1989s tapte løfte

Da kommunismen kollapset i Europa i 1989, drømte mange om å bygge et fritt og forent kontinent med EU som kjerne. 30 år senere har europeerne våknet til en ny virkelighet. I Vest-Europa legger politiske ledere ned veto mot ytterligere utviding av EU, i frykt for at østeuropeerne ikke er klare til å omfavne liberale verdier. Og i Sentral- og Øst-Europa er det voksende motstand mot Vest-Europa på grunn av håndteringen av migrasjon, og andre saker.

Denne dynamikken var i full sving for noen uker siden i EM-kvalifiseringen i fotball, der en kamp mellom England og Bulgaria ble en konkurranse mellom to fundamentalt ulike oppfatninger av europeisk identitet. Kampen, som ble holdt i Sofia, måtte stanses to ganger for å advare hjemmefansen mot rasistisk oppførsel, inkludert nazihilsener og aperop mot Englands mørkhudete spillere.

Multikulturalisme er blitt en sentral del av den britiske nasjonalfortellingen de siste 30 årene

Etter kampen var meningsdannerne i den britiske eliten samstemte i en febril moralsk rettskaffenhet mot det de oppfattet som bulgarsk barbari. Multikulturalisme er blitt en sentral del av den britiske nasjonalfortellingen de siste 30 årene, og mange etniske minoriteter er bekymret for at det de oppfatter som rasisme i andre deler av Europa er en retur til en stygg æra med ulikhet og utestengelse.

Dermed er en av ironiene ved denne episoden at den brukes i bevisføringen for hvorfor Storbritannia bør gå ut av EU. Brexit-leiren hevder at å stanse automatisk innvandring fra Europa vil gjøre det lettere for folk fra India, Bangladesh, Pakistan og Karibia å føle seg hjemme i Storbritannia.

Når en ser det fra det bulgarske perspektiver derimot, så framstår britenes moralske framferd som hykleri. Tross alt var det bulgarske og rumenske innvandrere som var mål for den rasistiske retorikken under valgkampen før Brexit-avstemningen i 2016. Og som mange i bulgarske medier har påpekt, var det Englands egne rasistiske hooligans som var ansvarlige for den dødelige katastrofen på Heysel stadion i Belgia i 1985. Hvis motivet bak Brexit er å bevare en slags essens av engelskhet, så utgjør ikke østeuropeere noen større trussel enn multikulturalismen.

 

---

Les også Astrid S. Djupvik: Kvifor er aust-tyskarane så sinte?

---

 

I boken The Light that Failed, et strålende tilbakeblikk på arven etter 1989, argumenterer Ivan Krastev fra Wiens Institute for Human Sciences og Stephen Holmes fra New York University at murens fall markerte starten på en imitasjonens tidsalder snarere enn «historiens slutt». Da de tidligere østblokklandene begynte å forsøke å kopiere kulturen, verdiene og lovrammene i Vest-Europa, så hadde de som drømte om et fritt og forent Europa mye å juble for.

Problemet er at millioner av mennesker i disse landene innså at hvis målet er å bli som tyskere og briter, så er det enkleste rett og slett å flytte til disse landene, heller enn å gjennomgå en smertefull prosess med å omdanne egne samfunn til simulasjoner av andre. Resultatet ble at en av fem bulgarere – i overveiende grad de mest liberale og best utdannede delene av befolkningen – emigrerte til Vest-Europa.

Da flyktningkrisen brøt løs i 2015, nøret den opp under en allerede dyp frykt for demografisk utslettelse.

Som Krastev og Holmes viser, har de som ble etterlatt i stadig større grad sammenliknet sine egne framtidsutsikter ikke med foreldrene sines, men med den heldige eliten som flyttet for å leve ut den vestlige drømmen. Dette har ført til utbredt misnøye og sinne mot den post-kommunistiske klassen med reformatorer i Sentral- og Øst-Europa. Ikke bare har disse vestlig-orienterte elitene mislyktes i å oppfylle de urealistiske forventningene om imitasjon av Vesten, de har også tillat en masseflukt av talent.

Da flyktningkrisen brøt løs i 2015, nøret den opp under en allerede dyp frykt for demografisk utslettelse hos de som var igjen i post-kommunistiske land. Som vi har sett de siste årene, har denne frykten skapt et ideelt politisk klima for illiberale populister og nasjonalistiske politikere som Ungarns statsminister Viktor Orbán og Polens de facto leder, Jarosław Kaczyński.

«Mens Øst fortsatt er homogent og mono-etnisk», skriver Krastev og Holmes, «har Vesten blitt heterogent og multietnisk, som et resultat av det anti-liberale politikere ser på som en tankeløs og suicidal innvandringspolitikk». Dermed er imitasjonens tidsalder, med sin innebygde aksept av at Vesten er overlegen, definitivt over.

Situasjonen ville uten tvil sett pervers ut for en besøkende fra 1989.

En lignende prosess med omvendt kulturell speiling var i spill under og etter fotballkampen mellom Bulgaria og England. Begge sider hevdet de var moralsk frastøtt av motpartens handlinger. Mens britene de siste 30 årene har gått fra å stilltiende tolerere rasisme til å feire multikulturalisme, har de også utviklet en allergi mot fri bevegelse av mennesker fra Sentral- og Øst-Europa. Bulgaria ønsker på sin side i høyeste grad å forbli i EU, men er blitt livredd for ytterligere demografiske endringer på grunn av innvandring fra Midtøsten og andre steder.

Situasjonen ville uten tvil sett pervers ut for en besøkende fra 1989. Hvem ville ha trodd at Storbritannia ville flykte ut av EU, eller at de som argumenterte for dette, baserte argumentasjonen på en støtte til etnisk mangfold? Og hvor mange sentral- og østeuropeere ville ha spådd at deres egne regjeringer ville ha prøvd å framstille EU som et illiberalt prosjekt?

Som det ofte er tilfelle, så blir gjerne dype historiske endringer først synlige gjennom populærkulturen, og først etter det gjennom formell politikk. Derfor må vi se på den komplekse arven etter 1989 ikke bare gjennom den formelle feiringen i Berlin, men også gjennom en fotballtribune i Sofia.

Copyright: Project Syndicate