Å slippe å jobbe for penger

De siste ukers aksjeskandaler berører noe i vår samtid: Drømmen om at penger skal formere seg og gjøre deg rik uten at du trenger å jobbe noe særlig.

Har du en ungdom eller to i hus, har du garantert hørt prat som dette: Noen på TikTok som over natten tjente masse på et eller annet med bitcoin, noen Insta-influensere som selger inn å daytrade aksjer for raske penger, eller de har en venn som tjener mer enn foreldrene sin via videresalg på nett, også kjent som dropshipping.

Man skal helst ikke-jobbe for pengene.

Som voksen har du så klart fått denne i fjeset: Hvorfor sparer du ikke i fond? Alle gjør det! Innforstått: Er du idiot? Hvorfor sier du nei takk til at pengene dine bare vokser til himmels? For det har de sett 20 sekunder om at fondspenger gjør. De vet selvsagt også om en masse ungdommer på egen alder som allerede har en leilighet på vent, en leilighet som i årene mens det ventes gir familien en god månedlig passiv inntekt. De vet at penger er viktig, og de vet, eller mener å vite at, å ha en vanlig lønn er ikke lenger nok.

Man skal helst ikke jobbe for alle pengene iallefall, man skal helst ikke-jobbe for pengene, akkurat sånn den rikeste eliten alltid har holdt på, enten de var adel, hadde arv på bok, bygårder til leie, eller aksjer som bare jobbet og skapte penger mens de sov. De herskendes gode liv er til inspirasjon for oss alle, kan man kanskje si.

Ingen av oss slipper unna budskapet om raske penger hvis vi er innom internett: Slik investerer du 100 000 kroner nå! #huninvesterer. La pengene jobbe for deg mens du er på fisketur. Bli gründer. Tjen millioner på en avansert svamp du kan selge på Amazon. Nettet, ikke minst de sosiale mediene, kryr av annonser, influensere og kampanjer med ett eneste budskap: Rikdommen og friheten rikdommen gir er rett rundt hjørnet, hvis du bare er så smart som meg. En vanlig jobb er ingenting, eller til og med: noe verre enn ingenting. Passiv inntekt er alt, og bedre: Frihet.

Penger gir trygghet, og penger gir frihet.

Det er slike ting som ligger og ulmer under overflaten på diskusjoner om den politiske og andre eliters aksjehandling. Særlig blant dem som driver det som en slags hobby, slik det virker som om Sindre Finnes har gjort. Denne oppvisningen foran oss andre at ved å trade litt over morgenkaffen kan man håve inn 3-4 lærerinntekter, pluss den man har fra før, på et lite år. Dette gjør noe med resten av oss. Vi med vanlig inntekt og ingen aksjer eller kunnskap om dem eller penger å bruke på dem blir henvist til å være en type uendelige slitere, som aldri får denne uventede pengegaven. Ikke bare fordi vi ikke er arvinger, men fordi vi er, ja, hva er budskapet egentlig? Usmarte? Dumme? Giddalause som ikke bruker kveld og natt på å finlese nettsider om trading eller bitcoin?

Passiv inntekt kan for noen handle om drømmen om ikke å jobbe i det hele tatt. Pensjonere seg før man er 40. Eller hvorfor ikke 30? Særlig under og rett etter pandemien, krydde det av historier om mennesker som mens de var stengt inne hadde fått en fiks ide og tjent seg søkkrike på et produkt eller nettside eller TikTok. Youtube og Instagram er fulle av slike suksesshistorier om lettjente penger, tanker om en ny type økonomi og forførende historier om hvordan du kan tjene masse på å gjøre mye mindre enn i dag. Søket «passive income» skjøt til værs under pandemien og doblet seg på google.

Hvem av oss ville takket nei til absolutt økonomisk frihet, dersom noen transaksjoner eller denne avanserte svampen vi fant opp mens vi var pandemirammet kunne gi oss det? De siste årene har satt oss alle i høyspenn: Pandemi, krig, klimaødeleggelser, og mer privat; boliggjeld, dyrtid, renteskrekk, vissheten om at sykdom eller uførhet er ensbetydende med at du må flytte fra hjemmet ditt og leve på eksistensminimum. Når storsamfunnet ikke leverer trygghet, må vi skape den selv, og penger leverer på to fronter. Penger gir trygghet, og penger gir frihet.

Passiv inntekt fremstår som en løsning, når en annen form for passiv inntekt, borgerlønn eller minimumslønn for alle, kunne være det kollektive svaret på nok et privat ansvar vi stresser over å ta alene. Et av argumentene mot borgerlønn er at det ikke er bra for oss, vi kan bli daffe og lite kreative og bruke den nye fritiden uheldig. Men i den samme verden er det altså et ideal med grytidlig pensjonsalder, å jobbe minst mulig for mest mulig, å la pengene jobbe mens du selv slapt følger med på Oslo Børs under epletreet. Det henger ikke på greip, noe som er typisk for så mye i verden i dag.

Din eneste lojalitet er til egen lommebok.

Nå vi tar dette private ansvaret, kan vi fort overse et par viktige ting: At jakten på den passive inntektens lovede nirvana der penger bare vokser og gror mens du diller rundt med lave skuldre, blir akkurat som det meste annet av kapitalismens glans: Alltid et annet sted. Akkurat bortenfor rekkevidde. Men du kan alltid se funklingen, og du har så lyst på det at du overstrekker deg underveis og kollapser før målstreken.

Det er også noe annet vi ikke snakker om, fordi det ødelegger glansen hvis vi prøver. Som at hvis du driver dropshipping, der du selger billigprodukter litt dyrere: Hvordan er arbeidsvilkårene til dem som lager produktene? Hvordan er folks mulighet til å returnere en vare til opprinnelseslandet hvis de er misfornøyde? (Ofte så tungvint og dyrt at ingen gidder.) Ingen av delene har dropshipperen noe med, og heller ikke har hen noe med klimaaspektet når varer fraktes land imellom. Alt dette har du null kontroll over, og ingen solidaritet med. Din eneste lojalitet er til egen lommebok.

Det er samme greia med aksjer, der investeringer selvsagt kan bidra skapende til gode ting, men også kan havne i ødeleggende prosjekter. Som aksjeinvestor er din lojalitet enten til egen eller andre investorers lommebok, og enten det er våpen eller solceller som i gitt uke fyker oppover børsen, er din eneste lojalitet til dette: Det som fyker oppover børsen. Det er kanskje derfor vi reagerer dobbelt når sosialdemokrater lever godt på aksjehandel. For hvor i all verden er det større samfunnsansvaret i dette her? Hva skjer med arbeidernes parti når ledelsen sitt ansvar ligger et annet sted: Hos kapitalen, kapitalismen, kapitalisten. Ikke rart det skurrer på alle fronter, ikke minst hos de stadig færre velgerne. Vi skjønner ikke hverandres liv. Er vi en del av det samme prosjektet lenger – eller ikke?

Passiv versus aktiv inntekt er en del av samtalen vi må ta i et samfunn som stadig vekk ikke henger sammen med seg selv i et helhetlig narrativ.

Dette er fortellingen om vår tid og det gjelder å passe på seg selv og sine.

Drømmen om passiv inntekt må som alle andre fenomener plasseres i historisk sammenheng. Vi må forstå hva slags frykt for ufrihet som ligger i å «kun» ha en «vanlig jobb». Ligger det for eksempel en frykt for å bli en arbeidende fattig? For alltid å bekymre seg over økonomi? Alltid ha stor gjeldsbyrde? Er ungdommene våre slitne før yrkeslivet har begynt og vil helst ut av det før de starter? Har vi ikke gitt dem mening i livet og den gode følelsen av å delta og bidra i samfunnet rundt seg?

Djevelen er som så altfor ofte boligmarkedet, og djevelen er ikke bare prisen, den er det syke kravet til egenkapital for å kunne få boliglån. For det er i egenkapitalkravet at den passive inntekten kommer flyvende som en reddende engel med glorie på. For dette klarer nesten ingen på en vanlig lønn. Disse pengene må manifestere seg på annet vis: Arv. Lotto. Passiv inntekt.

Forteller drømmen om passiv inntekt oss noe mer om hvordan vi tenker om arbeid og arbeidsliv? Forteller det oss noe om at arbeidslivet også er endret: Vissheten om at jobben din kan forsvinne over natten, som noen opplevde under pandemien. Forteller drømmen om passiv inntekt oss noe om at marerittet om velferdsstatens fall i mange deler av verden er en brutal hverdag? At når verden, samlet sett, fremstår mer utrygg, så må vi kjappe oss og sikre oss selv og familien vår. Når verden kan fremstå fragmentert, der endring kan skje fra en dag til den neste, kan det virke smart å ha alternative inntektskilder.

Å være din egen sjef, og helst for et firma der pengene jobber mens du sover, kan være den ultimate nyliberale drømmen i et samfunn der nyliberalismen har destruert det meste kollektive og solidariske i sine herjinger. Men selv om passiv inntekt er et individuelt anliggende, er det likevel sosiologiske årsaker som ligger bak de manges drøm om det samme. Drømmen kan være ekte nok: økonomisk frihet, i det minste frihet fra økonomiske bekymringer. Mer tid med våre kjære. Mer tid til ting som genuint gleder oss, og til å skape hverdager mer i takt med hvem vi vil være dette ene livet på jorden.

Paradokset er at disse krisene krever det stikk motsatte av oss.

Vi lever i krisetider. Selv om de fleste av oss i Norge heldigvis ikke kjenner på denne i hverdagen, lusker krisene klima, økonomi, krig, og konsekvenser av alt, rett rundt hjørnet. Dette er fortellingen om vår tid og det gjelder å passe på seg selv og sine.

Paradokset er at disse krisene krever det stikk motsatte av oss: samfunnskritisk arbeidskraft. Solidaritet med folk i andre land, klassekamp hjemme og ute i klimagrep, kollektive velferdsløsninger, kamp mot all ulikhet. Den politikeren som klarer artikulere dette og rent praktisk vise oss kollektive løsninger vi merker i egne liv, vinner velgere ved å frata oss alt dette stresset for å redde oss selv. En aktiv inntekt burde være nok, for alt dette passive som lykkes for de få, skaper stress og tap for de mange.