4 feil som avgjorde valget

Valget er over. Venstresiden tapte – og det er venstresidens egen feil. Bare om man har den erkjennelsen i bunn, er det mulig å lage en strategi som er god nok til å vinne neste gang. Det har minimalt med hensikt å sutre for at man tapte for en bedre motstander – som blir enda flinkere ved kommende valg.

Det går nemlig an å kombinere knallhard kritikk av høyresidens politikk og samtidig anerkjenne at de er svært dyktige i det de driver med. Venstresiden – særlig representert ved det brede folkepartiet Arbeiderpartiet – gjorde noen feil som var avgjørende for valgtapet.

Lista er ikke uttømmende:

1. Fra engelsk kjenner vi uttrykket “bring a knife to a gunfight”. Høyresiden ville ha et valg mellom personer og ikke politikk, og venstresiden evnet, eller ville ikke, delta med samme våpen og virkemidler. Ved dette valget fikk vi for første gang i Norge sett effekten av negativ personkampanje satt i system over år. I mange andre land er negativt kjør mot personer en del av det normale politiske spillet – fordi det virker. I USA er mer enn 95 prosent av alle politiske annonser negative, og rettet mot motstandere. Gjerne på andre kandidaters personlige egenskaper, om de er til å stole på som mennesker og dermed som politikere.

Det er bare å erkjenne at det er mulig å komme unna med å ikke presentere de viktigste delene av politikken sin.

Det er flere år siden Aftenposten og andre kunne fortelle at stempling av Jonas Gahr Støre var en målrettet strategi fra Høyre og Fremskrittspartiet. Ved valget toppet det seg, og gjorde det vanskelig for Arbeiderpartiets statsministerkandidat å nå fram med saker. Når høyresiden først har introdusert denne måten å jobbe på, er det dessverre grunn til å tro at det vil prege hele det offentlige ordskiftet i årene framover.

2. Ærlighet varer ikke lengst. I sin selvbiografi forteller den tidligere britiske statsministeren Tony Blair om et råd han fikk av sin australske kollega. “Gå aldri til valg på å øke skattene, hent ellers penger fra folk “anyway you f***ing want”, men om du går til valg på økte skatter, kommer de til å rive deg i stykker.”

Kan hende hadde det vært lurt å låne øre til rådet Blair fikk, også for det norske Arbeiderpartiet. Det er vanskelig å se at partiet fikk noen gevinst av å være åpen og ærlig med sitt skatteopplegg. Detaljene om hvem som skulle betale mer i skatt (ingen med vanlige inntekter), og hva pengene skulle gå til (helse, skole, eldreomsorg), druknet i debatten.

Folk fikk med seg beløpet på 15 milliarder, og media lagde egne skattekalkulatorer om hvordan “Jonas-skatten rammer DEG”. På den andre siden slapp Høyre og Fremskrittspartiet helt unna, siden de nektet å fortelle om sitt skatteopplegg for de neste fire årene. Skattekuttene kommer til å bli et sted mellom 0 og 50 milliarder, ble vi fortalt. Og eventuelle kutt i velferden får komme som en overraskelse. Det er bare å erkjenne at det er mulig å komme unna med å ikke presentere de viktigste delene av politikken sin.

3. Samlende løsninger respekteres ikke. Det er et bredt forlik i Stortinget om innvandrings- og integreringspolitikken, som samler alle partiene unntatt Venstre, SV og MDG. Likevel lykkes det Fremskrittspartiet å gjøre asyl og innvandring til et tema. Dersom det skal bli borgerlig flertall, er man avhengige på høyresiden av at Fremskrittspartiet får det rommet som trengs for å hente inn rundt 15 prosent til deres samlede oppslutning.

Dersom man ikke lykkes, er det fordi man ikke gjør en god nok jobb.

Det er i dette lyset man må se statsminister Solbergs manglende reaksjon på ytterliggående utspill fra den kanten. Høyre og Venstre er også avhengige av de stemmene det gir å latterliggjøre unge, mørkhudede AUFere, eller muslimer på voksenopplæring om valg og demokrati. For partiene på venstresiden er det alltid et stort dilemma hvordan man skal møte bevisste provokasjoner.

4. Når “media “ikke er opptatt av venstresidens saker, er det ikke “medias” feil. I løpet av valgkampen ble det presentert mye politikk. En pakke for 300 000 sårt tiltrengte arbeidsplasser de neste årene, ble lagt fram, store satsinger på skole, løfter for både eldreomsorg og for milliarder til sykehus ble presentert, uten synlig interesse. Folk forteller likevel at de ikke fikk med seg hva som var Aps viktigste saker.

Skylden ligger ikke hos media, eller folk. Ansvaret for å løfte saker opp på dagsorden, ligger hos partiene. Dersom man ikke lykkes, er det fordi man ikke gjør en god nok jobb – og fordi de kreftene som heller vil diskutere person og målinger er flinkere.

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave 26. september 2017)