To steg framover, ett tilbake

Fra kommentarene som kom i etterkant av nyheten skulle man tro at Hellas nesten over natten er blitt til et slags Middelhavets Iran:

«Velkommen til Middelalderen», står det i en Facebook-post. «Ler meg ihjel av liberale personer som ble lurt til å støtte denne regjeringen», står det i en annen. De mest krasse utsagnene – som blåses opp i sosiale mediers ekkokamre – koker over av sinne og bitterhet: Den sittende greske administrasjonen, og de som stemte på den, er visstnok alt fra privilegerte følelsesløse mennesker, til sadistiske fascister.

Kimen til disse hissige kommentarene er at 170 folkevalgte (inkludert det regjerende partiet Nytt demokrati i sin helhet) nekter å stemme for et grunnlovstillegg som skulle gjøre diskriminering basert på seksuell legning, kjønnsidentitet og funksjonshemming grunnlovsstridig.

Sett utenfra høres dette utvilsomt hårreisende ut. Hvorfor skulle noen være imot å forsikre at noen diskrimineres imot?

Det er mye lettere å gå til personangrep mot politiske motstandere enn å sette seg ordentlig inn i saken.

Hvis du skumleser deg gjennom motstandernes medieutsagn eller ikoniske rettighetsaktivisters ytringer på sosiale medier, er svaret tilsynelatende av en etisk karakter: Den nye greske regjeringen er en dypt konservativ administrasjon i liberal forkledning. Hvorfor skulle de ellers «bevisst gå inn for å gjøre skeive mennesker til annenrangsborgere?» spør Gregory Vallianatos, den mest prominente LHBT+-aktivisten i Hellas og tidligere leder av partiet Liberal allianse.

Noen intellektuelle (som den kjente homofile forfatteren August Corteau) ble såpass krenket av regjeringens standpunkt at de erklærte at «framtidige drap, selvmord og all hatkriminalitet vil være på deres kappe, med grobunn i den frihetsforakten dere så grovt har gitt uttrykk for. Vi kommer til å bli deres personlige mareritt, stemmen til deres bittelille samvittighet, til den dagen dere forsvinner fra den politiske sfæren».

Da gjenstår nok jeg – en åpent lesbisk, liberal kvinne – som den eneste stemmen som argumenterer for at det å stemme imot grunnlovstillegget ikke er så bakstreversk som det framstilles. Det er på ingen måte progressivt, men det er ikke regressivt heller; det truer ikke rettighetene til LHBT+ og funksjonshemmede på noen måte.

Hvorfor?

Fordi diskriminering basert på seksuell legning, kjønnsidentitet og funksjonshemning allerede er ulovlig i Hellas (lov 4443/2016). I tillegg har Hellas også fastsatt og styrket Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter, hvori artikkel 21 erklærer at enhver diskriminering basert på ethvert grunnlag, som kjønn, rase, hudfarge, etnisk eller sosial bakgrunn, genetiske trekk, språk, religion eller livssyn, politisk eller hvilken som helst annen holdning, tilhørighet i en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel, funksjonshemming, alder eller seksuell legning, skal forbys.

Spørsmålet vi derfor bør stille er hvorvidt et grunnlovstillegg mot diskriminering faktisk ville tillegge lovens allerede eksisterende rammeverk noe vesentlig. Og hvorvidt det å ikke ha et slikt tillegg faktisk innskrenker rettighetene til LHBT+ personer, som så mange synes å mene.

I stedet for å befeste spesifikke gruppers rettigheter i grunnloven sin, lar de landets eksisterende lovverk håndtere slike spørsmål.

Men det spørsmålet stilles ikke. Det er mye lettere å gå til personangrep mot politiske motstandere enn å sette seg ordentlig inn i saken.

Men hva hvis vi gjorde det? Hva kunne en ordentlig debatt om det foreslåtte diskrimineringstillegget i grunnloven medføre?

Aller først ville det framheve at bare ti land i verden har grunnlover med spesifikke punkter som går på beskyttelsen av seksuell legning og/eller kjønnsidentitet (Bolivia, Equador, Mexico, Malta, Portugal, Sverige, Storbritannia, Fiji, New Zealand og Sør-Afrika). Land som er kjent for å verne om menneskerettigheter, som Nederland, Norge og Danmark, har ingen. I stedet for å befeste spesifikke gruppers rettigheter i grunnloven sin, lar de landets eksisterende lovverk håndtere slike spørsmål.

I Nederland, for eksempel, konstaterer Artikkel 1 i grunnloven at «i situasjoner hvor forholdene ellers er like, skal alle individer behandles likt, og det er forbudt å diskriminere». Så blir det opp til nederlandske lover å spesifisere hvilke grunnlag for diskriminering er forbudte. Den norske grunnloven inkluderer ingen beskyttelse mot spesifikk diskriminering heller; de mest sentrale menneskerettighetene er inkorporert i norsk lov og forbud mot diskriminering er underlagt streng regulering gjennom Loven om likestilling og forbud mot diskriminering, som for øvrig inkorporerer de samme EU-direktivene som den greske lov 4443 gjør.

Tanken bak slike «minimalistiske» eller nøytrale grunnlover (det vil si grunnlover som legger til rette for en grunnleggende likestilling og beskyttelse av alle borgere og lar spesifikke tilfeller bli håndtert av egne lover), løftes fram av det franske senatet, som i november 2008 nektet å adoptere Europakommisjonens direktiv om likeverdig behandling av individer uavhengig av religion eller livssyn, funksjonshemning, alder eller seksuell legning, fordi direktivet var inspirert av en type kommuntarisme som strider imot det «republikanske konseptet om å leve sammen», og fordi det inneholdt diffuse definisjoner som kunne åpne for søksmål rettet mot individers hensikter eller holdninger.

Man risikerer også å skape grunnlovsstridige tilfeller i offentlige institusjoner som i dag har lov til å diskriminere på gitte grunnlag, som for eksempel hæren.

Med andre ord besluttet det franske senatet at enkelte personer eller samfunnsgrupper ikke burde være mer beskyttet enn andre ettersom dette ville stride imot den franske republikkens grunnleggende prinsipp om universalisme: lik behandling av alle. Og at en slik ujevn tilnærming potensielt kan føre til søksmål som truer denne universaliteten.

I Hellas ble ingenting av dette ordentlig overveiet – i hvert fall ikke i media. Bare journalisten, Kostas Giannakidis, da han i mai 2019 skrev i den sentrumsorienterte nettsiden protagon.gr og husket på å nevne den lignende tankegangen som lå bak det greske sosialistpartiets beslutning om ikke å kjempe fram det foreslåtte grunnlovstillegget: «Den eksplisitte presiseringen av konkrete kategorier i befolkningen i utvalgte deler av grunnloven risikerer alltid å skape rettslige problemer med hensyn til tolkningen og konsekvensen av grunnlovsteksten.

Det burde uansett være lovgiveren som fyller inn hullene i lovgivningen for å fullt ut implementere den eksisterende grunnloven.» Altså, hvis du begynner å befeste rettigheter for spesifikke kategorier av befolkningen i grunnloven, risikerer du å måtte komme med et uendelig antall tillegg for å inkludere flere og flere samfunnsgrupper som føler seg diskriminerte imot – og det er derfor det er hensiktsmessig å gjøre det på et rettslig basis og ikke innlemme det i selve grunnloven.

Man risikerer også å skape grunnlovsstridige tilfeller i offentlige institusjoner som i dag har lov til å diskriminere på gitte grunnlag, som for eksempel hæren. Rekruttering til hæren i Hellas er obligatorisk for menn opp til en viss alder, men ikke obligatorisk for kvinner. Siden den greske grunnloven ikke inneholder noen eksplisitte bestemmelser om likestilling basert på kjønn eller forbud mot kjønnsdiskriminering (i likhet med Norge), er den greske hæren ifølge grunnloven tillatt å kun kalle inn mannlige borgere til førstegangstjeneste, og ikke kvinner.

Det jeg påpeker er at saken er vesentlig mer komplisert enn dommedagsprofetene skulle ha deg til å tro.

Hvis det ikke var tilfellet, er det ikke vanskelig å se for seg at en gresk mann kunne ha saksøkt hæren og staten for å grunnlovsstridig diskriminere mot ham ved å gjøre det obligatorisk for menn å ha førstegangstjeneste, noe som kunne tvinge Hellas til enten å gjøre som Israel og innføre obligatorisk militærtjeneste for alle, eller fjerne den obligatoriske førstegangstjenesten.

I vårt tilfelle, hvis grunnlovstillegget for LHBT+ og funksjonshemmede personer hadde blitt stemt fram, så ville hæren – som i dag kan avstå fra å rekruttere funksjonshemmede eller transkjønnede – kunne domfelles for grunnlovsstridig oppførsel.

Jeg påstår ikke at det er (eller ikke er) riktig at funksjonshemmede eller transkjønnede ekskluderes fra å tjene i den greske hæren. Det jeg påpeker er at saken er vesentlig mer komplisert enn dommedagsprofetene skulle ha deg til å tro.

Debatten om hvorvidt det burde eksistere spesifikke grunnlovsbestemmelser for spesifikke grupper er i bunn og grunn et spørsmål om hvorvidt en grunnlov bør tillate en hvilken som helst form for positiv diskriminering. Det er derfor hensiktsmessig å se på de lignende tilfellene fra det landet i verden hvor slike opphetede diskusjoner har dominert grunnlovens historie de siste 150 årene: De forente amerikanske stater.

Basisen for den amerikanske grunnlovens nøytralitet finnes i det 14. grunnlovstillegget, kjent som «the Equal Protection Clause», fra 1868. Denne klausulen sikrer at den enkelte stat må gi lik beskyttelse under loven til alle individer. Det betyr til syvende og sist at den amerikanske grunnloven er fargeblind, kjønnsblind – og blind i mange andre forstand, vil noen kritikere hevde, men mer om dette senere.

Men fremmer det faktisk LHBT+ rettigheter? Dessverre ikke så mye som vi skulle tro.

Det var denne «fargeblindheten» som åpnet for at motstandere av rasisme kunne argumentere for at rasesegregering i skoler var grunnlovsstridig i den sentrale saken «Brown vs. Board of Education» fra 1954. I flere tiår har nøytraliteten i den amerikanske grunnloven blitt brukt for å kreve utvidelsen av like rettigheter til undertrykte minoriteter: fra stemmerettigheter til svarte, til retten til ekteskap mellom personer av ulik rase eller av samme kjønn.

Helt til det snudde. På et tidspunkt gikk hvite amerikanske menn inn for å bruke den samme nøytraliteten til å snu opp ned på ting, og nå argumenterer de ofte for at det er de som blir diskriminert imot gjennom såkalt «affirmative action», eller kvoteringspolitikk. I april 2014, for eksempel, forsvarte den amerikanske høyesteretten staten Michigans rett til å forby rase- og kjønnsbasert kvotering med henvisning til grunnloven, ved å anerkjenne at studenter som følte at de ikke fikk studieplass fordi de var hvite, var en form for diskriminering.

Samtidig, basert på nøyaktig det samme grunnlovstillegget, besluttet høyesterett i 2016 at kvoteringen til Universitetet i Texas i Austin var i tråd med den amerikanske grunnloven.

Når det gjelder skeives rettigheter, faller dette grunnlovstillegget igjen i begge retninger. Mens det forbød kvotering i enkelte stater, ble den brukt til å konstatere at det var grunnlovsstridig av Colorado å ikke beskytte homofile og lesbiske fra diskriminering i saken «Romer vs. Evans» fra 1996. Staten Colorado, konkluderte høyesterett, hadde prøvd å benekte homofile menn og lesbiske like rettigheter under loven, noe som strider imot klausulen som krever lovens nøytralitet når menneskers rettigheter står på spill.

«Er ikke symbolikk et godt nok argument?» spør flere av mine opprørte venner.

Dommer Anthony Kennedys argument lød slik: «[Colorado’s proposed] amendment is at once too narrow and too broad, identifying persons by a single trait and then denying them the possibility of protection across the board. This disqualification of a class of persons from the right to obtain specific protection from the law is unprecedented and is itself a denial of equal protection in the most literal sense».

Hva medfører så dette?

Det medfører at en nøytral grunnlov (altså en grunnlov som ikke inkluderer positiv diskriminering), er en grunnlov som krever konstant tolkning. Dette er en oppgave som ofte tas av lovgivning, og av og til av grunnlovsdomstoler.

Dette betyr i mitt syn at det å justere nøytraliteten i en grunnlov ved å legge til punkter som i all effekt skaper favoriserte og ufavoriserte grupper, burde tas svært alvorlig. Jeg sier ikke at det aldri bør gjøres, men at de mange tiårene med grunnlovskontroverser i USA burde (trodde jeg) være nok til å få oss til å tenke oss godt om før vi anklager de som nekter å tukle ved grunnlovens nøytralitet, for fordomsfullhet. Men nei.

Jeg spør Antonis Karampatzos, universitetslektor i sivil rett ved Universitet i Athen, om hans syn på saken:

«EU har allerede tre ulike direktiver som beskytter mot diskriminering», sier han. «Det kommer i tillegg til EUs pakt om grunnleggende rettigheter. Alle slike bestemmelser er blitt inkorporert i det greske lovverket, så å stemme for tillegget ville ha vært mer av symbolske enn av substansielle årsaker.»

«Er ikke symbolikk et godt nok argument?» spør flere av mine opprørte venner.

Og det er det kanskje, til en viss grad. Men fremmer det faktisk LHBT+ rettigheter? Dessverre ikke så mye som vi skulle tro. Anerkjennelsen som ble gitt til likekjønnede forhold gjennom loven om likekjønnet ekteskap (lov 4356/2015) i Hellas, hadde en begrenset positiv effekt på den offentlige holdningen til LHBT+ personer, skal vi dømme fra offisielle tall.

På grunn av EU, går vi ikke, og kan vi ikke gå, bakover.

Mellom mai 2015 (åtte måneder før loven ble vedtatt) og mai 2019, økte grekernes aksept for LHBT+ personer og forhold med et gjennomsnitt på kun fire prosent. I dag ville bare 17 prosent føle seg helt komfortabel hvis barnet deres datet en av samme kjønn (13 prosent for en transkjønnet person og 14 prosent for en interkjønnet). Respekt for menneskerettigheter krever tilsynelatende en indre motivasjon i befolkningen, ikke bare offentlig lovgivning.

«Vi kan si oss heldige at EU allerede forplikter Hellas til å etablere en lovlig beskyttelse mot diskriminering», bemerker Karampatzos.

«Disse beskyttelsene er faktisk overlegne nasjonale lover. Så selv om Hellas ønsket det, kunne ikke gresk lovgivning foreskrive eller praktisere diskriminerende lover. Det er det som er bunnlinjen.»

De opprørte vennene mine har kanskje rett i en ting: Vi gjør veldig liten framgang når det gjelder holdninger i samfunnet. Hvorvidt vi sitter fast i og med grunnloven, derimot, er en helt annen og vesentlig mer komplisert sak. Og å tukle med en stagnert grunnlov ville ikke nødvendigvis føre det greske samfunnet framover. En ting er i det minste sikkert: På grunn av EU, går vi ikke, og kan vi ikke gå, bakover.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen).