Å glemme er å tilgi

Som allværssyklist er det rituelt å gå på snørra med jevne mellomrom. Personlig har jeg bygget opp et lite minnekartotek av svinger, fortauskanter og veikryss jeg alltid triller ekstra forsiktig forbi. Jeg tar det ikke rolig i hver eneste hårnålssving, kun i de svingene jeg har slikka asfalt tidligere. Som om jeg vil vise omgivelsene at jeg er moden nok til ikke å gjøre den samme feilen to ganger.

Men, det er ikke fornuften som styrer farta, snarere frykten. Kroppens hukommelse trykker bremsene inn, ikke hodets. I kroppens underbevissthet et sted finnes det lagret informasjon om en konkret sving på et spesifikt tidspunkt, formodentlig innkapslet i en liten svart boks i nærheten av de mørbanka ribbeina. Det er jo alltid en særskilt, utenforstående grunn til misæren, en mørk katt som sprang over veien på rødt lys, for eksempel. Sykkelferdighetene normalt er prima. Selvtilliten skyhøy. Derfor kan jeg sykle alle andre nedoverbakker som om seieren i Tour de France sto på spill.

De fleste av oss har nok glemt at Erna Solberg og Sindre Finnes inviterte til sushi-etegilde på Geilo.

Hva har dette med politikk, skandaler og tillit å gjøre, kan du lure på. Jo, det virker nemlig som om det er den samme mekanismen som slår inn når en politiker tramper i klaveret. Tilliten svekkes der og da, men etter kort tid er den tilbake til gamle høyder. Det er som om vi tolker overtrampene som partikulære, aldri systemiske, og ikke sjelden klandrer vi de som avdekker skandalen, ikke de skandaleomsuste.

De fleste av oss har nok glemt at Erna Solberg og Sindre Finnes inviterte til sushi-etegilde på Geilo. Det var våren 2021, landet var nedstengt og Norges regjeringsoverhode inviterte 14 mennesker til 60-årsfeiring. Dermed brøt selskapet smittevernreglene, som statsministeren – ifølge egne ord – ikke hadde satt seg godt nok inn i. Hun forsøkte først å unnskylde seg med at ektemannen var arrangør, ikke hun, men siden la hun seg paddeflat og betalte boten på 20 000 kroner.

Demokratiet trenger en kritisk presse og en kritisk masse.

Flere av overskriftene vi kan lese i avisene i disse dager, er ønskerepriser fra 2021. «Drøyt fire av ti har fått svekket tillit til Erna Solberg», het det i Nettavisen. «Det er farlig når de som skal lede oss sier en ting, og etterpå gjør noe helt annet», lød det i Nordlys. «Jeg er litt tom for ord, jeg, faktisk», sa politisk kommentator i TV2. Og så den evige klassikeren, fra Adresseavisen: «Høyres sentralstyre har full tillit til partileder Erna Solberg».

Som Roman Krznaric skriver i «Hvordan tenke langsiktig i en kortsiktig verden», er hjernen vår programmert til både å trekke lange linjer og å nyte øyeblikkets gleder. Problemet i dag er at politikk, økonomi og teknologi i ekstrem grad favoriserer kortsiktighet og her og nå-tenkning. Alle de politiske skandalene vi har sett de siste årene, fra metoo via pendlersakene og brilleslangen til aksjebonanzaen, tegner et bilde av en politisk klasse med minst like dårlig dømmekraft som oss andre, om ikke dårligere, fordi fristelsene er større. Hvem har ikke lyst på en gratis hjemreise, liksom. Og noen pikante aksjeråd på sengekanten. Disse gangene er det marshmallow-delen av hjernen, som Krznaric ville formulert det, som styrer politikernes handlinger.

På den andre siden har du eikenøtt-delen av hjernen. Vår evne til å tenke framover, helhetlig, i konsekvenser – «det som gjør oss kloke», som det heter i boka. Denne evnen har menneskeheten utviklet gjennom to millioner år, av nødvendighet, fordi «Samarbeid basert på tillit, gjensidighet og empati var avhengig av relasjoner som besto over tid».

Det er en stor forskjell på hva vi er og hva vi tror vi er.

Tillit er altså det motsatte av kortsiktighet. Det er denne pakten som brytes når politikere begår juridiske eller etiske overtramp. Velgernes respons kan da ikke være korttidshukommelsestap. «Å glemme er å tilgi», som det heter i Jorge Luis Borges korte historie om Kain og Abel, der de i etterlivet diskuterer hvem av dem som egentlig var brodermorder.

Demokratiet trenger en kritisk presse og en kritisk masse, spesielt i møte med et fullopprustet Høyre som har spunnet denne saken så finurlig at all politikk har fordampet og vi nå kun sitter igjen med det menneskelige dramaet. «Det geniale i Ernas og Høyres håndtering, er forvandlingen av grådighet og politisk ansvar til en historie om to menneskers tillit til hverandre. Med Erna i rollen som offer», som journalist og redaktør John Olav Egeland har formulert det.

En overskrift i den amerikanske finansavisa Bloomberg beskriver vår kulturelle naivitet godt treffende: «Stock-Trading Spouses Tarnish Norway’s Clean Self-Image» – ektefellers aksjehandel skitner til Norges ubesudlede selvbilde. Avisa påstår ikke at Norge er mindre preget av nepotisme, korrupsjon og egeninteresse enn andre land – bare at vi selv tror vi er et annerledesland. Det er en stor forskjell på hva vi er og hva vi tror vi er, og altfor ofte er det det siste som får plass i vår kollektive minnebank.

Derfor kommer Erna Solberg mest sannsynlig til å bli sittende som Høyre-leder og være partiets statsministerkandidat i 2025. Folket har innen da opparbeidet full tillit til henne. Inntil vi igjen går tom for ord.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen.)