500 000 skeive smil

Subjekts debattredaktør Mikkel Ihle Tande har skrevet en spekulativ og rotete kommentar om det han kaller «Pride-bevegelsen».

Kjernen i Tandes kommentar handler om det han omtaler som radikal kjønnsteori i organisasjonen Fri og en motstand mot å «ukritisk tilby hormoner, pubertetsblokkere og kirurgi til usikre tenåringer (…)».

Hva dette har med Pride å gjøre, er imidlertid høyst uklart. Kommentaren er bare en av mange som forsøker å overgå hverandre i å problematisere, kritisere og mistenkeliggjøre Norges største feiring av skeiv kjærlighet.

Blant annet får Tande følge av gjesteskribent Martin Ellingsen, som i samme publikasjon skriver rett ut at Pride-bevegelsens intensjon er å nå ut til barna. Subjekts redaktør følger opp i Aftenposten, hvor han mener Pride-bevegelsen er intolerant overfor meningsmotstandere. Ytre-Høyre nettstedet Document mener at Pride har blitt religion og at «vi blir flådd av klima, Pride og økt pensjonsalder».

Kritikerne vektlegger særlig hensynet til barn og graden av seksualisering og nakenhet.

Logikken er tilsynelatende at alt man ikke liker, er Pride. Derfor er Pride problematisk. Det er en håpløs sirkel-logikk. Den etterlater Pride-feiringen som brekkstang mot en sammensausing av saker med uklar sammenheng.

Pride-festivalen i Oslo samlet rundt 450 000 mennesker i 2019. Disse menneskene var nok enige i at skeiv kjærlighet er verdt å feire, og at alle mennesker skal få lov til å være seg selv. Utover det kan en anta at meningene til deltakerne spriker om alt fra surrogati til hvordan lovverket om kjønnskorrigerende behandling bør se ut.

Det er også poenget. Oslo Pride omtaler seg selv som «Norges største feiring av skeiv kjærlighet og mangfold». Arrangøren Fri sier til Aftenposten at de skal ha kontakt med hele den skeive bevegelsen og at de skal representere alle. Organisasjonens leder sier også rett ut at deltakerne i Pride ikke trenger å være enige med Fri.

Verre trenger det ikke å være.

Tvert imot er det uredelig å fremstille det som om Pride egentlig handler om en koordinert kampanje om å pushe en kontroversiell politisk agenda.

Vi har fått en fantastisk festival i Oslo. En festival som samler nesten like mange mennesker som byen har innbyggere, og som bygger på verdier som toleranse, kjærlighet og inkludering. Det er vanskelig å forstå hvorfor mange føler et behov for å problematisere denne festivalen, men slik er det altså.

Kritikerne vektlegger særlig hensynet til barn og graden av seksualisering og nakenhet. Det er naturligvis fullt lovlige innvendinger, men også kritikerne må tåle å møte motargumenter. For eksempel må de tåle å høre at mange skeive føler at deres eksistens blir problematisert når selve seksualiteten deres fremstilles som noe barn må skjermes mot.

I tillegg til den vanlige moralske panikken om nakenhet og barn, har årets angrep handlet om en rekke politiske saker som noen kan tenkes å være uenig i. Mye av dette er uredelig, men den største feilen kritikerne gjør, er å fremstille Pride som en bevegelse med en klar agenda. Det er ikke tilfellet.

Det er en feiring av skeiv kjærlighet og mangfold, og det er en festival hvor alle kan være akkurat den de er.

Tvert imot er det uredelig å fremstille det som om Pride egentlig handler om en koordinert kampanje om å pushe en kontroversiell politisk agenda.

For det er ingen som ber deg skrive under på noe mer kontroversielt enn å være grei og respektere de rundt deg når du møter opp på Pride.

Det er en feiring av skeiv kjærlighet og mangfold, og det er en festival hvor alle kan være akkurat den de er. Verken mer eller mindre.

Flere burde ta det med et smil.