Helgas pensum

I forbindelse med femårsmarkeringen for 22. juli, lagde Agenda Magasin en omfattende artikkelserie der vi så på ulike sider av gjerningsmannens ideologi – tankegods man kan finne igjen langt utenfor det forvokste gutterommet på Skøyen: Hat mot kvinner, muslimer, Arbeiderpartiet, med mer. Ideen var at artiklene skulle være nøytrale, grundige og kunne stå seg over tid. Et folkeopplysningsprosjekt. Som også kunne brukes i undervisningsøyemed, om noen fant det for godt.

Derfor åpnet vi serien med en artikkel som så på hvordan undervisning om 22. juli foregikk i klasserommet og hvordan terroranslaget ble omtalt i skolebøker. Det var lite eller ingenting, så overskriften ble «22. juli er tabu i klasserommet». Artikkelen var basert på forskerne Trine Anker og Marie von Der Lippes rapport «Når terror ties i hjel. Dette var med på å sette temaet høyt på dagsorden på forsommeren, såpass høyt at AUF kunne gå ut noen måneder seinere og kreve at 22. juli ble pensum for skoleelever.

Det er i et slikt lys NRKs 22. juli-serie er så verdifull.

I en pressemelding, videreformidlet av NTB, sa daværende AUF-leder Mani Hussaini: «Det er viktig at alle norske elever lærer om både det som ledet til angrepene, selve hendelsesforløpet og det som har skjedd i etterkant, slik at vi kan ta lærdom av historien». Hittil hadde det vært opp til lærerne å vurdere hvordan undervisning om 22. juli skulle være, og mange kviet seg for å berøre emnet. «Mange lærere føler nok at de ikke har de riktige verktøyene for å kunne lære bort dette, og derfor trenger vi å forankre dette i læreplanene», sa Hussaini.

Siden har det skjedd mye. Både Utøya og 22. juli-senteret har tatt imot tusenvis av ungdom i året, der nettopp «lærdom av historien» står i sentrum. Og høsten 2018 ble det varslet at 22. juli skulle inn i de nasjonale læreplanene fra høsten 2020. Det er på høy tid. Det er snart ti år siden den sjokkerende dagen i 2011 – dagens skolelever var for unge til å få med seg noe vesentlig av terroren og terroristens beveggrunner.

Det er i et slikt lys NRKs 22. juli-serie er så verdifull. Den berører nesten alle problemstillinger knyttet til terrorangrepet: Helsepersonellets heltegjerninger, politiets sviktende innsats, psykiaternes vingling og pårørendes og etterlattes tap og sorg. Samt, naturligvis, den høyrekstreme ideologien som lå bak, sett gjennom en bloggers oppildnende hatretorikk. Serien er sobert laget, etterrettelig og skånsom både for berørte og uberørte. Dette er en serie som med hell kan brukes som utgangspunkt for å snakke med unge om det som skjedde, for eksempel i et klasserom.

Det er vel ingen yrkesgruppe som har vært så tett på traumene som læreren.

Forholdet i serien som gjør størst inntrykk, er forholdet mellom barneskolelæreren Helga og eleven Vetle, som mistet sin storesøster på Utøya. Hans foreldre er på sammenbruddets rand og den lille gutten har ingen å snakke med eller å søke trøst hos. Den oppgaven faller på den nyankomne læreren ved Henningsvær skole, Helga, som ikke får mye forståelse fra rektor for at Vetle trenger ekstra hjelp og omsorg. I timen sitter han ordløs ved pulten og gråter, noe som naturlig nok distraherer de andre elevene. Rektors løsning er å plassere ham alene i det som framstår som et stort kott. Slik at han kan gråte i fred og ikke plage andre.

Dette gjenspeiler situasjonen mange lærere, elever og medelever ble kastet ut i etter 22. juli og hjelpeløsheten og rådvillheten som preget lokalsamfunn over hele Norge i mange år etterpå. Førstelinja befant seg i klasserommet, og i skolegården. Det er vel ingen yrkesgruppe som har vært så tett på traumene som lærerne.

Den siste spørreundersøkelsen fra 22. juli-støttegruppa, viste at 24 prosent av de direkte berørte og deres familie fortsatt sliter i hverdagen, mens for 38 prosent går det opp og ned. Og hele en av fem får ikke den hjelpen de trenger. «Tallene viser at Norge som samfunn har en lang vei å gå før vi kan si at vi har et godt velferdssystem som ivaretar mennesker som har gjennomgått traumatiske opplevelser», heter det fra støttegruppa. Lærerne har fulgt dette på nært hold.

Derfor er det også forståelig at Utdanningsforbundet har vært skeptisk til å inkludere 22. juli i de nasjonale læreplanene, uten at lærerne får «tilstrekkelig faglig rådgivning». For hva kan man egentlig si? Og hva skal man vektlegge mest? Hatet? Samholdet? De psykiske utfordringene?

Det er vanskelig og ubehagelig. Det gjør vondt.

Skuespiller Helga Guren, som spiller barneskolelærer Helga, er ikke i tvil om hvor fokuset bør være. I et portrettintervju med Dagsavisen forrige lørdag, forteller hun om da hundrevis av statister skulle delta i en minnestund etter 22. juli-sommeren under innspillingen. Selv om det bare var «på lissom», gråt alle som var på jobb den dagen – statistene, kamerafolka, skuespillerne. «Det var da det ble tydelig for skuespilleren at 22. juli er et ubehandlet traume for mange», heter det i avisa.

“Det er så nært oss, og jeg tror vi har veldig godt av å snakke videre om det. Men det er viktig at vi snakker om 22. juli på en måte som bringer oss videre – og gjerne bredere enn vi har gjort tidligere, for å sikre at noe sånt aldri skjer igjen. For det skjedde jo faktisk igjen i fjor sommer, der en hvit, norsk mann delte noe av den samme ideologien som terroristen 22. juli. Det finnes i vårt samfunn, og derfor må vi tørre å se det og tørre å ta tak i det”, sier Guren til Dagsavisen.

Det er vanskelig og ubehagelig. Det gjør vondt. Og lærerne vil måtte bære den tyngste børa. Men 22. juli må inn i læreplanene. Og NRK-serien kan føres opp på pensum først som sist.

(Teksten er noe forkortet også publisert i Dagsavisen 27. januar, 2020).