Jeg har også tatt abort

Så er det kommet enda et angrep på abortloven.

Denne gangen vil KrF gi damer mer rettledning og tid til refleksjon for å få ned antall aborter. Som om dette frem til i dag har vært fraværende for de norske kvinnene som tar abort. Som om den abortsøkende ikke allerede har tenkt.

En kvinne som tar abort har tenkt gjennom valget sitt. Det skjønner de fleste. En pålagt refleksjonstid vil ikke gjøre annet enn å gjøre det vanskeligere for kvinner som tar abort. Forslaget vil i praksis medføre en definert tid som er dedikert til å føle skam over det valget man i de fleste tilfeller allerede har tatt. Tenker man kanskje at denne skammen skal motivere noen til å fullføre svangerskapet? Jeg kan faktisk ikke forestille meg et dårligere utgangspunkt for å velge å bli forelder, enn skam.

De to ukene fremstår for meg likevel som det tyngste med aborten.

Når du blir uønsket gravid, har du to valg; å avbryte eller å fullføre svangerskapet. Begge deler er alvorlige valg, og begge deler noe du bør tenke deg om før du velger. Ingen av delene er noe du skal føle skam for.

Jeg har vært uønsket gravid, og jeg valgte å avbryte det. Jeg har, i likhet med mange tusen andre norske kvinner, tatt abort. Det har jeg aldri angret på, det var et helt riktig valg for meg. Jeg ba min lege om abort nesten umiddelbart etter at jeg hadde fått bekreftet svangerskapet. Jeg fikk ganske raskt beskjed fra denne at jeg hadde fått time på sykehuset to uker senere. Det er en helt adekvat ventetid, det er jo ikke et akutt-inngrep man gjør.

De to ukene fremstår for meg likevel som det tyngste med aborten – kanskje det eneste virkelig tunge. Jeg var aldri i tvil om hva jeg skulle gjøre, og da jeg hadde tatt det valget, ville jeg bli ferdig med prosessen. Det var vanskelig å gjøre noe som helst annet enn å vente på at aborten skulle utføres. Da jeg gikk slik og ventet på å ta abort, var det umulig å «koble ut» at jeg var gravid.

Dette var annerledes da jeg noen år senere ble planlagt gravid. Ettersom graviditeten denne gangen var velkommen, tenkte jeg ikke på samme måte på den, og var ikke konstant bevisst på at jeg var gravid.

Å late som at kvinner ikke reflekterer nok over det valget de tar, er tull av KrF. De tror ikke på det selv. De har bare funnet enda en måte å angripe abortloven på, og enda en måte å understreke at kvinner bør føle skam over det valget de tar. Det har jo nærmest blitt en trend i tiden – og jeg er lei av det.

Budskapet er det samme som i debatten om reservasjonsretten: en abort er et så alvorlig inngrep at det ikke kan sammenlignes med noen andre medisinske inngrep, og kvinner som velger abort, har ikke nok kunnskap, støtte eller tid til å treffe den riktige beslutningen.

Angrepene på abortloven kommer stadig tettere. De kommer på ulike vis. Debatten om fosterreduksjon er et annet eksempel fra i år – en debatt som gikk fullstendig av skaftet på et helt feil grunnlag – slik Helga Eggebø har vist glitrende i sin kommentar på bloggkollektivet Maddam.

Jeg var gravid. Jeg tok abort. Jeg føler ingen skam.

Abortloven står på mange måter svakere enn på veldig lenge, fordi angrepene på den i stadig større grad blir akseptert, og fordi flere og flere politikere – til og med på regjeringsnivå – gir sin tilslutning til at abortloven kanskje bør innskrenkes litt. Det er i realiteten forsøk på uthuling av retten til selvbestemt abort. Og abortloven vår er for viktig til å tukles med.

Mitt utgangspunkt er at mennesker selv bestemmer over sin egen kropp.

Vi bør ikke ha som et mål å redusere antall aborter i Norge. Vi bør ha som mål å redusere antall uønskede graviditeter. Det gjør vi med mer og bedre seksualundervisning, bedre prevensjonsmidler med færre bivirkninger, og mer tilgjengelig og gratis prevensjon for unge jenter/kvinner. Ikke med et slags underliggende mål om avholdenhet eller håp om skam som styrende motivasjon.

Jeg var gravid. Jeg tok abort. Jeg føler ingen skam.