Hold dere unna unga mine, rasister

Jeg trodde helt ærlig at vi var bedre enn dette.

«Det er viktig at sånne som du føder mange barn. Ellers kommer muslimene til å overta Europa». Jeg skvatt bak den lyse panneluggen min.

Jeg var 27 år gammel og sto på fødeklinikken med mitt nyfødte barn i hendene. Han som nettopp hadde redusert min sønn til et politisk verktøy, var en kollega som tilfeldigvis hadde blitt far samtidig og lå på samme fødeavdeling.

Jeg tenkte helt ærlig at vi var bedre enn dette.

I de 16 årene som har gått, har jeg tenkt på alle de tingene jeg skulle ønske jeg hadde svart ham. Selv i dag, som middelaldrende trebarnsfar med stasjonsvogn og pensjonssparing, er jeg irritert over at jeg lot ham sette meg ut av spill. Jeg svarte nemlig ingenting. Det jeg husker aller best, var at jeg var redd for å fornærme ham ved å protestere. Satan, det skulle ha vært i dag.

Spol fram 16 år til 2017. Jeg har aldri fortalt noen denne historien før. Jeg har tenkt at min kollega var «langt ute» og lite representativ.

Jeg tenkte helt ærlig at vi var bedre enn dette. Jeg har stolt på at det jeg så i oppveksten min i Groruddalen, der ikke en kjeft snakka om religion, fortsatt gjaldt. Spilte du fotball, var du god nok. Da jeg seinere etablerte meg med familie på Holmlia, så jeg med tilfredshet at de pakistanske barna ikke bare gikk rundt borettslagets julegran, men at de dessuten stilte den norske forsangeren i forlegenhet ved å, i motsetning til ham, faktisk kunne teksten til «Et barn er født i Betlehem». Akkurat som med de hvite barna, var det dessuten lett å se at dette bare var en pliktøvelse de gikk gjennom for å få pose av nissen etterpå. Integrering i praksis.

Nå får nazistene marsjere i gatene våre mens de ler av at politiet vårt arresterer en rolig motdemonstrant.

Dette tenkte jeg helt til i forrige uke. Da kom min sønn, som har rukket å bli 16 år hjem, og fortalte en utrolig historie. I Spikersuppa i Oslo blant alle valgbodene, kom en representant for et av partiene til ham og en kamerat, og sa at de var en prakt for den hvite rasen og at de burde stemme på hans parti. Ikke i en fortrolig samtale, ikke oss kolleger i mellom, men fra en voksen mann til to ukjente ungdom, på åpen gate.

Jeg regner han som kom med utsagnet som en politisk klovn som neppe kommer på Stortinget, men: Noe har skjedd. Slik reinspikka og intendert rasisme hørte vi ikke på gata i norsk valgkamp tidligere. Grensene for hva som blir akseptert, er blitt flytta. Folk skriver under fullt navn at AUF-lederen bør skytes. Fordi han ikke ser ut som mine barn. Det er blitt helt greit å skrive at Anders Behring Breivik «hadde et poeng», så lenge man legger til at man «ikke går god for metodene hans».

nyhetsbrevet

Når nazister marsjerer i gatene i Kristiansand, skjønner jeg at jeg har vært naiv som har tenkt at min kollega fra fødestua den gangen var en einstøing. Nazister i Kristiansand. Den samme byen hvor min bestefar for 75 år siden ble arrestert av nettopp nazister, satt på «Arkivet» og torturert fordi han og fagforeningskameratene kjempet for et fritt og demokratisk Norge. Nazister, faktisk. De som var ansvarlig for at huset til faren min blei bomba til grus i 1945, og at han og farmor måtte bo i en låve hos en vennlig bonde til byen deres var gjenoppbygget. Nå får nazistene marsjere i gatene våre mens de ler av at politiet vårt arresterer en rolig motdemonstrant.

De som prøver å ta opp dette i valgkampen møter en presse som på ramme alvor mener at det vi trenger å vite om de som skal styre landet, er om de har brukt sikkerhetsbelte i valgbussen, om de sparer i det ene eller andre aksjefondet eller om de har sett porno. Imens koker det i kommentarfeltene på Facebook og i nyetablerte nettaviser med lite inkluderende, splittende agendaer.

Ingen av disse vettskremte demagogene skal få lov til å fortelle meg noe annet enn at folk er folk.

Det er min erfaring at de fleste som engasjerer seg i politikk, er redelige folk som vil landet vel. Det gjelder, slik jeg ser det, fortsatt, og i alle partiene som er representert på stortinget. I den daglige politikken er mine interesser preget av nesten 20 år som ansatt i finansnæringen. Jeg er opptatt av orden i økonomien, kostnadsinndekning av skattekutt, slike ting. Det er nok å ta Solberg-regjeringen på der. Men akkurat i år er jeg er ekstra glad for at jeg veit at jeg gir min stemme til et parti som tar klar avstand fra de skremmende og farlige miljøene som bygger opp under det hatet som har fått lov til å gro.

Hvis jeg fikk velge, hadde vi ikke bare skilt stat og religion, men dratt et skarpt skille også mellom religion og planet. Men folk bør likevel få tro hva de vil i fred. Fire år er mer enn nok med statsråder som lefler med miljøer som demoniserer muslimer. Det gir grobunn for farlige bevegelser. Fire år er mer enn nok med statsråder som brenner norske aviser og som bruker Utøya-tragedien for å slå politisk mynt. Fire år er mer enn nok med statsråder og deres støttespillere, som holder taler på kristenfundamentalistiske symposier som hisser opp stemningen mot minoriteter av ulike slag.

Ingen av disse vettskremte demagogene skal få lov til å fortelle meg noe annet enn at folk er folk. Men skremselspropagandaen treffer likevel min verden. Når mange nok tror at noe er sant, blir det sant gjennom sine konsekvenser.

Det er ikke statsrådene jeg frykter.

Jeg tilhører det store flertallet som i utgangspunktet er helt komfortable med at landet med jevne mellomrom styres av borgerlige regjeringer. Jeg stemmer ikke på dem, men de har vært en del av tingenes orden. Dessuten er fredelige maktovertagelser noe av det vakreste vi mennesker har funnet på og jeg lar meg bevege av det hver gang, også når de jeg stemmer på må gi fra seg nøklene til departementene.

Men det er i utgangspunktet. Det er annerledes denne gangen. Når de som vil oppildne til hat, kulturkamp og rasisme har fått så høy selvtillit at de marsjerer i gatene med flagg og militærstøvler. Når de føler seg så stuevarme i norsk politikk at de henvender seg til blonde tenåringer på gata for å drive valgkamp for «etnisk norske». Når våre politikere sår splid for å høste stemmer – da har det gått for langt.

Det er ikke statsrådene jeg frykter. Det er de som lar seg oppildne og motivere av dem, som er farlige.

nyhetsbrevet