Å tvinge 180.000 på tuppa

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 28/9-22).

«Dagsavisen (deg) nyttar energi på å pissa på lærarane sin legitime streik. Ut i frå det du skriv skal lærarane oppfattast som ein sjølvforherlegande, privilegert lønnsadel. Dette er lavmål av Dagsavisen, og deg».

Jeg har sjelden blitt skjelt ut slik jeg ble i forrige uke, som av Marius i sitatet over her, av lærere som ikke likte mitt blikk på deres konflikt. Utfallene var mange og stygge, og de var personlige.

Vi er derfor tjent med å lytte til frustrerte rop fra innsida av klasserommet.

«Du viser tydelig forakt for lærere som yrkesgruppe. Nå vurderer jeg å si opp Dagsavisen etter mange tiår som abonnent», skrev Ulla.

I Facebook-tråder, i e-poster og i oppringinger. De var skuffa over meg, og over avisa. Gamle Arbeiderbladet. Jeg tåler det fint, men var likevel overrasket. Dette var jo lærere, som skal undervise elever i meningsbryting, om demokrati og respekt for de som mener noe annet. Og fra alle ikke-lærere kom det tomler opp. Det var to ulike virkelighetssyn. Ett fra utsida av skolen, det andre fra innsida.

Jeg forsto ganske raskt at det ikke egentlig handlet om meg eller min tekst, men at lærerne trengte en ventil for å få ut det som kokte på innsida av dem. Selv ledelsen i Utdanningsforbundet, i front for 180.000 lærere, skrev med CAPS LOCK i sitt tilsvar på min kommentar. Aller mest fortalte tilbakemeldingene om en ekstrem frustrasjon.

Den er ikke blitt mindre etter at regjeringen tirsdag kveld grep inn i streiken med tvungen lønnsnemnd.

Den siste uka har gjort det veldig tydelig for meg at den norske lærerstanden er fortvila over hva jobben deres er blitt. Over hverdagen i møte med elever, foreldre og storsamfunnets krav og forventninger. De er fortvila over skolen som institusjon og kulturbærer, over et yrke som handler for lite om undervisning. Og det må vi alle ta på alvor. På langt større alvor enn at det reduseres til et spørsmål om tariff.

Men 10.000 ekstra kroner vil bare være et plaster på et gapende sår.

To år på rad har landet opplevd streik blant lærerne. Årets utgave har pågått siden før sommeren, og ble trappet opp denne uka etter at forhandlinger hos Riksmekleren i helga ikke nådde fram. To år på rad har det handlet om lønn, men jeg vil påstå at lærerlønninger ved maks ansiennitet etter 16 år på rundt 650.000, ikke er en dårlig lønn. Og trygge jobber og avspaseringsordninger kan ikke holdes utafor ligninga. Jeg vil stadig påstå at strategien lærerne har valgt ikke er klok når konteksten for streiken er som den er, med en kommunesektor som har prioritert helsepersonell og budsjetter som brutalt må kuttes framover. Det er heller ikke bra at lærerne har undergravd den norske modellen.

Dette lønnsoppgjøret er det ulike syn på. Men jeg vil hevde at du ikke finner en eneste sober mamma eller pappa der ute som ikke ønsker lærerne gode rammer. For er det noe vi alle er enige om så er det at vi ønsker det aller beste for barna. Vi er derfor tjent med å lytte til frustrerte rop fra innsida av klasserommet. For der lever ungene våre sine liv.

Når folk er sinte og opprørte, er det alltid klokt å prøve å se bak den skarpe fronten og forstå om det er noe annet som ligger bak. Mine samtaler med flere erfarne lærere denne uka har vært tankevekkende og opplysende. Mitt inntrykk er at de er slitne. De ser seg rundt etter andre jobber. Fordi oppgavene er for mange. De er ikke egentlig misfornøyd med lønna, men et tall på et ark med krav er lett å mobilisere rundt. Lett å peke på, som et symbol. Men 10.000 ekstra kroner vil bare være et plaster på et gapende sår.

Lærernes frustrasjon over dette forløses ikke hos riksmekleren.

For som en tidligere lærer sa, hvis du skal bære 40 sekker ved og du ikke orker mer enn 30, hjelper det ikke om du får bedre betalt. Hvis jobben er for stor og børa for tung, hjelper det jo ikke reelt med mer penger. Penger vil være et klapp på skuldra, en anerkjennelse. Men heller ikke mer. Det er fortsatt for mange sekker å bære. Da er det naturlig å bli sint.

Det er mange som kan sukke over en verden som utvikler seg fort. Det er ikke bare lærere som opplever nye og større utfordringer i en krevende og omskiftelig verden. Men ingen sitter med det samme ansvaret for barn og unge. De siste ti årene, forteller en, har det vært et stort skifte. Elevmassen er blitt langt mer sammensatt. Oppfølging av enkeltelever med utfordringer er blitt større del av jobben. Det er omfattende krav til rapportering og dokumentasjon.

Høstens nye funn i Ungdata bekrefter dette bildet: En av fire elever gruer seg ofte til å gå på skolen. Stadig flere sier at de ikke trives, eller kjeder seg. Færre deltar i fritidsaktiviteter. Og den psykiske uhelsen tiltar i møte med økte krav. Norske barn og unge har det godt, men forskerne er bekymret for utviklinga.

Regjeringen har skjøvet et problem foran seg med tirsdagens tvang.

Samtidig er også foreldrerollen, familie- og sosiale strukturer i endring i denne raskt bevegende verden vi lever i. Skole-hjem-samarbeidet er blitt mer kompleks. En av lærerne opplevde å ha en oppdragerrolle for barn og veilederrolle for foreldre, og at dialogen med hjemmet via mobil og meldingstjenester er nærmest grenseløs. Grenseløs virker også det kollektive instinktet om at skolen er vårt beste verktøy for å møte nye trekk i samfunnet. Det må inn i skolen! Fra kjønn og identitet, til kildekritikk, fysisk aktivitet og ernæring. Skolen er et brennpunkt for samfunnet. Og lærerne sier stopp.

Nå er samfunnsdebatten om skolen og dens rolle redusert til et spørsmål om tariff. Mens det burde vært en bred samtale om framtidas skole ført av landets politikere på Stortinget og i kommunene. Om heldagsskolen. Om skolemat. Om lærerollen. Om andre faggrupper og støttefunksjoner. Om system, struktur og ressurser.

Lærernes frustrasjon over dette forløses ikke hos riksmekleren. Regjeringen har skjøvet et problem foran seg med tirsdagens tvang.