næring til en lengsel etter nasjonal uskyld. Derfor fremmer de gjennom sine politiske kampanjer narrativer om nasjonal ære som utvisker tidligere forbrytelser. Derfor vil noen foreldre støtte fascistiske partier — samtidig som de innstendig hevder at de selv ikke er fascister — for å forhindre at deres egne barn lærer om den rasistiske arven som ligger til grunn for vedvarende rasistiske resultater.

Nå som før, har fascistbevegelser ofte hatt en symbolsk kraft som gjør at fascismen sprer seg fra land til land. Med Giorgia Meloni har Italia fått sin første leder fra ytre høyre siden Mussolini. Meloni har i lang tid gitt uttrykk for at hun beundrer Mussolini og den arven han har etterlatt seg. Hun har også lenge gitt uttrykk for at hun hater innvandrere og seksuelle minoriteter. Målet har vært politisk oppslutning og regjeringsmakt. Melonis ferd mot å bli Italias statsminister er et mektig symbol for fascismen globalt.

Til slutt må sies at verden nå har sin mest åpenlyste fascistleder siden Hitler, Russlands president Vladimir Putin, som klart og tydelig viser hvorfor vi aldri må slutte å bekymre oss for denne ideologien og dens implikasjoner. Putins folkemordsaktige krig mot Ukraina viser at han ikke er en pragmatisk aktør, men heller en fanatiker som søker å gjenskape et tapt russisk imperium. Ved å mobilisere til svært effektiv motstand, har ukrainere bekreftet den eldgamle innsikten vi har fra Perikles kjente begravelsestale: Demokratier er bedre til å kjempe enn tyrannier fordi demokratiske borgere kjemper av egen fri vilje.

Når institusjoner har blitt delegitimert som følge av enorme økonomiske forskjeller, kameraderi og generasjonskriser, blir omfattende sosial endring mulig. Noen ganger er slike endringer positive, som da arbeiderbevegelsen bidro til at vi fikk helgefri og å gjøre arbeidsplassen tryggere og til å avskaffe barnearbeid. Men slike historiske øyeblikk er i seg selv farlige. Fascismen er den mørke siden av frigjøring. Og historien viser at innbyggere i demokratiske politiske systemer til tider foretrekker fascisme.

 

Oversatt av Marius Gustavson 

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org