Å hjelpe en flyktningkvinne er som å hjelpe din bestemor

Jeg kom også til Lesvos på en båt. Dette var for 23 år siden. I motsetning til disse stakkars flyktningene, kom jeg frivillig. Som brud. Jeg hadde en gyldig fergebillett. Som dem hadde jeg mange drømmer og forestillinger om hvordan det kom til å bli. Ikke i min villeste fantasi så jeg for meg at jeg ville oppleve slike sjokkerende scener som det vi ser i disse dager på denne ellers så udramatiske og pittoreske øya.

I løpet av noen måneder har denne øya som har inspirert berømte poeter, filosofer og musikere siden antikken, forvandlet seg til et himmel og helvete – et mareritt for dem som mister livet underveis, en drøm gått i oppfyllelse for de som klarer seg. Slike kontraster har vi ofte sett i Egeerhavet.

For mange av innbyggerne på øya, er dette Historien som gjentar seg. Deres familier kom hit som flyktninger i kjølvannet av Det osmanske rikets oppløsning på 1920-tallet. De var grekere, men hadde alltid bodd i landet som i dag heter Tyrkia. Etter den gresk-tyrkiske krigens slutt i 1922 og den påfølgende folkeutvekslingen, måtte disse ortodokse dra til Hellas. Noen av dem kom til Lesvos. De vet hva det vil si å være flyktning. Derfor – til tross for at alt for mange flyktninger har kommet på altfor kort tid, mottaksapparatet er brutt sammen og at Hellas i tillegg er rammet av en økonomisk krise, har de lokale på Lesvos stilt opp og hjulpet flyktningene så godt de har kunnet – og mer enn det.

Bølgene fra Egeerhavet bringer fortiden tilbake.

Jeg trodde faktisk ikke at dette lille, konservative og mistenksomme miljøet på øya var i stand til å vise så mye toleranse, tålmodighet og kjærlighet overfor ”de andre”. Jeg har sett min nabo Siri gi mat til små barn, min venninne Sophia kjører ustanselig mellom de provisoriske ”flyktningleirene” og sykehuset med sårede, gamle bestemødre mater nyfødte babyer med flaske på stranda, mange NGO-ere løper fram og tilbake for å hjelpe der de kan, utallige frivillige lager mat til tusenvis på offentlige steder, fiskere redder livene til mennesker som har vært på sjøen i timevis og for aller første gang i sitt liv, familier åpner sine hjem for fremmede og lar dem sove der. Jeg kunne fortsatt i all evighet med å ramse opp slike rørende hendelser.

Alt har ikke vært rosenrødt hele tiden, så klart. Denne øya var ikke klar for en tragedie av denne dimensjonen. Mottakssentrene var ikke laget for å ta imot 300 000 flyktninger i løpet av bare noen måneder. Sentrene manglet helt basale ting. Jeg har hørt mange flyktninger som klager på de dårlige forholdene, og de har alt i alt rett. Men til tross for dette, og spesielt hvis man sammenligner arbeidet her med andre europeiske land, er jeg overbevist om at den kjempeinnsatsen folk her har gjort, vil bli omtalt i historiebøkene med gullbelagte bokstaver. Det har ikke vært lett.

Å føle deres smerte, leger din egen smerte.

De fleste lokale på Lesvos ser sine egen families erfaring i øynene til de syriske flyktningene. Å hjelpe dem, er som å hjelpe sine egne besteforeldre. Kanskje de aldri traff dem, men de kjenner deres flyktninghistorie inngående. De foretok den samme reisa fra Izmir/Smyrna til Lesvos i 1922. De vokste opp med nostalgiske sanger. Det var andre tider og andre kriger, men kjernen er den samme; å flykte for å overleve, forlate alt du eier, drømmen om at du en gang kan returnere – som i grekernes tilfelle ikke skjedde. Å hjelpe en flyktningkvinne, er som å hjelpe din bestemor. Å mate et spedbarn, er som å mate din bestefar. Å føle deres smerte, leger din egen smerte. Bølgene fra Egeerhavet bringer fortiden tilbake. Endelig ser du selv med egne øyne alt du bare hørt om tidligere.

Flyktninger som har kommet til Lesvos renser oss for egoisme og likegyldighet. Vi er blitt bedre medmennesker. Som den store greske forfatteren Nikos Kazantzakis formulerte det: “Når du føler smerte, lever du. Men når du føler andre menneskers smerte, da er du menneskelig”.

(Oversatt fra engelsk av Stian Bromark)