FOTO: Stillbilde fra NRK

Aldri mer!

At unge norske menn skulle skjende et sted der nordmenn ble torturert av nazister, ville vært utenkelig inntil nylig. Men nå føler de seg altså modige nok. Hvorfor nå? 

Niende april 1994 var det oppstilling foran flaggstanga på Sessvollmoen. Alle vi som gikk på Befalsskolen for infanteriet i Sør-Norge, sto i stramt geledd og hørte obersten fortelle om hvordan det var vårt ansvar å sørge for at det som skjedde den gangen aldri skulle få lov til å skje igjen. En svært alvorlig tale til noen hundre alvorlige unge kvinner og menn.

Aldri mer!

Niende april 2018 hang tre nynazister opp et hakekors tre forskjellige steder i Kristiansand. Inkludert på Freds- og menneskerettsstiftelsen Arkivet, der de også skrev «Vi er tilbake» på veggen. Denne uken ble de tre nynazistene dømt for hatkriminalitet. Deres forsvarer anførte at de var uskyldige og kun benyttet seg av sin ytringsfrihet.

Historieløsheten tar oss.

Nynazistene visste hva de gjorde og hvor de var. Symbolikken kunne ikke vært tydeligere om de hadde valgt seg ut Møllergata 19, Akershus festning eller Benjamin-bysten på Holmlia. Under andre verdenskrig holdt Gestapo til i Arkivet. I kjelleren hadde de et torturkammer.

Et torturkammer nazistene brukte mot folk som utøvde sin ytringsfrihet. Folk som min bestefar som gav ut illegal avis i Kristiansand sammen med fagforeningskameratene sine. Hele gruppa ble arrestert av Gestapo. Av en eller annen grunn ble bestefar valgt ut til å bli igjen på Arkivet for «avhør» mens resten ble plassert på skipet «Westphalen» med kurs mot en tysk konsentrasjonsleir. Skipet sank, ingen av dem kom hjem.

Bestefar overlevde krigen, men som så mange andre som opplevde nazistene på nært hold eller til sjøs, overlevde han ikke freden. Han ble aldri seg selv igjen og han døde lenge før jeg ble født.

Les også Kjetil Staalesens kommentar «Hold dere unna unga mine, rasister».

I tiårene etter krigen kjente alle sånne folk. Folk som hadde opplevd krigen. Folk som «sov dårlig». Som var fraværende fedre og ektemenn. Folk som ikke klarte å snakke om det som hadde skjedd. Folk som drakk for mye fordi de hadde minner de ikke klarte å viske ut. Alle visste. Mange husket. Alle forsto på et vis. Men det var ikke noe man snakka så mye om.

Vi skulle kanskje ha snakke mer om det som skjedde den gangen. Om hvorfor. Disse mennene med sine demoner var bærere av vår kollektive hukommelse. De minnet oss om hvor galt det kan gå. Om hvilket tankegods som fikk nazistene til å marsjere inn i Norge. Nå er det få eller ingen igjen av de som opplevde det på kroppen. Historieløsheten tar oss.

Tankegodset har alltid ligget der. Som ei gjedde i sivet klar til å slå til. Men at unge norske menn skulle skjende et sted der unge norske menn ble torturert av nazister, ville vært utenkelig i 1948, 58, 68, 78, 88, 98 og i 08. Men i 2018 følte de seg altså modige nok. Hvorfor nå?

Men noen vet hvordan det føles.

Når Obersten vår på Sessvollmoen sa «Aldri mer», så vi soldatene for oss kolonner av russiske stridsvogner og fly som krysset grensa vår. Det var det vi forberedte oss på å forsvare Norge mot. Men generalene kjemper alltid forrige krig. Nå kommer ikke nazistene seilende opp Oslofjorden, de kommer surfende på nettet.

De er bevæpnet med hatkampanjer og internasjonale nettverk som arbeider for «renhet» og adskillelse av raser. De kan ikke møtes med kuler og krutt, de må møtes med argumenter, rettstat og politi. Deres ideer må avkles som hatet de er. Tankegodset er det samme som den gang, selv om de færreste er så platte at de selv skriver «Vi er tilbake».

De tre som ble dømt denne uken er medlemmer av den såkalte Nordiske motstandsbevegelsen. Det er den samme organisasjonen som marsjerte ulovlig gjennom Kristiansand sentrum og som opplevde at politiet lot dem marsjere i fred mens fredelige motdemonstranter ble fjernet med makt. Det er den dårligste vurderingen av norsk politi siden 2011. Selvsagt ga det dem mot til å komme tilbake. Selvsagt gjorde det det.

Bestefar snudde seg i graven der han ligger bare noen hundre meter unna både Markens gate, der politiet lot nynazistene marsjere i 2017, og Stiftelsen Arkivet der de samme folka tegna hakekors og skrev «vi er tilbake» i fjor.

Aldri mer!

Jeg prøver å se for meg hvordan det er å skrive en artikkel til en avis i frykt for at herrefolket skal storme lokalet du sitter i, slik de gjorde med bestefar og fagforeningskameratene hans. Slik de gjorde med Dagsavisen (Arbeiderbladet) og en rekke andre aviser under Krigen. Det er vanskelig, jeg har ikke kjent det på kroppen.

Også andre vet hvordan det føles. I sommer fikk jeg en telefon.

Eller jeg prøver å se for meg hvordan det er å sitte i et fredelig gudshus og oppleve at bevæpnede menn kommer inn for å ta ditt liv, på grunn av din overbevisning. Slik nazistene gjorde i synagogene under krigen. Det er vanskelig. Jeg tror ikke på gud og har ikke kjent det på kroppen.

Men noen vet hvordan det føles.

I forrige måned gikk en bevæpnet, sint ung mann inn i et fredelig gudshus i Bærum for å ta livet av de som var samlet der.

Heltene Muhammad Rafiq og Muhammad Iqbal overmannet ham og reddet dermed Norge fra å bli offer for nok en høyreradikal, rasistisk terrorist og massemorder. Vi skylder dem en stor takk. Men etter at vi nå – utrolig nok – virker å ha lagt også dette angrepet bak oss, er det en ting vi må snakke mer om:

Moskeen hadde adgangskontroll. Fysiske sperrer som gjorde at terroristen måtte skyte seg inn i bygningen for å komme forbi, noe som ga de der inne tid til å områ seg.

De hadde adgangskontroll. De ble ikke overraska. De vet hvordan det føles. De ventet, fryktet og forberedte seg på nettopp en slik hendelse.

En Gumanist er en person som føler uvilje ved urett, men som likevel ikke kjemper for det som er rett.

Også andre vet hvordan det føles. I sommer fikk jeg en telefon.

En ung jente ringte meg på vegne av AUF fordi min sønn skulle på Utøya. Hun ringte foreldrene for å berolige og forsikre oss om at det var trygt å være der. At barne blei passa på.

De har adgangskontroll. De blir ikke overraska. De vet hvordan det føles. De venter, frykter og forbereder seg på nettopp en slik hendelse.

Aldri mer?

Alle norske politikere tar avstand fra vold. Det skulle bare mangle. Men dette er en idékamp også. Ideer som oppmuntres langt inn i partier som styrer landet.

Språket som brukes er splittende og agiterende.

Mennesker på flukt er lykkejegere.

Å gi mat til sultende folk gjør at det blir flere av dem.

Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.

Ytringer som er og skal være beskyttet av grunnloven, men som vi burde vært foruten. Selvsagt gir det mot til de som vil ty til vold. Selvsagt gjør det det. Nå når det er kommunevalg og innvandring igjen har fått prege valgkampen – som om det er noe vi kan påvirke med stemmeseddelen – er det fordi noen partier vil sanke flere stemmer. Men samtidig vekker det gjedda i sivet. Selvsagt gjør det det.

Vårt forsvar mot det som skjer nå er ikke bevæpnede kvinner og menn i kongens klær, men motstand mot ideene og ordene.

Men, som en hver bonde vil kunne fortelle deg: Hvis kuene dine kommer seg ut på jordet og tramper ned alt kornet ditt, blir du ikke sinna på dem. Du samler dem inn og leder dem tilbake der de hører til. Men: du blir rasende på hun som lar grinda stå åpen slik at det skjer igjen og igjen. Nordahl Grieg kalte dem Gumanister.

En Gumanist er en person som føler uvilje ved urett, men som likevel ikke kjemper for det som er rett. De som vet det rette, men ikke gjør det rette. De som ikke ville brukt akkurat de ordene, men som tåler så inderlig vel at andre bruker dem.

Sannsynligvis holder norske oberster fortsatt appeller for befalselever niende april. Jeg vet ikke, jeg er ute av rullene deres. Krigskortet mitt som lenge kom i posten hvert eneste år, har jeg ikke sett på veldig lenge. Det er lav etterspørsel etter lagførere som gikk bombekasterlinja i forrige tusenår. Godt er det.

Vårt forsvar mot det som skjer nå er ikke bevæpnede kvinner og menn i kongens klær, men motstand mot ideene og ordene. Motstand mot de som vil rangere mennesker etter tro, kjønn, rase eller seksuell legning. Motstand mot de som dehumaniserer mennesker som er annerledes enn dem selv.

Aldri mer!